Hvordan jeg ble så flink

Filosofen Peter Wessel Zapffe har skrevet et essay om "Hvordan jeg blev så flink". Den er utgitt i en essay-samling som dessverre ikke lenger er å skaffe. (Jeg har selv framskaffet en lesbar kopi av "Hvordan jeg blev så flink")…

Jeg skriver derfor min egen beretning:

Jeg ble veldig flink og tok eksamen som bygningsingeniør ved NTH med hovedfag statikk; hovedkarakter 1.5 og karakter på diplomarbeidet 1.0; innberetning til kongen (laudabilis cum litteris commendatitiis). Det var visstnok kun tre personer før meg som hadde oppnådd en slik prestasjon ved Bygningsingeniøravdelingen ved NTH:

Min diplomoppgave hadde tittelen "Ikkestasjonær strømning i porøse elastiske media" og jeg var så heldig å ha dosent (senere professor) Per Kristian Larsen som veileder.

Da jeg begynte på Norges Tekniske Høgskole høsten 1970 var jeg så heldig at jeg fikk noen meget dyktige lærere (i kronologisk rekkefølge):

Forut for det hadde jeg hatt Børge Fiksdal som klasseforstander på folkeskolen på Grubhei utenfor Mo i Rana, og Gunnar Sagberg som lektor i matematikk og fysikk ved Asker Gymnas, Reallinjen.

Etter den formelle utdannelsen ble jeg godt dressert av Kolbein Bell mens jeg var i SINTEF avdeling 71 - Konstruksjonsteknikk. Kolbein lærte meg hva kvalitet betyr: det handler om å legge vekt på presise detaljer i alt du gjør, ikke om byråkratiske formaliteter. Tankegangen var slik Henry Ford sa det: "Quality means doing it right when no one is looking."

Mens jeg var på Asker Gymnas var jeg aktiv langrennsløper; jeg var ikke blant de aller beste, men jeg ble ofte nummer to i kretsmesterskapet i Asker og Bærum Skikrets. Jeg kan også skryte på meg et Norgesmesterskap: Norsk mester i skistafett for gymnas som ble arrangert på Mjølfjell i 1968.

Jeg gikk første etappe, så gikk Dag Manheim og Pål Hanevold Moe. I ettertid har jeg innsett at det ikke var noen stor prestasjon, for dengang gikk ikke de beste skiløperne på gymnas; de var tømmerhoggere. De som deltok var stort sett fra områdene rundt de store byene, men vi slo i alle fall alle trønderne.

Jeg har senere forstått at jevnlig fysisk aktivitet med moderat aktivitet (aerobisk nivå) virker fremmende på en rekke av de såkalte eksekutivfunksjonene i hjernen (se evt. vedlegg hvis lenke svikter). Jeg begynte med trening for langrenn da jeg var 12 år, og har fortsatt med jevnlig trening/mosjon siden (etter at jeg hadde hjerneslag i 1999 har doseringen ligget rundt 350-450 timer pr år med jogging og ski).

Langrennstreningen hadde lært meg en ekstrem selvdisiplin som jeg senere fikk nytte av i mine studier:

  • Jeg fant fort ut at det som betydde noe var karakterer, dvs. å være dyktig til å ta eksamen. Det blir man ikke av å sitte i timesvis på kjedelige forelesninger.

  • I stedet for å skrive ned alt foreleseren skrev på tavla (avskrift fra læreboka), tok jeg noen korte notat mens jeg forsøkte å forstå det som ble forelest.

  • Etter forelesningen(e) skrev jeg ut mine notater i detalj; det tok nok noe mer enn en time pr. forelesningstime, og krevde streng selvdisiplin.

  • Hvis det var noe jeg ikke forsto til bunns, kunne jeg konsultere læreboka eller spørre foreleseren i neste time.

  • Ved slutten av semesteret fikk jeg mine håndskrevne notater innbundet slik at jeg har egne kompendier i alle fag (jeg praktiserte "Docendo discimus" - ved å undervise lærer vi - uten å være klar over det).

  • Foran eksamen finpusset jeg eksamensteknikken ved å regne gjennom tidligere eksamensoppgaver og fant ut av hvordan de ble stilt; I matematikk 2 var det for eksempel alltid 10 delspørsmål slik at riktig svar på alle ga karakteren 1.0, en feil ble 1.5, to feil ble 2.0, osv. til 6.0 for alle feil.

  • Jeg gjennomgikk også mitt kompendium i faget og trakk ut hovedpunktene i et kort notat på 3-4 sider.

Selv om mine karakterer ble meget bra (1.0 og 1.5 i alle fag, bortsett fra 2.0 i Konstruksjonslære og 2.5 i Stålkonstruksjoner) vil jeg påstå at jeg ikke var spesielt faglig god, men særdeles dyktig til å ta eksamen (jeg kunne mye, men forståelsen har først kommet senere).

Min viktigste lærdom var at man forstår mer ved å skrive enn ved å lese (eller høre på at noen leser).

Dette var min første befatning med Seneca's prinsipp: Docendo discimus ; ved å undervise lærer man. Jeg underviste meg selv gjennom å lage mine egne kompendier. Den amerikanske fysikeren Richard Feynman brukte visstnok også denne metoden.

Jeg lærte en viktig sak i SINTEF: Da Johannes Moe var direktør og Rolf Hjulstad var personalsjef la man vekt på kompetanse og gjennomføringssevne; det ville gi resultater og inntekter. Da økonomen Thor Olsen overtok ble det omvendt: penger skulle skape resultater. Det ble et helvete med timelister, så jeg sluttet i SINTEF og begynte ved NTH.

Nå har NTNU blitt like ille med penger og profitt som mål!

Dette er en slags "høna og egget"-sak: hva kommer først av prestasjon og belønning? Jeg er ikke i tvil: den som presterer kan skape hva man vil, mens den som bare har penger ikke får noe til!