Redaksjonell frihet

En viktig årsak til at det går et skille mellom redigerte medier, som har en ansvarlig redaktør, og de som ikke er redigert av en redaksjon, er den institusjonaliserende funksjonen til pressens eget regelverk og selvdømmesystem. Selvdømmesystemet er særlig knyttet til Vær Varsom-plakaten, Redaktørplakaten og Tekstreklameplakaten, og er forbeholdt redaktørstyrte medier som ønsker å ta del i det. Det finnes riktignok redigerte medier som ikke forholder seg til dette systemet, men de er relativt få og tilfellene sjeldne. De redaktørstyrte mediene ved at det redaksjonelle arbeidet drives i henhold til journalistiske normer og prinsipper basert på profesjonalitet, bransjetilhørighet og selvdømmesystemet.

Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten beskriver samlet sett samfunnsoppdraget som tillegges de redigerte mediene. I samfunnsoppdraget ligger en forpliktelse til kritisk å overvåke myndigheter og maktinstitusjoner, produsere og formidle nyheter på en etterrettelig måte, gi rom for offentlig debatt og argumentasjon samt representere og presentere ulike meninger, interesser og grupper i befolkningen. Mediene bidrar dessuten i større eller mindre grad bidrar til å bygge og vedlikeholde nasjonal og lokal identitet, fellesskap, språk og kultur.

I lovverket er skillet mellom redigerte og ikke-redigerte medier også til stede, men fungerer ikke på samme måte som en bærebjelke. Enkeltbestemmelser er knyttet til ytringenes art og innhold, mens redaktørbegrepet frem til i dag har spilt en mindre avgjørende rolle  i lovgivningen .

Straffeloven § 269 om det strafferettslige redaktøransvaret er utformet slik at den som velger ikke å redigere likevel kan bli holdt ansvarlig, på linje med en redaktør. Gjennom lov om redaksjonell fridom (2009, §3) plikter periodiske publikasjoner og kringkastere å ha en redaktør. Denne plikten er imidlertid ikke-sanksjonert. Formålet med lov om redaksjonell fridom i media er først og fremst å verne medienes redaksjoner mot at eiere kan gripe inn i medienes journalistiske prioriteringer (§ 4):

Innanfor ramma av grunnsynet og føremålet til verksemda skal redaktøren leie den redaksjonelle verksemda og ta avgjerder i redaksjonelle spørsmål. Eigaren av medieføretaket eller den som på eigaren sine vegner leier føretaket, kan ikkje instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål, og kan heller ikkje krevje å få gjere seg kjend med skrift, tekst eller bilete eller høyre eller sjå programmateriale før det blir gjort allment tilgjengeleg.»

Gjennom lov om redaksjonell fridom er redaktørens ansvar for innholdet i mediet lovfestet ved at det slås fast at redaktøren, og ikke eierne, har rett til å ta redaksjonelle beslutninger. Loven reflekterer Redaktørplakaten og gir redaktøren frihet under ansvar. Det forutsettes med andre ord at redaktøren har den faglige autoritet og følger nødvendige profesjonelle standarder.

Hovedpoenget med lov om redaksjonell fridom at dersom et medium som er omfattet av loven først har en redaktør, så har redaktøren rett, men ikke plikt, til å heve seg over eiernes instruksjoner. I praktisk er det snakk en rettighetslov som aktive redaktører kan påberope seg.

Som en oppsummering kan vi si at hva som er et redaktørstyrt medium og hva som forventes av slike medier, i hovedsak ligger til mediene selv å definere. Gjennom ansvaret bransjen har tatt, har det skjedd en institusjonalisering av redaktørrollen og de redigerte mediene.

Ut fra lovgivningen kan det være vanskelig å beskrive hva som er et redaktørstyrt medium, men i den praktiske virkeligheten gjør medienes eget arbeid dette enkelt. Til de mediene som på slikt vis har definert seg som redaktørstyrte, overlater lov om redaksjonell fridom et redskap som den aktive redaktør kan påberope overfor eieren, for å beskytte den redaksjonelle friheten, uten i etterkant å bli møtt med formelle reaksjoner.

Teksten er lett revidert med utgangspunkt i NOU 2011: 12 Ytringsfrihet og ansvar i en ny mediehverdag