Rauma
Aasmund Olavsson Vinje
FERDAMINNE fraa sumaren 1860
Side 242-243:
Rauma som renn ned i botnen, hev der upp i
dalen skore og slite seg ned i berget, so det er lagt
tri fire tvertre til ei bru yver denne smalrenna minst
hundrad alner djup sume stader. Det er ingi stor
aa dette, men endaa fysser det og durar ned i denne
svarte rivna. Reknar du romt, slit vatnet av steinen
ei straabeidd i 100 aar, altso ein turne 1200 aar og
ei alen 28,800 og 100 alner 2,880,000 aar, endaa
det er vel ei rivne for det meste aai hev funne, so
ho berre hev skore og blenkt upp i den. Eg torer
ikkje tru anna, um nokon skulde finna paa aa gjera
meg til fritenkjar, som eg hev gjort med han Kvit-
feld her framme.
Ja, her er ikkje lett aa leva. Her skulde ikkje bu
anna enn geiter og engelsmenn og maalarar og kunst-
kjennarar fraa flatlandet. Og so er det no ei mengd
med orm paa solsida uppetter i hasleholti. Her er
vel ein og annan jordflekken, som kunde vera til ein
folkeleg gardpart, men det er turt og sandut alt til
det ber ned mot fjorden. Men dei stakkars folk hev
klora og hengt seg inn i fjellsidone liksom ørnereir
der lengst aust, for dei tvo milene fraa sjøen er det
so hengjande bratt at ikkje ørni ein gong kann bu
og byggja der. Her ligg gardane ned paa botnen,
og fram mot neset er det ikkje so ille, endaa det
meste er sandøyrar uppskylde av Rauma. Frametter
fjordstrendene finst derimot gode vikar og lægder
imillom, som maatte vera gode smaabygder og gar
dar, nåar det vert stelt med paa rette gjerd, og desse
fjellsidone meir lagdest ut til geitebeite, for det rot
nar mangt eit fint straa til unyttes der. Det saag
eg vel.