Den smaabytte garden

Aasmund Olavsson Vinje

FERDAMINNE fraa sumaren 1860

Side 230-232

DEN SMAABYTTE GARDEN.

Daa eg for her paa desse raumsdalske strender,

kom eg til ein gard innunder ein høg nut (her er

alle stader høge nutar) og ned med sjøen (her ligg

dei fleste gardar ned mot sjøen, for lenger uppe er

det for flogbratt). Han laag so rikt til og koseleg

denne garden, at det maatte ha vore ein gamal kongs-

gard og eit vikingsæte, som kann verta eitt og det

same. Fyrr eg kom inn til denne landsbyen, møtte

cg hestar og griser og kattar ute paa bøen med bod-

skap etter det gamle ord fraa mannen og kona.

Hesten forteier um mannens verd,

og grisen og katten um konas gjerd.

Det er som i gamle dagar daa dyri kunde tala,

for eg trur det var same maalet dei rødde daa. Lin-

aakeren og hagen fortel like eins um kona, og den

andre aakeren og engi um mannen. Det var ikkje

gode bod eg fekk av alle desse talsmenn for folki

i landsbyen. Men dyrka dei ikkje si jord og heldt

sine husdyr godt, so skal ingen segja at dei sjølve

hadde det stort betre. Husi, som laag klengde inn

paa kvarandre, var so smaa, at eg mest trur eg

skulde ha teke deim paa ryggen, liksom Samson tok

porten i Gaza, og gamle og halvrotne var dei, so

dei stod baade skakke og skeive. «Det vert ingen

folkeskikk paa denne gode vene garden fyrr han

vert berre i tvo eller tri bruk, og alle desse skjore-

reir avsvidne, og husi lagde der burte, og den beste

jordi bruka, som no ligg til unyttes,» sagde eg til

den eine mannen. «Dat er von um dat,» svara han,

men ikkje trudde han paa meg, og ikkje eg paa

honom; og endaa var me so læande og venlege

under all denne mistru. Det var fransk. Det var

«diplomatisk».

Det var no gjestgjevaren i dette humlebølet dette,

so han og huset hans visst var best. Daa me soleis

hadde skalka um bygdestellet eit bil, kveikte han

pipa si og lagde seg upp i sengi etter dugurdmaal.

Snart sov han og raut so det dunde.

Det var røykstove dette; men ikkje rett paa same

gjerd som dei siste i Telemarki og Setesdalen t. d.,

for her nord var liksom ein smidjeavl til eldstad

fram i den eine kraai, medan det her sunnanfjells

var aare midt paa tufti. Elles var ljore og spjeld

og skjaa og skjaastong og rand like eins. Og so

var her glas, so den nyare tid hadde krøkt seg inn

med ein liten krok.

Daa mannen hadde sovna, fekk eg tid til aa tala

med kvendi. Dei hadde Guds skapnad nåar dei fekk

tvåa seg, og det vanta ikkje paa vitet. Eg fekk mat

og drykk, og våar samtale var ikkje usalta.

Naar grisungen er liten, so er det paa slike gardar

gjerne ein liten kagge med ein botn i til den vesle

krypen, som «musicerer» so koseleg derburt i kraai,

og borni dreg og ber paa denne fride fuglen, liksom

eg ein stad hev lese um fine spanske damor, som

endaa skal taka med seg slike smaa søte grisungar i

selskap. Det maa vera fraa vestgotane dette kjem,

um so er til, og med di vaare forfeder var i skyldskap

langt burte med vestgotane, so finn me ei tyding

paa denne sam-aatte grisekjærleiken.

Det er tidt at grisungen er inne lenge etter at

han er so stor, at han kunde berga seg i uthus.

Han ligg daa tidt og pustar i oska liksom Starkad,

fyrr han tok ut som den store kjempa. Eg laag tidt

i hop med grisungen soleis og pusta, eg og, daa eg

var liten.

Her paa denne garden var grisen alt so stor at

han stod stengd i eit bur burt i den eine kraai.

Men daa kona steikte flesk aat meg, kjende han mat-

lukti og braut ned gjerdet og rusa fram millom skrik-

ande ungar som baade skreik etter flesk liksom grisen

og av redsle for honom. Kona tok til soplimen, som

er det vanlege vaapnet, og huta med honom burt

baade den eine og den andre ungen.

Eg laut hjelpa desse smaa, eg, som snart vart

kringrend av denne barneflokken, daa eg kom til

bords. Kvar fekk beten sin. Daa eg drakk mjølk

imillom, kleiv grisen upp etter meg grymtande, og

kona sagde noko som var likt det gamle ord: «Aa

ja, han kjenner atter koppen sin, stakkar», eller: «Aa

bry deg inkje um klivingi hans: han kjenner berre

atter koppen sin.»

Du maa ikkje tru at desse folk var lukkelege, for

det um dei synest leva med smaa krav til livet;

nei, det var desse vanlege sukkar yver at livet er

tungt og trongt. Dei søv so mykje og er soleis

sæle i den tidi, men det andre halve jamdøgret er

langt nok for matsut. Eg kann derfor inkje fram-

steg til lukka sjåa i det, at me alle vert like eins som

desse folk, soleis som mange fridomsmenn tykkjest

vilja. lei krigstid som i gamle dagar vilde eit slikt

liv vera gildt, for det er ikkje dyrt. Det kann koma

so upp i eit kuverd etter ein medelpris, tenkjer eg,

for er smaaborn ringare, so er dei beste menn noko

dyrare, endaa eg hev høyrt konor segja, at dei heller

vilde ha mist den beste kyri si enn mannen sin;

men dette er sagt i ein tone som viser, at kyri i

grunnen er betre. Eg hev sét konor vera glade,

«takka Gud» som dei segjer, for dei miste eit fagert

lite barn, men graata for dei miste eit lamb. Og

so er det at livet sig i pris ettersom gardane vert

smaa til. Ein gardmann er soleis mykje meir verd

enn husmannen.