TANKER VED ET JUBILEUM

I år er det 50 år siden Peter Drucker lanserte begrepet "kunnskapsarbeid" og "kunnskapsarbeider" ("knowledge worker"). Mens den tradisjonelle arbeideren primært arbeidet med kroppen, bruker kunnskapsarbeideren hodet og arbeider med informasjon.

Industriarbeideren tilførte produksjonsprosessen kyndig energi. Så lenge effekten ble holdt på et stabilt nivå, kunne arbeidsmengden måles i timer og lønnes deretter (arbeid=energi=effekt*tid).

Gjennom rimelig arbeidstid (8 timer) og lønn fikk arbeideren mulighet til husly, hvile og mat slik at effekten kunne oppretthholdes over lang tid. Således var det i kapitalistenes objektive interesse å gi arbeiderne rimelig gode vilkår.

Det tunge kroppsarbeidet har blitt erstattet av maskiner, men det finnes fortsatt fagarbeidere med høyt spesialisert kunnskap som bruker kroppen som instrument i å utføre arbeidet. Slike finnes det mange av i NTNUs laboratorier. De er umåtelig dyktige i sitt arbeid, og kan ikke unnværes dersom laboratoriene skal fungere som arenaer for vitenskapelig arbeid.

Skapende intellektuelt arbeid er derimot av en helt annen karakter slik at tidsforbruk i liten grad påvirker hverken mengde eller kvalitet på arbeidet. Kunnskapsarbeidere stimuleres av et ambisiøst, men trygt miljø med krevende intellektuelle utfordringer. Likevel følger de servile sjefsbyråkratene ved NTNU pålegg fra liketenkende byråkrater i departementet eller EU, og skal tvinge vitenskapelig ansatte til å føre timelister. Hvilken latterlig tragedie!

Albert Einstein har sagt: "Fantasi er viktigere enn kunnskap. For kunnskap er begrenset, mens fantasi omfavner hele verden, stimulerer framskritt og skaper utvikling" (min oversettelse). Så er det nettopp dette man aktivt vil stoppe. For hverken Einstein, Maxwell eller andre av de som har bragt oss vitenskapelige nyvinninger har blitt belemret med timelister eller andre former for byråkratiske formaliteter og juridiske spissfindigheter. Timelister er en direkte hindring av fri tenkning som kan stimulere utvikling. Vi kan trøste oss med at dette kanskje blir forstått av NTNUs sjefsbyråkrater allerede om hundre år, men da er det dessvere for sent for det finnes mange smartere folk rundt omkring i verden.

I dag kan de aller fleste arbeide uavhengig av tid og sted. Datamaskiner i nettverk kan holde oss i kontakt med informasjon, studenter og kolleger uten å måtte sitte på en bestemt kontorstol til bestemte klokkeslett. Kanskje sjefsbyråkratene burde ta seg en tur ut av sarkofagen på Gløshaugen og se hvordan resten av verden innretter seg?

Man innfører dessuten datasystemer som er så rigide og gammeldagse at det er komplett umulig å foreta seg noe som ikke er gjort rutinemessig for lenge siden. Slik blokkeres enhver forskningsvirksomhet og annen nyskapning. Takket være imøtekommende og iherdige sekretærer klarer vitenskapelig ansatte så vidt å fungere.

Det enkleste er å drive sin egen virksomhet, noe mange har tatt konsekvensen av i praksis. Hva er da poenget med NTNU? Det er i beste fall et kontorfellesskap.

I slutten av forrige århundre utkom en bok med tittelen "New Rules for the New Economy". I sin diskusjon av kunnskapssamfunnet skrev Kevin Kelly: ”Problemet med måling av produktivitet er at det måler bare hvor godt folk gjør de gale tingene. Enhver oppgave som kan måles med henblikk på produktivitet bør helst elimineres fra de oppgaver som mennesker bør gjøre” (min oversettelse).

NTNUs sentralbyråkrati med alle sine direktører i spissen synes å være besatt av ideen om å registrere og måle absolutt alt; bare ikke hva byråkratiet selv foretar seg, men de vil tvinge de vitenskapelig ansatte inn i de snevre rammene og derved aktivt hindre oss i å gjøre jobben vår som er å drive undervisning og forskning.

Det meste av sentralbyråkratiet bedriver trivielle informasjonsoppgaver som kan gjøres bedre og langt billigere av datamaskiner. Det vil nok neppe skje, for da mister direktørene det maktapparatet som de møysommelig har bygd opp over et par tiår og som de ikke gir fra seg uten videre. Den milliarden som kan spares bør gå direkte til de vitenskapelig ansatte og til å styrke støttefunksjonene på institutter og i laboratorier.

Legg ned fakultetene. De er bare i veien, og eter grådig av lasset. Studieprogrammene klarer seg utmerket på egenhånd.

Tor G. Syvertsen

Institutt for konstruksjonsteknikk