Fra slave til fritenker
Jeg er 63 år gammel og lever nå i en hverdag med fullstendig frihet til å tenke og gjøre hva jeg selv vil, helt uavhengig av tid, sted, og byråkrater. Det er en digital hverdag der jeg er helt fri til å tenke og lære hvert øyeblikk. Nye tanker fyller min hjerne med en uendelig glede; Oliver Wendell Holmes sa det slik: "The mind, once expanded to the dimensions of larger ideas, never returns to its original size".
Jeg opplever i praksis en MEMEX slik Vannevar Bush beskrev den i artikkelen "As We May Think" i tidsskriftet The Atlantic Magazine i juli 1945.
Men, egentlig har jeg kommet mye lenger enn hva Vannevar Bush drømte om; det er ikke bare mine egne nedtegnelser, skrifter, mm. som jeg kan finne igjen på et øyeblikk; jeg kan finne hele verdens informasjon ved hjelp av assosiasjoner og lenker, takket være World Wide Web og Google.
Min vei til saligheten har ikke vært tornefull, men svært enkel ved hjelp av fem enkle valg som jeg skal skrive litt om bakgrunnen for:
Fra min skolegang på NTH i perioden 1970-75 lærte jeg grunnleggende programmering av datamaskiner, og jeg brukte såpass mye energi at jeg forsto ganske godt hvordan disse innretningene fungerte.
Jeg presterte også å få et av de beste resultater som noensinne var oppnådd ved Bygningsingeniøravdelingen ved NTH: Eksamen med innstilling til Kongen (hovedkarakter 1.3 og 1.0 på diplomoppgaven).
Det var ikke fordi jeg var så faglig dyktig, men fordi jeg lærte meg knepene ved å ta eksamen: de var ganske enkle, så ved å være smart kan man få toppkarakterer uten å kunne så mye.
Jeg begynte likevel ikke på noen akademisk karriere, og jeg er stolt av at jeg ikke har noen doktorgrad.
Jeg ville heller praktisere det jeg hadde lært, og fikk en stilling i Østlandskonsult i Fredrikstad som nå antakelig er oppkjøpt av COWI. Det var tre gode år, både faglig og sosialt.
I 1980 flyttet jeg tilbake til Trondheim og begynte som "forsker" i SINTEF avdeling 71 - Konstruksjonsteknikk. En vesentlig årsak var at jeg da kunne samarbeide med en av de få personer jeg har meget stor respekt for: Kolbein Bell.
Jeg trivdes godt i SINTEF, blant annet fordi jeg kunne pleie kontakt med fagkolleger ved NTH og dermed holde meg faglig oppdatert.
Johannes Moe var direktør og Rolf Hjulstad var personaldirektør. Hjulstad hadde en solid filosofi: SINTEF kunne bygges på to pillarer:
kompetanse som stadig skulle fremmes i samvirke med NTH
gjennomføringsevne i å fullføre prosjekter
Resultatet ville bli inntekter til lønn og investering i utstyr, mm.
Etterhvert kom det en ny direktør i SINTEF. Hans navn var Thor Olsen og han snudde det hele på hodet: mens Johannes Moe og Rolf Hjulstad mente at fagkunnskap og gjennomføringsevne ville gi penger, så hevdet kremmeren Olsen at penger ville kjøpe kunnskap og dyktighet.
Alt dreide seg om fakturbare timer, og timelister ble viktigere enn tenkning. Det ble vanskelig å besøke Institutt for statikk for å lese tidsskrifter eller snakke med kolleger, for man hadde ikke noe prosjektnummer å føre timer på. Dermed begynte min frigjøring fra det mentale slaveriet
1987: Aldri mer skrive timeliste
Jeg bestemte meg for at jeg aldri mer i mitt liv skal skrive timeliste. Det har jeg holdt, og jeg har senere innsett at det beste middel for å drepe kreativitet og innovasjon er nettopp: TIMELISTER
Jeg sluttet i SINTEF for å gå over i en stilling som førsteamanuensis ved NTH.
Men NTH var heller intet drømmested, for allerede før 1990 måtte hver især skaffe penger til sin egen virksomhet. Jeg opplevde det konkret da jeg i 1989 var faglærer for faget "Personlig databehandling for bygningsingeniører". På anmodning til fakultetet om jeg kunne få en egen PC var svaret: NEI. Den måtte jeg kjøpe med egne penger. Det gjorde jeg, men det smakte surt dengang en PC kostet 25000 kr.
I en kort periode hadde jeg vært gjesteforsker ved Statoils Forskningsenter, Avdeling for Koordineringsteknologi.
1993: Papirfritt kontor
I samarbeid med Statoil ble det opprettet et forskningsprogram kalt PAKT (Program for Anvendt Koordineringteknologi). Statoil bidro med fem millioner kroner hvert år i perioden 1993-1997. Tanken var å studere koordinering som fenomen i skjæringspunktet teknologi-organisasjon-mennesker.
PAKT ble gjort mulig fordi:
Statoil hadde en klok forskningsdirektør som het Roar Andersen
Statoils forskningssenter hadde en smart avdelingsleder som het Jan Onarheim (han har dessverre degenerert til byråkrat ved NTNU)
NTH hadde en klok rektor som het Rolf Lenschow
Sosiologiprofessor Per Morten Schiefloe forsto at dette kunne ha noe for seg som et tverrfaglig prosjekt
På den tiden hadde det vært mye snakk om hvordan det kunne ha seg at store investeringer i IKT ikke ga noe utslag på økonomiske indekser. Fenomenet kaltes "The Productivity Paradox" og skyldtes at man brukte nye og kostbare hjelpemidler for å utføre arbeid på samme måte som før.
