Stillbildefilm
Ken Burns er blant de som har utnyttet stillbildefilm mest innenfor dokumentarsjangeren, men stillbildefilm har en lengre historie. Et tidlig eksempel er den franske "science fiction"-filmen La Jetée, laget av Chris Marker i 1962. Dette er en eksperimentell film, og bortsett fra et kort filmklipp, en ren "fotofortelling", kommentert av en enkel fortellerstemme. Originalen er på fransk, men det eksisterer også en engelskspråklig versjon.
Stillbildefilmer kan sies å være alle filmer som er laget med utgangspunkt i stillbilder, dvs. at det ikke er gjort videoopptak.
Slike filmer kan deles inn i to kategorier. I oppgave 2 skal du demonstrere at du behersker begge disse teknikkene:
Filmsekvenser som lages ved å bevege "kameraet" i forhold til stillbildet, såkalt "Ken Burns"-effekt.
Dette er kanskje det de fleste forbinder med "stillbildefilm".
Filmsekvenser som lages ved å sette sammen en rekke stillbilder til en sammenhengende sekvens.
Prinsipielt er jo alle levende bilder basert på dette prinsippet, at bilder i rask rekkefølge fremstår som levende ( se eksempel under artikkelen om Animasjonsfilm).
La Jetée from Alexandre Girardot on Vimeo.
Teknikken med å bruke stillbilder som utgangspunkt for video er også mye brukt i sjangeren Digitale fortellinger. Nedenfor ser vi to eksempler som begge har et dokumentaristisk innhold, men der fortellerstemmen og dramaturgien er løst svært forskjellig:
I dette eksemplet får vi en relativt kronologisk fremstilling, der en sterk historie om fortellerens oldefar brukes som inngang til å fortelle noe om viktigheten av arkiver.
Denne fortellingens problem er flerdelt, men kan dels knyttes til den litt distanserte fortelleren. Først og fremst faller det hele litt sammen i det øyeblikket fortellingen fremmer sitt andre anliggende – arkivets betydning. Her skifter fokus så voldsomt at det er vanskelig å henge med, og innlevelsen som er bygget opp rundt den sterke historien vi får presentert, forsvinner.
Dette eksemplet gjør spennende grep i introduksjonen. Fortellerstemmen presenterer oss for en rekke spørsmål. Selv den tørre faktainformasjonen vris i en retning som vekker nysgjerrighet.
Kommentarstemmen gjør en rekke visitter til fortellerens egne erfaringer. Dette har egentlig fint lite med selve historien å gjøre, men gir det hele en personlig touch og øker vår følelse av tilstedeværelse.
Legg merke til hvordan de "tørre" faktaopplysningene her i mye større grad flettes inn i fortellingen, som flyter mye bedre enn i det andre eksemplet.