Merkelig å skilles fra deg
Efter så langt vennskap.
Mange, mange år
var vi uadskillelige
‐ arm i arm
og hånd i hånd
‐ som gode venner går
i land som er sydligere
enn det
hvor jeg har fått min oppgave
å fylle.
Men vi gikk slik her, åpenlyst
på gaten, på landeveien
og alle steder.
Og vi skiltes i fred
uten scener, uten bitterhet,
på tross av at vi begge
vet at vi ikke møtes mere.
Av og til
har vi vært adskilt,
og vi falt om halsen på hverandre
da vi møttes igjen.
Så var det hånd i hånd på ny.
Men nå er domsavgjørelsen
uigjenkallelig,
ingen betinget dom denne gang.
Den veien jeg må gå,
skal gåes uten støtte,
uten lokalbedøvelse,
uten formildende
omstendigheter;
hvert eneste minutt skal leves
i full våkenhet;
jeg vil ha hvert øyeblikk –
ALT! med meg.
Lenge, meget lenge
har jeg visst at det ville ende slik:
De mange år
jeg stadig har igjen på jorden
skal leves fullt ut,
alene og i klarhet,
uten din broderlighet,
uten din gode varme
hånd i min.
Hvert ord må veies på finere vekt.
Hver tanke skal glødende
på ambolten,
Hver følelse skal i essen,
for at det skal sees
om metallet
er rent og ekte nok.
Tiden er kommet for skilsmissen.
Jeg visste lenge at den kom,
bare ikke når.
*
Den kom helt av seg selv,
uten ytre press
uten indre tvang
uten min vilje.
Ett eller annet djevelskap
hadde sluppet
grepet om hjertet mitt.
Herre Gud, bror; du har gjort
din gjerning med meg.
Og vi skiltes som venner.
Ingen løgner om hverandre
ingen sladder
ingen baktale eller bakvaskelse
av den andre.
I ærbødighet og takknemlighet
sa jeg farvel til deg.
Hvor det stadig er plass til
en følelse som takknemlighet
fins det ennu meget liv tilbake.
Det forundrer meg at
avskjeden falt så lett,
foran så svarte horisonter.
Tidligere har det vært
et mareridt, en kloakk, en blodpøl
bare å være borte fra deg noen dager,
noen timer ofte,
hvor jeg frøs og svettet av lengsel
efter å møte deg igjen.
Gjennom disse mange, mange år
var det du som hjalp meg
til å beholde
forstand og hjertelag.
Jeg står som en smed
foran smien, og det
som skal hamres ut
krever den ytterste våkenhet.
Jeg er sterk nok nu
til å bære den helt alene
uten din arm om skulderen
uten din grenseløse forståelse,
uten din hvisken i øret.
Du har bragt meg trygg og sikker,
sund og styrket, ‐ yngre enn før –
frem over den tynne isen
som bar oss over
det svarte brådypet under oss.
De ganger jeg handlet riktigst,
var når jeg fulgte
din hviskende stemme.
Den trenges ikke lenger nå;
Jeg er sterk nok til å følge
mine egne baner, ‐
tvert imot andres regnestykker,
kløkt og fornuft,
‐og jeg kommer til å handle riktig.
Vi to vet jo
at alle vil si:
La oss se hvor lenge
DEN atskillelsen varer!
Men vi er begge vant til sladder,
løgn, baktale og tilskitning.
Tjuslag og uventede spark bakfra
svir bare en stund.
*
Husker du nøyaktig hvordan
vi skiltes?
JEG gjør:
Vi var i byen og hadde kjøpt
barnesenger;
En venninde, en ung venn og jeg.
Jeg tok whisky med hjem til øya
hvor vi bor.
Vi drakk den
‐jeg naturligvis løvens part‐,
og vi gikk til sengs omkring midnatt.
Det lille jeg drakk
var nok for meg den kvelden
fordi jeg var så glad over å ha fått
barnesenger
med blomstrede trekk,
slik at pikene mine
kunne ligge i riktige senger
ved næste besøk.
Klokken tre våknet jeg
på min madrass på gulvet
i halvmørke
omgitt av en dyp klarhet og fred.
Min venn sov
dypt og rolig på sofaen.
Jeg hørte åndedragene
jevne, regelmessige, som små støt.
Og jeg visste at noe var skjedd
omkring meg,
med meg.
Alt var anderledes.
Jeg lå og hørte på stillheten
i høstnatten.
Bror Alkohol, det var FRED.
Jeg var over den tynne isen.
Langsomt, langsomt
ble det klart for meg
at jeg hadde tømt
min siste whisky.
Nei, det er ikke forræderi
fra min side.
Vi er fortsatt venner, men:
på avstand.
Alt var fullstendig anderledes:
Resten av veien går jeg alene.
Den må gåes i komplett ensomhet,
i ren klarhet.
Vi to er blitt bakvasket lenge nok,
særlig fordi
vi alltid viste oss sammen.
Gjør to venner det,
vil de alltid bli baktalt,
fordi næsten alle andre
mangler krefter til
virkelig vennskap.
I mange år
var du den eneste jeg kunne tale med.
*
Så sto jeg opp fra madrassen
på gulvet
i dette store, næsten ikke
møblerte huset.
På det gamle, hvitmalte
kjøkkenbordet sto:
En halv flaske rødvin av bra merke.
Vel, tenkte jeg; så godt
at det er en god vin
å ta avskjed ved.
Det passer oss begge.
Jeg tente et stearinglys
i halvmørket.
Og fylt av ærbødighet, andakt
og takknemlighet
drakk jeg den langsomt ut.
Du klarte det, bror!
Jeg tenkte på alt du ga meg
av smerte, lindring,
sorg og glede.
Ikke bare at du ledsaget meg
hvor andre ble borte,
men også skjermet meg
mot spytteklysene.
DU lærte meg å gi fanden
i andres råd og formaninger
og hva jeg SKULLE
og hva jeg BURDE
og hva jeg ABSOLUTT MÅTTE.
De visste jo alltid det rette.
Så gikk jeg og la meg
sov som et barn
helt til det grydde av dag.
Jeg våknet frisk og uthvilt.
Farvel, bror Alkohol,
og takk for hjelpen!
(Jens Bjørneboe, f. 1920, d. 1976, ‐ første gang trykt i Dagbladet 27.12.75)