Genser'n te'n Johansen

Det skulle være en tilstelning på gamlehjemmet, og sognepresten, formannen i menighetsrådet og kvinneforeningens styre skulle være tilstede. Da så jeg at Johansen hadde på seg den gamle blå sjømannsgenseren sin, som han gikk med til hverdags, og som hjemmets bestyrerinne var jeg nødt til å si det til ham: ”De kan ikke komme sånn på festen, Johansen – ikke som De står og går, kan de skjønne --”

Men sånn kunne’n Johansen seile – en gang på alle hav

Og sånn kunne’n vinne og feile – og sånn kan han gå i sin grav.

Han var god nok han Johansen den ti’ – da storm over skuta slo

Og forliste’n så hadde’n hver cent i – seg sjæl som han han gikk og sto.

Og hør litt, min kjære venninne - som bjuder på bollefest:

I stamkneipa mi kan du finne - folk bedre en mangen en prest.

Og de tok mot en sjømann med ære - og sånn som han sto og gikk.

Og om genser’n var slitt fikk det være – de passa sitt eget bestikk.

Men Johansen var ikke fatti’ - hans aktiva var ham sjæl.

Og spandert har’n gjort, han har tatt i - og brukt kapital likavæl.

Ja, i kuleregn landet ham takka: - ”Han seiler for Norge – hurra!”

Trur’u kanskje det var no’n som snakka - om genser’n te’n Johansen da?

Nei, ikke som De står og går, Johansen – ikke i den gamle genseren. Sognepresten kommer, Johansen, og formannen i menighetsrådet, og representanter for Kvinneforeningens styre i festkomitéen… Lån en jakke nå, Johansen, og vi skal ha det så hyggelig – Med kaffe og boller og ---

De kunne vært finere dressa – du hadde vel vist dem vekk,

men var – fra Shanghai til Odessa - og Frisco – de beste på dekk!

Du fant folk som avisene kjenner - å be til titt kaffebord,

men han Johansen, han fant seg venner - på hele den runde jord!

Nei, men Johansen, da… Fruene i festkomiteéen, Johansen – de må jo tro vi ikke har vært ute blant folk før ---

Om’n sjangla i sjøgang på kaia - om kvelden når’n skul’ om bord –

sto’n støtt nok til rors i Biscaya - om morran, med orkan fra nord!

I frostnetter oppi Alaska - var iglooen bra å ha,

eller når troperegn plaska - ei hytte av palmebla’.

All over the world mottok gutta - han Johansen som sin gjest,

med Wisky og støv i Calcutta - og snødrev i Hammerfest.

De kvinner som møtte’n på brygga - var just ingen festkomité,

men Johansen fant aldri hygga - som dem ga’n no’ annet ste’.

Well – Johansen, kom la oss sette - de kluta vi ennå har.

Den kursen var alltid den rette - som bort ifra grunnene bar.

Fra de kronglete farvann, mot store - vi stevner, røyner’e på –

gir han Johansen kommando-ordet: - Stand by. Og la ankeret gå!

Hentet fra Trekkspillklubb.no: Genser'n te'n Johansen