Vaarstigen og der nord igjennom
Aasmund Olavsson Vinje
FERDAMINNE fraa sumaren 1860
Side 110-118:
VAARSTIGEN OG DER NORD IGJENOM.
Soli kom nedetter lidene daa eg gjekk fraa Kongs-
voll ned igjenom Drivdalen, som er den tronge og
djupe og bratte inngang til Trøndelagen. Det er ein
dal so vill, at her ikkje er mange slike i landet; men
den vesle jordi som heng inn i bergi er god, so
der er grønt og godt geitebeite. Soli radde seg ned
etter og merkte av so svarte skuggar paa den grøne
grunnen, at det var som fjelltoppane skulde koma
livs levande ned igjenom lidene, svarte og glidande
paa ein grøn stol kanta med gull. «Driva» fysste
kvit og rauk i dei smaa fossar der var. Bekkene
hekk som kvite band nedetter bergi. Morgonvinden
kom liksom ifraa Snjohetta og ned igjenom denne
glupen. Det liksom tok og skok i meg:
Her er so vent det kann meg grøta,
for det um eg er vaksen kar,
for dal og fjell og sol meg møta
som heime daa eg liten var.
Eg høyrer som naturens store
og friske, glade hjarteslag.
Ja, herre, alt det som du gjorde
er ungt som det vart skapt i dag.
Det kjærleg paa oss alle tenkjer
med leik i dansen fraa og til,
og av det gylte hornet skjenkjer
det helsebot til kven som vil.
Kvar sen og sege stram seg spenner,
og løyst eg er av alle band,
og paa mitt hovud liksom kjenner
eg livsens varme, signa hand.
No i dei siste aari er vegen lagd ned-med Driva
og er derfor slett som ei fjøl, for no har folk lært, at
vatnet er den beste mannen til aa finna slettaste
vegleidi fram, medan folk i gamle dagar tok etter
ku og geit, som krabba upp og ned i li og bakke.
Eg tok den gamle vegen, eg, for aa sjaa den namn-
gjetne Vaarstigen, og eg maa segja at det var den
galnaste og styggaste almannaveg eg enno hev fare
paa. Det er reint utruleg at folk kunde koma fram
der køyrande, og at ikkje kvarannan mann vart ihel-
slegen av stein og skrede eller siglde til avgrunns i
snjo og svell haust og vaar og vetters tider. Og
endaa var dette ein sann godveg mot i gamle dagar,
daa folk maatte rida, og denne ridevegen maatte
endaa vera ein postveg mot den eldgamle geitevegen,
daa harald Haarfagre og dei gamle stridsmenn for
der att og fram paa sine hertog. Det er inkje under
at folk talar um den gamle, sterke og gilde tid! Det
hadde vore større og betre um dei hadde grave seg
folkelege vegar enn drepe og brent kvarandre inne,
og krabba upp og ned i desse fjell og avdalar som
geiter og villmenn. Eg stod der paa den styggaste
kleivi svimlande høgt og saag ned paa den nye
vegen, som slengde seg som eit smalt band ned-med
aai. Eg likna i hop den gamle og denne nye tid,
og ingen stad hev den gamle tid vist seg i mine
augo so arm og villmannsleg mot den nye som nett
upp her. Eg maatte mest læ, naar eg tenkte paa
den danske kongen som var ein heil dag med aa
rida og ganga den gode mil og krabba paa alle
fire sume stader, for han som var van til det flate
Danmark, maatte svimra her i denne styggeleg bratte
lidi med urder og raaser ikringum seg, som berre
ved aa treda paa ein stein kunde ramla lause og
fara til avgrunns med konge og alt saman. Daa
Karl Johan for her til si kryning tvo og firti aar
sidan, daa var her alt køyrande paa sin maate; men
endaa maatte han setja att vogni si under ein av dei
kneikande bratte bakkane og rida og ganga til gards.
Det var inkje under at han greip etter sverdet sitt
og glodde fælen uppetter fjellsida, og sagde at Noreg
var utakande. Dei arme svenske, som hev gjort so
mangt eit nakkebrots-verk paa sine eventyrlege her-
tog, dei vaaga seg endaa ikkje gjenom Drivdalen og
fram til Gudbrandsdalen og austlandet den gongen
dei hadde teke Trøndelagen den korte stundi. Men
hadde det vore villstyrigen Karl den tolvte, so hadde
visst han vaaga paa det, og soleis her kunde ha fenge
ein stein som hadde spart honom for kula fraa
Halden.
