Om læring og ekspertise
Det er prisverdig at Studenttingets leder Cathinka Thyness i Universitetsavisa drøfter forelesningen som undervisningsform. Hun tar til orde for å innføre mer effektive læringsformer. Men vi tror hun er på villspor når hun henviser til "forskningsresultater som viser at knappe 10 prosent av studentene husker fagstoffet etter en tradisjonell forelesning, læringsutbyttet er større for dialogbasert og aktiv læring". Etter vårt skjønn handler ikke læring under et universitetsstudium om å huske, men om å forstå! I vår tid har vi digitale hukommelseshjelpemidler som langt overgår naturlig hukommelse i kapasitet, effektivitet og presisjon, så glem husken.
På folkeskolen hadde vi noe som het diktat; læreren leste en tekst og elevene skrev ordrett av. Vi vil påstå at mange av dagens forelesninger foregår på samme måte. Læringsutbyttet består da i å bli flink til avskrift fra tale eller tavle. Velbekomme!
Forståelse krever derimot at man trenger under overflaten og kommer i kontakt med hvorfor fenomener er slik de er. Det krever vanligvis hardt mentalt arbeid. Men har man først forstått, er det ikke noe å huske.
Albert Einstein ble engang spurt om han ikke kunne lage en popularisert utgave av relativitetsteorien, beregnet på den jevne mann. "Man kan ikke spille en Beethoven-sonate ved å bruke bare tre tangenter", skal han ha svart.
Vår egen erfaring, bekreftet av samtaler med mange reflekterte studenter, sier at det kun finnes en vei til grundig læring, nemlig hardt arbeid over lang tid. Det er allment akseptert at man må praktisere for å bli dyktig, øvelse gjør mester. Man blir ikke astrofysiker ved å høre Stephen Hawking forelese, eller konsertpianist ved å lytte til Arthur Rubinstein.
En velkjent tommelfingerregel er at det kreves 10000 timers øvelse for å bli ekspert, dvs. omtrent tre timer daglig i ti år. Dette gjelder alle slags ferdigheter enten det dreier sog om matematikk eller møbelsnekkeri, fysikk eller fotball, statikk eller sang. Vi har ikke sett noen undersøkelse som motstrider denne regelen som er basert på forskning fra tidlig 1990-tall da tyske psykologer studerte viderekomne fiolinstudenter. Senere studier har kun bekreftet regelen.
Eksperter husker ikke. Den amerikanske arkitekten Frank Lloyd Wright sa det slik: "En ekspert er en som ikke behøver å tenke. Han vet" (vår oversettelse). Men en person som har arbeidet hardt for å lære vil også ha lært seg ydmykhet. Den verden vi lever i er uendelig mangfoldig og mye mer komplisert enn det vi kan beskrive med våre fattbare modeller.
Vi har i årenes løp sett at studentene kan sitte oppe halve natta for å lære seg programmering og løse problemer på datamaskinen. Slik er det ikke med matematiske puslerier. For noen år siden fikk vi svar fra en student på hvorfor det er slik. "Når jeg programmerer får jeg umiddelbar respons", sa han, "datamaskinen gir øyeblikkelig melding om jeg gjør rett eller feil. Med vanlige øvinger får jeg bare en hake og godkjent, uansett om det er bra eller dårlig."
Vi har dannet oss fire hovedprinsipper for læring:
Motivasjon; som må komme innenfra, men som kan stimuleres. Benjamin Disraeli formulerte dette slik: "Every production of genius must be the production of enthusiasm". Uten entusiastiske professorer kommer liten stimulans til motivasjon.
Forståelse; Et kinesisk ordspråk sier: "Med stor tvil kommer stor forståelse, med liten tvil kommer liten forståelse." Tvilen kommer til uttrykk ved å stille spørsmål, ikke ved å søke svar. Johann Wolfgang von Goethe sa det slik : "Vi vet presist kun når vi har liten kunnskap, med kunnskap øker tvilen".
Repetisjon; praktisering i 10000 timer - basisferdigheter først, så øvelser for viderekomne, gjerne tilrettelagt av professoren.
Respons; Professoren og studenten utvikler seg begge i dialog, slik Søren Kierkegaard sa: "Mellom menneske og menneske er dette det høyeste. Disippelen er anledning til at læreren forstår seg selv, læreren er anledning til at disippelen forstår seg selv". Det som er bra fortjener positiv og forsterkende respons, mens det som kan forbedres krever rettledning og stimulerende respons. Dette forstår dyktige professorer. De trenger ikke håndbøker eller byråkratiske instrukser.
Vi har et konkret forslag for praktisk arbeid ved NTNU etter de fire prinsippene:
For det første bør man ansette et betydelig antall nye professorer for å nå et rimelig forholdstall mellom studenter og professorer. Innfør en ordning der hver student følges av en eller flere mentorer gjennom hele studiet. Dette er en ordning engelske eliteuniversiteter har praktisert med stort hell i århundrer. Som mentorer skal man ikke bruke bare professorer, men også studenter i høyere årskurs. Vi har stor tiltro til at studentene selv finner ut hva som er bra og hva som er dårlig, og således kan gi respons til hverandre og til sine mentorer. For å skaffe økonomisk rom for nye professorer kan man først beskjære direktørfloraen ganske kraftig, dernest fjerne overtallige byråkrater i sentraladministrasjonen og på fakultetene.
Et kvantitativt mål kan være at alle studenter skal prestere på toppnivå i alle fag. Da kan vi nærme oss utdanningskvalitet! Uansett må man komme bort fra middelalderordningen med forelesninger, eksamener og karakterer som eneste elementer, støttet av byråkratiske formaliteter og juridiske spissfindigheter.
Husk: utdannelse er hva du har igjen etter at du har glemt alt hva du har lært.