Tungetaleridyll
Det hender så mangt nuomstunder.
Selv Buskeruds amt er blitt hendelsesrikt
Det hender, at verden går under
i dette berømte distrikt.
Det er sant. Det er slett ikke dikt.
Ja lammene, brødrene, Buskeruds, Guds,
skulde hentes forleden fra Buskeruds smuss,
skulle op i det blå
og på gullgater gå,
for Immanuel stå
og på gullharper slå
i sin fineste himmelske puss.
Ti Herrens herold, det var feieren Horgen,
ja feieren Horgen var Herrens herold.
Han talte i tunger kveld til morgen
i moll:
O gid du var varm eller kold.
Men lunken du er, og fordi du er lunken
jeg lukker dig ut av min munn,
så taler den herre, og sitt ikke sunken
i synd og skarn,
men bli nu hans barn
og kom som du er denne stund
Ja mett dig med ånden og nåden og ordet,
ti da skal du også få sitte ved bordet
og istemme koret
som jubler mot himmelens bo:
Der skal jeg treffe Sarah, som lo,
Rahab, den skjøge fra Jeriko.
Abraham, Isak, Jacob og Loth
og alle de andre, som manna har fått.
Broder Horgen står stolt med et gudelig flir:
Jeg er Frelserens rør,
og Gud vet, hva jeg si’r,
og Gud vet hva jeg gjør,
men jeg gjør da ved Gud, hvad jeg bør,
mine brødre i Kristo.
O tristo å misto tilsisto,
tilsisto mefisto likkisto!
I salen det runger:
O Gud være lovet, han taler i tunger.
Og piken Malurtha, som ramler i kne,
bekjenner:
I natt lot jeg Ferdinand Smed
ete av kunnsapens tre.
O venner,
O ve,
be!
Og fluksens var feieren Horgen ren,
og frem han trén
og hans øine skjén
som på én,
der er født til å kaste den første sten.
Og piken Malurtha, hun har ham med ett
ved sin syndige side.
Og tårene rinner i anger og kvide,
men rinner allikevel lett.
Så lar han i lønn
begge de bedende hender glide
nådig ned der hun er syndig og skjønn,
blidt over lenden og litt over leggen.
Da hviner en stemme: Se skriften på veggen,
imorgen skal verden forgå!
Forsamlingen segner
og sukker og blegner,
Og Horgen blir henimot blå.
Ja venner, vær rede, han kommer i morgen,
så sant det er sant, at du så det, du så,
sa Horgen!
De bad hele natten og mumlet og mol,
Og Horgen og hundrede andre talte,
enkelte kaklet, og andre gol,
eftersom tungene over dem dalte.
Dommedagsfrasene fløt som en flom,
og kjerringer gjemte sin synd under sjalet
og ventet på morgenens dom.
Og morgenen kom.
og buntmaker Frisak, som eiet lokalet,
beorderet sin tumpleplass tom.
Og buntmaker Frisak blev streng og sa:
Kom ut herifra!
Jeg har svenner og brensel og alt å betale,
og natt og da’
kan de ikke få bo i lokalet.
Du dåre! sa Horgen. Du stamper mot brodden
og spotter mot sverdet,
din sjel er forherdet
og lunken og lodden
og oprykt med roten og to ganger død.
Ja, dåre, dessverre,
Det er ikke oss, men Vårherre,
du nekter å huse i nød.
Men våkn, du som sover,
og to dig ren,
ellers hugges du over
og settes på helvedessten.
Men buntmaker Frisak stod stille og sa:
Undres, hvor svennene mine blir a’.
Og derpå tok gamlen et skrå
og mumlet saktmodig omtrent som så:
Jeg gjør ingen mann fortred,
det, jeg vet.
Og hos Abraham, Loth og Isak
blir det nærmest en bisak,
om jeg ikke kommer med.