Drosi frelser meg
Aasmund Olavsson Vinje
FERDAMINNE fraa sumaren 1860
Side 222-223
DROSI FRELSER MEG.
Eg laag i Trondheim nokre dagar og tenkte paa
aa fara med baat ut til Ørlandet og sjaa bland anna
det gamle herresætet Austraat. Eg tinga baatselskap
og; men so kom eg i hug at drosi endaa ikkje var
fan fraa byen — eg hadde sét ein blink av henne
i gata ein dag —, og so tenkte eg at det var best aa
venta paa eimbaaten, for kven veit um eg ikkje i
denne millomtidi kunde raaka paa drosi, og kanskje
faa fylgje med henne attaat. Eg trur paa lagnaden
min, tenkte eg, og ventar. Og vel var det, for det
kom slik ein storm i fjorden at den baaten eg skulde
ha fylgt, kollsiglde og vart driven inn paa Byneset.
Eg trur dei kom burt alle saman. Og hadde ikkje
drosi vore, so hadde det visst gjenge like eins meg.
Ho frelste daa livet mitt. «Dette maa vera fyrebod
paa noko anna», tenkte eg og for tidleg ut paa eim
baaten, der eg so halvt um halvt trudde at ho var.
Den dagen var det ver ut igjenom Trondheims-
fjorden! Det var so du maatte halda deg for ikkje
aa blaasa ned, og regn-eli slo gjenom dei tjukkaste
klæde som haglladningar. Det var som fjorden mest
ikkje kunde brjota, men laag nedklappa og berre skalv,
nett som nåar sorg og sinne paa det djupaste grip
deg. Det er ingen faare nåar det bryt. Det var
so jarlen* sukka og stunde i kvar ledmot. «Det
gjeng tilbake, Haakon, det gjeng tilbake, Haakon,»
maatte eg tidt mæla, der eg i eldhug stod og kjende
meg med i denne ville dansen, kvedande:
Du Trondheimsfjord, kvar kjenner deg
som Vesterhavets brotne veg
for gamle berserksgang!
So saag din storleik ogso eg,
og du vil huska likeins meg
til hugnad paa ditt fang.
*dampbaaten "Haakon jarl".