Fron
Aasmund Olavsson Vinje
FERDAMINNE fraa sumaren 1860
Side 260:
Her i Fron hev sume av dei beste menn tala um
aa faa seg ein samlingsstad, der dei møttest kvar
fjortandagsdagen eller so, og hadde tidender og imil-
lom lag og dans. Det vilde vera som ein klubb i
byen, og det maatte vera gagnlegt paa mange vis
dette, so som ved aa avtala og lesa um val til stor-
tings og slikt noko. Faakunne og revekrokar kunde
aldri faa den makt i slik ei bygd, og det vilde like
eins gjeva livet folkeskikk paa mange maatar ved
samtale og lesnad.
Paa prestegarden i Fron saag eg tufti etter den
bygningen som Holberg var i, daa han ein liten gut
var her hjaa presten Munthe. Han laag der i eit kaldt
rom og fraus den vesle krypen, sagde folk. Det
eine veks til det andre med slike menn, so dei vert
eit dikt (mythe), ja endaa gudar. Eg tok av meg hat
ten som nåar eg kjem inn i kyrkja, daa eg saag tufti
etter huset han hadde levt i.
So var du her, so kom du hit
du mannen med det norske vit!
Han var tidt ned paa gjestgjevargarden og rødde
med folk, vart det sagt. Den vesle guten fekk visst
her ifraa mange av sine mønster. Han rødde med
dei vegfarande og slo paa hesten og sat bak paa langt
nord og sudetter, og «bondska» som det daa vart
sagt, for det var i den tid eit lyte paa «framand-
karen» aa tala etter bonden. «Det er ein mykje til
gut dette.» «Han er ikkje som andre fine karar,
denne guten.» «Aa, allting vil han vita.»
Her inn-med er Hundtorp og Steig med alle sine
gamle minne.