Daa eg kom fram i Uppdal, raaka eg paa nokre
av stortingssendelaget til kryningi, og fortalde at eg
hadde gjenge Vaarstigen, og lagde daa til:
— —«ja de er gode gutar til aa styra land og
rike' Der hev de lova hundrad av tusund ut til
vegar, som det knapt fer ein hest um dagen paa
aaret ikring, medan de ikkje fyrr i desse siste aari
umlagde Vaarstigen, men let folk fara paa denne
harestigen her i dette hovudstrok millom Trondheim
og hovudstaden. Og du daa,» sagde eg til den
eine av deim, «du som maatte fara her att og fram
til stortinget, du sat der og ingenting gjorde for
denne riksvegen og di næraste bygd! Det er inkje
under at de var uppsessjonsmenn og vilde læra re-
gjeringi korleis ho skulde stella seg!»
Men so maatte eg no i denne liksom skjemtande
tiltale vera ei lanse til Achilles, som baade saara og
gjorde heil atter. Derfor lagde eg til: «Aa ja, stakkars
srnaafyrstar! det er nok ikkje rett aa vera for hard
med dykk i dette stykket heller. Vegbyggjingsvitskapen
trudde vel ikkje fyrr i desse siste aari, at det var
mogelegt aa faa vegen lagd ned-med aai, og so var
det ikkje alt dykkar skuld, endaa de skulde ha havt
den umtanken og spurt regjeringi um det ikkje var
mogelegt; men de var vel glade for at de paa vanleg
vis i lengste laget kunde faa spara paa skillingen
og lata dalaren fara or landsens lumme. Den
gamle armodsdomen ihev de utruleg lenge fenge halde
paa i Vaarstigen. Det var just ein sann uppsessjons-
veg. Du maatte vera sæl du — kvar gong du for
der til tings, og Mossige vilde visst ha slengt eit
hallingkast uppaa den styggaste kleivi.»
Denne skjemten min gjekk kanskje vel vidt mot
store menn, men so bukka eg og skrapa, so
dei maatte no sjaa at eg bar vyrdnad for denne vesle
plukken av stortings-sendelaget. Og so sagde eg at
det var ei utruleg ære soleis aa verta send av stor-
tinget til kryningi av kongen sin i det namngjetne,
mergnorske Trondheim. Namnet paa kvar av dykk
vil koma til aa standa i historia. Men daa eg so
hadde klappa slikt, maatte eg slaa atter og visa paa
det gamle herkestell med levemaate og jordbruk, se
gjande: «Sjåa der er dei som etter dykkar lære er
folket; sjåa der er landsens domarar og styresmenn!»
Tru det ikkje var betre aa læra aalmugen upp til
aa lesa og kjenna sitt modersmaal og dyrka si jord
og hava det vel stelt enn aa tøva um riksstelling
med honom, som kann brukast til mykje godt, men
som ikkje hev det minste vit paa slikt.
Alt paa Kongsvoll tok eg til aa sjaa at eg var
komen liksom inn i eit anna land, for der var dei
gamaldagse slaattor av geitebeiti som er slike at
slaattekaren maa ganga paa fire og halda seg i
busken med den vinstre handi, medan han hakkar
og slær med den høgre. Eg kjenner det vel fraa
mi fødebygd. So ligg folk og markar med slik ar
modsdom og slit av seg klædi og vaagar livet med
si vesle høybyrd paa ryggen; men so hevdar dei
paa steinbakken og korkje bryt stein heime paa gjor
det og sæterbøen eller veitar upp dei beste myrane.
So svelter dei buskapen og sløer ned igjenom fjell
og lid det arme forstraaet um vetren. Dei et upp
maten i slike slaattor, som ikkje er verde brynesteinen.
«Her er mine dyr,» sagde eg atter med Robin Hood,
daa eg saag stellet her i søre Trøndelagen.
Det same fekk eg ogso segja alt her i Vaarstigen
um sæterstellet. Det var eit par Uppdals-sætrar der
tett inn-med vegen. Far vel alt øysterdalsk sæter-
stell! Her sat eg i den svarte styggedomen liksom
heime i Telemarki; det var paa gamal god nasjonal
vis alt saman.