Det hadde lenge vært snakk om det papirfrie kontor, så jeg bestemte meg for å prøve det i praksis. Jeg laget en plakat som jeg hengte opp på kontordøra: "Du er nå på vei inn i en papirfri sone". Dette prinsippet har jeg holdt på et vis; jeg er ikke 100% papirfri, men ganske nær. Jeg har noen bøker og klenodier, men den informasjonen som har betydning har jeg skannet slik at den er søkbar og tilgjengelig ved noen tastetrykk.
I PAKT kom jeg også i kontakt med noen som kunne noe jeg ikke visste noe om fra før: sosiologer, psykologer, språkvitere og pedagoger. Dermed kunne jeg lære noe nytt, ikke bare mer om det jeg kunne fra før.
Stundom spøker jeg med min gode venn og kollega Per Morten Schiefloe som er professor i sosiologi at det er noen fag som er enkle å lære fordi vi alle har livslang praksis; deriblant sosiologi, psykologi og pedagogikk. Med litt teori og terminologi blir man fort en mester såfremt man tør å bruke sin praksis!
2003: Aldri mer delta i møter
Jeg var stolt av å være ved NTH. Men etterhvert ble jeg tvangsoverført til NTNU.
Etter å ha vært tilsatt/ansatt/innsatt ved NTNU en stund fant jeg det ganske plagsomt at ingenting hadde substans; det var ingen faglighet, kun byråkratiske formaliteter.
Jeg gikk lei, og bestemte meg omkring 2003 for å slutte å delta i møter. Jeg leverer heller ikke rapporter eller andre byråkratiske forordninger.
Noen synes nok at dette virker drastisk, men det er enkelt å si og å gjøre: DET DRITER JEG I; for det har ingen betydning for noe som helst.
Jeg slutter meg forøvrig til Captain James T. Kirks utsagn: "A meeting is an event where minutes are taken and hours are wasted."
Strategiplaner blir det kalt, men det er kun tilløp uten hopp; dvs. man bruker veldig mye tid og energi på å planlegge, men idet man er framme for å satse skjer det INGENTING.
2009: Digital i skyen
Det hadde vært snakk om "cloud computing" og jeg forsøkte å finne ut hva det egentlig var. Jeg hadde i noen år brukt Dropbox som fungerte slik at jeg kunne ha tilgang til min informasjon uansett hvor jeg var. Frakt av informasjon på minnepinner fra NTNU til min hjemme-PC var en saga blott.
For å finne mer ut av hva "the cloud" egentlig var, bestemte jeg meg for å flytte alt mitt digitale gods til Google med gmail, kalender, kontakter, nettsteder ("sites"), osv. Etterhvert har jeg også brukt Google Drive og Google Documents. De fungerer for meg, men også for samskriving med kolleger og studenter.
Tid og sted er uten betydning: det eneste man trenger er en nettleser!
Jeg regner med at vi om noen år vil kunne kjøpe engangsnettlesere på samme måte som man kunne kjøpe engangskameraer for en tid tilbake; kjøp en nettleser for fem kroner, bruk den og spis den opp etterpå (organisk materiale).
2012: Farvel til Microsoft (defenestrering)
I 2003 hadde jeg vært innsatt ved NTNU i 26 år, og jeg ble funnet verdig til å kunne anskaffe en PC. NTNU har naturligvis sine innkjøpsavtaler som aktivt hindrer at man kan anskaffe noe som er brukbart. Langsiktige avtaler med Compaq og DELL er lukrativt for leverandørene og NTNUs innkjøpsavdeling, men når prisene stuper får man det bedre og langt billigere hos Elkjøp eller Expert.
Jeg hadde lenge en tvangsinnkjøpt DELL Latitude "bærbar" der batteriet etter ett år var utbrukt slik at den ble stasjonær fordi strømforsyning var nødvendig. (det opprinnelige batteriet hadde en brukstid på en time).
Sommeren 2012 var jeg så heldig at min vennligsinnede instituttbestyrer Karl Vincent Høiseth ga meg anledning til å anskaffe en Apple MacBook Air på instituttets bekostning.
En ny verden åpnet seg for mine øyne: et informasjonsapparat som er enkelt og behagelig å bruke. Selv for en gammel mann som er halvblind og hjerneskadd. Jeg kaller det derfor ikke for "datamaskin" av etymologiske grunner; det er ingen maskin, og den er ikke begrenset til data. Min betegnelse er derfor informasjonsapparat.
Denne opplevelsen ga blod på tann; jeg hadde en "prosjektkonto" på instituttet, og fikk tillatelse av den samme vennlige instituttbestyrer til å anskaffe en Apple iMac som jeg har på mitt hjemmekontor og skriver dette på.
De vanskelige valgene har ikke vært tekniske, men organisatoriske og psykologiske:
Vekk med timelister, papir og møter!
Mange ønsker å gjøre det, men det er få som tør
Denne epistelen har med litt modifikasjon vært publisert i Aftenposten som Vekk med timelister