Farvel - bror alkohol

Merkelig å skilles fra deg

Efter så langt vennskap.

Mange, mange år

var vi uadskillelige

‐ arm i arm

og hånd i hånd

‐ som gode venner går

i land som er sydligere

enn det

hvor jeg har fått min oppgave

å fylle.

Men vi gikk slik her, åpenlyst

på gaten, på landeveien

og alle steder.

Og vi skiltes i fred

uten scener, uten bitterhet,

på tross av at vi begge

vet at vi ikke møtes mere.

Av og til

har vi vært adskilt,

og vi falt om halsen på hverandre

da vi møttes igjen.

Så var det hånd i hånd på ny.

Men nå er domsavgjørelsen

uigjenkallelig,

ingen betinget dom denne gang.

Den veien jeg må gå,

skal gåes uten støtte,

uten lokalbedøvelse,

uten formildende

omstendigheter;

hvert eneste minutt skal leves

i full våkenhet;

jeg vil ha hvert øyeblikk –

ALT! med meg.

Lenge, meget lenge

har jeg visst at det ville ende slik:

De mange år

jeg stadig har igjen på jorden

skal leves fullt ut,

alene og i klarhet,

uten din broderlighet,

uten din gode varme

hånd i min.

Hvert ord må veies på finere vekt.

Hver tanke skal glødende

på ambolten,

Hver følelse skal i essen,

for at det skal sees

om metallet

er rent og ekte nok.

Tiden er kommet for skilsmissen.

Jeg visste lenge at den kom,

bare ikke når.

*

Den kom helt av seg selv,

uten ytre press

uten indre tvang

uten min vilje.

Ett eller annet djevelskap

hadde sluppet

grepet om hjertet mitt.

Herre Gud, bror; du har gjort

din gjerning med meg.

Og vi skiltes som venner.

Ingen løgner om hverandre

ingen sladder

ingen baktale eller bakvaskelse

av den andre.

I ærbødighet og takknemlighet

sa jeg farvel til deg.

Hvor det stadig er plass til

en følelse som takknemlighet

fins det ennu meget liv tilbake.

Det forundrer meg at

avskjeden falt så lett,

foran så svarte horisonter.

Tidligere har det vært

et mareridt, en kloakk, en blodpøl

bare å være borte fra deg noen dager,

noen timer ofte,

hvor jeg frøs og svettet av lengsel

efter å møte deg igjen.

Gjennom disse mange, mange år

var det du som hjalp meg

til å beholde

forstand og hjertelag.

Jeg står som en smed

foran smien, og det

som skal hamres ut

krever den ytterste våkenhet.

Jeg er sterk nok nu

til å bære den helt alene

uten din arm om skulderen

uten din grenseløse forståelse,

uten din hvisken i øret.

Du har bragt meg trygg og sikker,

sund og styrket, ‐ yngre enn før –

frem over den tynne isen

som bar oss over

det svarte brådypet under oss.

De ganger jeg handlet riktigst,

var når jeg fulgte

din hviskende stemme.

Den trenges ikke lenger nå;

Jeg er sterk nok til å følge

mine egne baner, ‐

tvert imot andres regnestykker,

kløkt og fornuft,

‐og jeg kommer til å handle riktig.

Vi to vet jo

at alle vil si:

La oss se hvor lenge

DEN atskillelsen varer!

Men vi er begge vant til sladder,

løgn, baktale og tilskitning.

Tjuslag og uventede spark bakfra

svir bare en stund.

*

Husker du nøyaktig hvordan

vi skiltes?

JEG gjør:

Vi var i byen og hadde kjøpt

barnesenger;

En venninde, en ung venn og jeg.

Jeg tok whisky med hjem til øya

hvor vi bor.

Vi drakk den

‐jeg naturligvis løvens part‐,

og vi gikk til sengs omkring midnatt.

Det lille jeg drakk

var nok for meg den kvelden

fordi jeg var så glad over å ha fått

barnesenger

med blomstrede trekk,

slik at pikene mine

kunne ligge i riktige senger

ved næste besøk.

Klokken tre våknet jeg

på min madrass på gulvet

i halvmørke

omgitt av en dyp klarhet og fred.

Min venn sov

dypt og rolig på sofaen.

Jeg hørte åndedragene

jevne, regelmessige, som små støt.

Og jeg visste at noe var skjedd

omkring meg,

med meg.

Alt var anderledes.

Jeg lå og hørte på stillheten

i høstnatten.

Bror Alkohol, det var FRED.

Jeg var over den tynne isen.

Langsomt, langsomt

ble det klart for meg

at jeg hadde tømt

min siste whisky.

Nei, det er ikke forræderi

fra min side.

Vi er fortsatt venner, men:

på avstand.

Alt var fullstendig anderledes:

Resten av veien går jeg alene.

Den må gåes i komplett ensomhet,

i ren klarhet.

Vi to er blitt bakvasket lenge nok,

særlig fordi

vi alltid viste oss sammen.

Gjør to venner det,

vil de alltid bli baktalt,

fordi næsten alle andre

mangler krefter til

virkelig vennskap.

I mange år

var du den eneste jeg kunne tale med.

*

Så sto jeg opp fra madrassen

på gulvet

i dette store, næsten ikke

møblerte huset.

På det gamle, hvitmalte

kjøkkenbordet sto:

En halv flaske rødvin av bra merke.

Vel, tenkte jeg; så godt

at det er en god vin

å ta avskjed ved.

Det passer oss begge.

Jeg tente et stearinglys

i halvmørket.

Og fylt av ærbødighet, andakt

og takknemlighet

drakk jeg den langsomt ut.

Du klarte det, bror!

Jeg tenkte på alt du ga meg

av smerte, lindring,

sorg og glede.

Ikke bare at du ledsaget meg

hvor andre ble borte,

men også skjermet meg

mot spytteklysene.

DU lærte meg å gi fanden

i andres råd og formaninger

og hva jeg SKULLE

og hva jeg BURDE

og hva jeg ABSOLUTT MÅTTE.

De visste jo alltid det rette.

Så gikk jeg og la meg

sov som et barn

helt til det grydde av dag.

Jeg våknet frisk og uthvilt.

Farvel, bror Alkohol,

og takk for hjelpen!

(Jens Bjørneboe, f. 1920, d. 1976, ‐ første gang trykt i Dagbladet 27.12.75)