Kjerringa mot strømmen

I denne tid da frihet aktes lite,

Kan det for nordmenn være godt å vite

At vi har fostret her på hjemlig mark

En frihetshelgen, større enn Jeanne d´Arc.

Hun var av dem, hvis nese det er ben i,

For hun var født prinsipielt uenig.

Hun har – fordi hun var så vrang og vrien –

Fått evig liv i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i

Et eventyr så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne

Da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.

For hun stak hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.

Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften

I suveren protest mot tyngdekraften!

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del

Av det vi kaller Norges folkesjel.

Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen

Hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kenne.

Det beste i oss er i slekt med henne.

—André Bjerke (1918-1985)