I november 1997, brøt en del av takkonstruksjonen sammen under ombygging av Stovner Senter i Oslo. Assisterende direktør i Statens Byggetekniske Etat Gustav Pillgram-Larsen uttalte i den forbindelse til Aftenposten at: «Dette ville ikke ha skjedd dersom den nye plan- og bygningsloven hadde vært fulgt». Som bygningsingeniør vet jeg godt at tak og andre bærende konstruksjoner, slett ikke følger plan- og bygningslover, men derimot Newtons lover og noen materiallover som for det meste har vært kjent og godt forstått i noen hundre år, og påvirkes ikke av byråkratiske dekreter.Vinteren 1991 mente Norwegian Contractors, som bygde betongunderstell til Condeep-plattformer, at de hadde et av verdens beste systemer for «kvalitetssikring». Kvaliteten gikk likevel demonstrativt til bunns sammen med understellet til Sleipner A plattformen i august samme år. Årsaken var en ganske triviell feil som muligens ble oversett fordi man hadde blind tiltro til kvalitetssikringssystemet.

Begge disse tilfellene er eksempler på hva som kan skje når ingeniørfaglig kompetanse blir erstattet med byråkratiske formaliteter og juridiske spissfindigheter. Jeg vil hevde at denne utviklingen går ikatastrofal retning, men har nok ikke mange meningsfeller. Til og med organisasjonen Tekna, hvori opptatt tidligere Norske Sivilingeniørers Forening (NIF), mener tydeligvis at ingeniørkompetanse er lite verdt hvis jeg skal dømme etter de tilbud om kurs jeg jevnlig får tilsendt. Kun en liten brøkdel avkursene har noe som helst ingeniørfaglig innhold, resten er av juridisk eller byråkratisk art og omhandler prosjektadministrasjon, lover, regelverk, og kontraktsformularer. Tekna presterer til og med å tilby meg kurs som er «Forhåndsgodkjent av Den Norske Advokatforening»!

Hvordan skal en reagere på at ideen om at kvalitet skapes gjennom jus og byråkrati også er i ferd med å forvitre ingeniørutdanningen? Under dekke av Kvalitetsreformen har NTNU gått drastisk til verks med ”Kvalitetssikringssystem” (prosedyrer, skjemaer og formularer), samt kurs i «Jus og regelverk ved evaluering, sensur og behandling av klager på sensur». Faglig innhold og pedagogisk opplegg sies det mindre om. Konsekvensen er at nyutdannede ingeniører ikke har begreper om kvalitet i sitt eget arbeid, og heller ikke føler ansvar for egen læring, for det skal KVASS og jus ta seg av, slik at de i hvert fall kommer gjennom systemet og NTNU kan innkassere penger for «produserte studiepoeng». Studiepoeng er et meget tøyelig begrep. Dette har både institutter og studenter forstått, slik at departement og lånekasse kjøper studiepoeng som strikk i metervis.

Jeg er av den overbevisning at kvalitet ikke kan kontrolleres eller sikres på plass, men kun kan oppnås gjennom kompetent og ansvarsbevisst arbeid i alle ledd.

Historien viser oss en rekke imponerende byggverk, fra Pantheon i Roma (bygget på keiser Hadrians tid, ca. år 125) og som fortsatt er den største uarmerte betongkuppelen i verden med en spennvidde på over 43 meter, via St. Peters katedral i Vatikanet (innviet i 1626) til bruene på den trans-Sibirske jernbanen som sto ferdig i 1916. Ingen slike byggverk kan oppføres ved hjelp av byråkratisk formalisme og juridiske kontrakter. Fremragende byggverk kan kun skapes av fremragende mennesker, mens «kvalitetssikring» i beste fall kan sikre det middelmådige.

Som en kuriositet kan nevnes en anekdote om at tsar Alexander 2 Nikolajevitsj satte kun ett krav til konstruksjon av jernbanebruer, nemlig at konstruktøren skulle sitte foran på lokomotivet når brua ble prøvekjørt for første gang. Det viste seg å holde; bruene står fortsatt trygt og er i bruk den dag i dag. Det er altså ikke nødvendig med 30 digre kvalitetssikringspermer for å oppnå kvalitet!

La oss gjøre en historisk sammenlikning med et praktfullt byggverk, nemlig St. Peters-katedralen i Vatikanstaten. Med dagens byråkratiske regime ville Paven neppe bli gitt noen byggetillatelse. I en alder av 72 år ble Michelangelo Buenarotti utpekt av pave Paulus III til å sluttføre arbeidet som blant annet omfattet konstruksjon og bygging av kuppelen. Paven valgte ikke billigste anbud, men engasjerte en person som han visste var dyktig og som han kunne stole på. I dag ville Michelangelo neppe ha fått autorisasjon som arkitekt og byggeleder, og bygget hadde blitt krevd revet for brudd på Plan- og bygningsloven. Praktverket ble imidlertid fullført, og står der fortsatt helt trygt.

Regelverk og forskrifter forsøker vanligvis å foreskrive hva som skal gjøres og hvordan det skal gjøres, men sier lite eller ingenting om hvorfor det skal gjøres slik (noe som krever innsikt og forståelse av de fenomener som kan inntreffe). Fordi reglene bygger på tradisjon og vanetenkning, er de til hinder for nytenkning og innovasjon. Dette fikk Olav Selvaag oppleve i 1948 da han foreslo å løse boligkrisen etter annen verdenskrig ved å bygge rasjonelt med en materialbruk som var halvparten av hva forskriftene tilsa. Byråkratene protesterte; det skulle være 4x4 tommers stendere, mens Selvaag sa at 2x4 tommer var utmerket godt nok, og han demonstrerte det ved å bygge Ekeberghuset som står der den dag i dag.

Flere og mer detaljerte lover og forskrifter er ikke alltid det beste, noe historien også viser med all tydelighet:

De ti bud, som vel forsøker å regulere alle sider ved menneskers levned, utgjør ikke mer enn 60 ord. Det er så lite at budene kan forstås, huskes og etterleves dersom verdier og holdninger er til stede. Den som hogger i stein vil naturlig nok unngå uvesentligheter og vil fatte seg i korthet.

Den norske grunnloven er på 5470 ord, og fastlegger grunnleggende prinsipper som kan forstås og anvendes av kloke og kyndige mennesker.

Den moderne statsdannelsen, EU, har sine lover og titusenvis av direktiver. Et kuriøst direktiv om import av karameller er visstnok på hele 26911 ord, og man kan bare ane hvilket apparat som kreves for å iverksette og håndheve denne vrimmelen av regler som dessuten skal finnes på halvannet snes ulike språk med betydelig rom for tolkning.

Den norske Plan- og Bygningsloven følges av en «Teknisk Forskrift». Denne er nok heller ikke liketil å tolke, og kommer derfor med en Veiledning, der bare Innlednings- kapittelet er på mer enn 3000 ord.Her er man tydeligvis over på DATA – Dobbelt Arbeid Til Alle!

Jeg for min del vil anbefale lovgiverne å følge Albert Einsteins betraktning: «Everything should be made as simple as possible – but not simpler».

«Flere og mer detaljerte lover og forskrifter er ikke alltid det beste, noe historien også viser med all tydelighet.»