Soleis var det ogso med hus og jordbruk nord
igjenom desse velsigna gode dalane, der eg saag
den venaste aaker paa smaalappar millom skjer og
røysar. Det er vel mange stader steinut, so det ikkje
er so godt, men jordi er so god at det er berre det
gamle slarv som toler det slikt. Og so var det no
ogso ein og annan mannen her og der som var
lenger framme baade med hus og jordbruk, og dette
maa vel gjera sitt; og dette er ogso det einaste som
kann gjera noko i bygder der dei fleste ikkje les
stort anna enn gamle huspostlar og gamle tavlebøker
med djevelen paa 1ste sundag i fasta, der han stend
og greiver med sine store horn og lange klør.
«Her er mine dyr,» sagde eg i hus etter hus og
paa gard etter gard, der eg var inne og saag paa
stellet og bokhylla.
Det var snart aa sjaa at det var i framgang med
stell og drift paa mange maatar, for baade saag eg
dette paa hus og.jord, og so tala eg med ein og
annan mannen som tenkte lenger frametter enn han
saag ut til. Lensmenn og andre embetsmenn gjer
no ogso sitt beste ved aa tala med folk og visa deim
gardane sine, endaa dette siste (sjelper ikkje stort, for
aalmugemannen segjer alltid: «Aa ja, det er snart for
honom.» — Men til slike svar sagde eg alltid: «Far
min hadde ikkje meir enn sine tvo hender, men med
desse rudde han seg upp ein rett god plass i skog
og mark. Det er dovenskapen og slusking og faa-
kunna som skaper all denne armod og alt dette grise-
huset. Den som ikkje lever vel etter maaten sin her
og lærer noko og hev det vel stelt, naar han sit, um
det er paa ein av desse mindre gardane, han burde
faa bank attaat sin armodsdom. Det skal ingen
mann kunne segja meg anna, for eg kjenner vel til
det.
Sjølve husmannen der burte i bakken med sine
tvo tri naut og fem seks tunnor korn og tjuge tunnor
jordeple, endaa han kann leva godt, naar han er frisk
og ikkje sit med altfor mange born. Um tjuge aar
kann plassen hans vera dobbelt so god og vel so
det, og her er alltid ein skilling aa tena attaat med
arbeid og fangst av vilt onnemillom.»
So tok eg daa imillom uppatter for deim eit vers
av min song til 17de mai i fjor:
Me fingo so mykje, at kvar ein som vil,
kann leva som mann utan harming,
og rikdom og ære seg slita kann til,
og takka seg sjølv er han arming,
naar Herren gav vitet og helsa,
for fridom me fingo og frelsa.
Daa eg kom lenger ned i dalen, raaka eg paa ein
uppdøl, just ein skjemtande ein av godt norsk slag.
Me var som gamle kjenningar med fyrste ordet.
«Det er ein fager dal,» sagde eg.
«Hu, nei her er fælt stygt,» svara han.
«Korleis vil du daa hava det?»
«Slett og fagert som nede i Skaane og Danmark,
der ein kann sjaa heile sju kyrkjor fraa ein liten
haug.»
«Du er ein sann fjellmann, for du elskar slette
landet,» sagde eg. «Snjoen braanar og bekken renn
ned mot sletti etter den bratte fjellvegg. Her er
mange slag gras i denne fagre dalen.»
«Ja, ein blomekjennar sagde at her finst blomar
som berre er i Brasilia og her.»
«Ja det trur eg vel, for eg ser paa steinen og
skuringar at her er av eit nyare og rikare bergslag.
Dovre skaut upp i ei nyare tid som ein griserygg av
havet fraa innvolen av jordi, og alle desse dalar er
berre som smaasprekkar i denne svorden. Denne
tavlesteinen som vert broten her upp i fjellet og
førd til Trondheim, viser ogso dette. I dei eldre*
berg finst inkje slikt.
* kanskje heller i dei yngre, for no tek dei jordkunnige til
aa tru at graniten er yngre enn leirsteinen og stenkollag, som
me her ogso vilde finna ned paa flata, naar me kunde skrapa
og sopa burt alle vaare høge fjell.