Jeg snører min sekk

Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski,

nå lyser det så fagert i heien.

Fra ovnskroken vekk! Så glad og så fri

mot store, hvite skogen tar jeg veien.

I fykende fei jeg baner meg en vei

blant vinterkledde stubber og stener.

Den susende vind meg stryker om kinn,

og snøen drysser ned fra lave grener.

De vinger på fot gir liv og lyst og mot!

Nå stevner jeg mot høyeste tinden!

Alt tungt og alt trått, alt smålig og grått,

det stryker og det fyker vekk med vinden.

Og når jeg så opp, og skuer jeg fra topp

den lyse dal med skoglier blandet

da banker mitt bryst, jeg jubler med lyst

"Jeg elsker, å, jeg elsker dette landet!"

Tekst: Margrethe Munthe