Haakonstad
Aasmund Olavsson Vinje
FERDAMINNE fraa sumaren 1860
Side 255-257:
Haakonstad'en sel ikkje gjerne gudane sine, i
minsto ikkje til husmenn so i pundevis. Dei maa
taka heile grisen um so er. Og for ein mann paa
seksti sytti tusund dalar er det rimelegt aa ikkje fara
med plukk.
Liksom den eine store garden sender fleskeskid til
andre, so sender han ogso gjentor. Desse store ætt-
ene hev desse ting imillom seg. Men det vert ga-
malt og ljott og usmakelegt alt saman. Ættene døyr
ut, og um dei ikkje fødest med graatt haar og skrukkor
i panna, som det er sagt um gamle adelsætter
som vil halda blodet reint, so saag ikkje eg vene
folk av desse gamle rike ættene. Dei fagre gud-
brandsdalske gjentone og gutane er av blanda ætt,
det eg saag og høyrde. Lat rike gifta seg med rike,
det held lengst ut det, og gjer giftarmaalet til eit
samband millom likemenn og ikkje so mykje til eit
eventyr og ein «spekulasjon»; men lat oss ikkje bland
det friske folk faa so mange skinkor som paa Haa-
konstad, for daa vert det snart ute med den gamle
adelen baade paa den eine og den andre maaten.
Og dette var endaa ikkje det verste; men det verste
er at han som det fruktlause fiketre i parabelen tek
plassen burt fraa den fruktberande og derfor maa
hoggast ned.
Det var ei ekkje etter ein embetsmann so vidt eg
minnest, der i Vaagaa. Ho hadde ein liten flink son der
paa den gode fastskulen i bygdi; og anten det no
var so at ho var skuldig skulepengar der, eller ho
vilde senda veslegut inn til Christiania, nok er det,
ho var i beit for ti dalar og gjekk daa til gamle
stortingsmannen, rike Haakonstad'en, og vilde laana
dei. Men han svara: «Ja, vil han Tore ganga god
for det, so skal du faa.» Ho gjekk til han Tore, ho
stakkar, men han Tore det var annan mannen det: han
svara, harm paa denne hardhjarta Haakonstad'en:
«Nei, ganga god vil eg ikkje for slike smaating, men
her skal du faa ti dalar av meg, og du betalar naar
du fær raad til det.»
Daa dette vart fortalt meg, svara eg: «Ja, so er
dei fleste slike gamle, rike storbønder, i minsto er
dei slike i mi fødebygd. Daa eg var komen fraa
skulemeisterskulen og skulde til Mandal som skule-
lærar, hadde eg kosta ut paa meg det vesle eg aatte,
og vel so det. Eg trong no til tri fire dalar til
reisepengar, og syster mi gjekk til grannen, ein av
dei rikaste menn i prestegjeldet. Ja, ho fekk laana
desse fire dalane mot at ho stod inne for deim og
skulde baka flatbraud, um eg døydde burt eller ikkje
vart mann til aa betala. Og eg hadde stade meg
godt paa skulen og inkje vondt gjort; men eg kunde
døy, og ingen kunde vita ,kva mann det kunde verta
av meg i pengevegen, og eg hadde inkje pant. Det
var derfor best aa sikra seg med borgen eller og
segja nei.
Det er Guds makt at fatige ungmenn kann koma
ut fraa slike bygder og slike folk og fram i livet.
Det gjekk heller ikkje an, dersom ikkje folk med
betre hjarta og større upplysning og framtanke fanst
imillom. Men i desse eldre bondebygder er faa av
slike. Det maa vera folk som hev vore ute i livet
og fyrst og fremst lært og sét meir. Haakonstad'en
var nok ute paa stortinget, men han lærde ikkje so
mykje at han kunde krabba ut or det gamle snigle
huset. Riket maatte verta til eit dyrerike, dersom
her ikkje fanst andre slags folk.
Daa eg stod i Haakonstad-tunet og saag ned til
Vaagaa prestegard, der Krag var prest og gjorde so
mykje for skulen og til aa hjelpa folk fram, kom eg
i hug dei sanne ordi i «Nyhedsbladet» yver Krag:
«Oplysning er liberalitet».
Slike lovord fær ikkje du rike Haakonstad'en paa
di grav.