Personvern

I Personopplysningsloven blir personopplysninger definert som «opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson». Personvern og retten til privatliv handler ikke bare om å beskytte sensitiv og privat informasjon mot offentlig innsyn, men også om retten til å beskytte individets identitet og retten til å være anonym.

Det konkrete begrepet «personvern» er langt på vei et særnorsk begrep, som på regjeringen.no sammenfattes slik:

«Personvern handler om retten til å få ha ditt privatliv i fred, et grunnleggende prinsipp i en rettsstat. Idealet er at den enkelte skal ha råderett over sine egne personopplysninger.»

Allerede på begynnelsen av 1970-tallet omtalte den første forskningsrapporten om personvernmessige problemer knyttet til «statlige databanker». Datatilsynet tok da også personvernbegrepet raskt i bruk og la til grunn følgende definisjon av begrepet i årsmeldingen fra 1982: «Personvern kan være den interesse fysiske og juridiske personer har i å utøve kontroll med den informasjon som beskriver dem.»

Personvern defineres ikke helt entydig, hverken i lovverket eller i journalistiske sammenhenger, men de fleste synes å være enige om at sentrale trekk er det enkelte menneskets ukrenkelighet og krav på respekt fra andre mennesker, respekt for egen integritet og privatlivets fred. Personvernet er derfor nært knyttet til enkeltindividers muligheter for privatliv, som følger bl.a. av den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 og står sentralt i EUs personverndirektiv (95/46 EF).

Et vesentlig element i personvernet er at personer i utgangspunktet skal kunne bestemme hva andre skal få vite om hans eller hennes egne personlige forhold. Vi kan i denne sammenhengen snakke om ”personopplysningsvern”, og det er primært denne dimensjonen som er underlagt omfattende lovregulering som for eksempel personopplysningsloven, helseregisterloven, regler om taushetsplikt mv.

Det er verd å merke seg Peronopplysningsloven § 33 om “Konsesjonsplikt”. Her heter det blant annet:

“Det kreves konsesjon fra Datatilsynet for å behandle sensitive personopplysninger. Dette gjelder likevel ikke for behandling av sensitive personopplysninger som er avgitt uoppfordret.”

Samtidig må en journalist, som eventuelt samler inn slike opplysninger, ta hensyn til hvorvidt de som avgir opplysninger faktisk er klar over dette.

Vær Varsom-plakaten ivaretar mange av de hensynene som journalister må ta til personvernet.

Det er i tillegg oppstilt flere interesser som i mindre grad knyttes til enkeltindivider, men til kvaliteten på samfunnet generelt. Dette er for eksempel vern mot maktmisbruk og overdreven kontroll (dvs. at overvåkningsnivået i samfunnet skal være begrenset og at kontrollen fra det offentlige ikke er så omfattende at det ikke er rom for et tillitsforhold mellom samfunnet og den enkelte), men også interessen i et robust samfunn (dvs. et samfunn som i minst mulig grad er sårbart).

Hensynet til samfunnets interesser kan veie tyngre enn hensynet til den enkelte. Personvernidealet tilsier imidlertid at det i størst mulig grad skal være et godt utviklet tillitsforhold mellom registrerte personer og den som behandler opplysninger om dem. Folk skal med andre ord i minst mulig grad ha grunn til å føle usikkerhet og frykt når personopplysninger blir behandlet, uavhengig av hva de registrerte har samtykket til, eller om behandling av personopplysninger er hjemlet i lov.

Personvernet og retten til privatliv er viktig for å beskytte individers mulighet til å opprettholde og utvikle bestemte sosiale relasjoner upåvirket av informasjon gitt i andre sammenhenger. Med det som utgangspunkt kan personvernet forstås som en rettighet som skal sette oss i stand til å skille mellom ulike roller, adferdsmønstre og sosiale forventninger. Det er ikke all informasjon om oss selv som vedkommer alle. Den vanlige oppfatningen er at graden av selvbestemmelse over personopplysninger øker med graden av intimitet og sensitivitet.

Personvern er et knippe med interesser, hvor de mest sentrale er:

I alle samfunn vil det finnes en rekke grunner som kan gjøre det legitimt å overprøve den enkeltes rett til personlig informasjon. Personvernet vil alltid bli veid opp mot andre interesser og rettigheter, både samfunnets og andre individers rettigheter. 

Kampen mot terror har for eksempel ført til at hensynet til personvernet har blitt veid opp mot hensynet til samfunnets sikkerhet og trygghet. Journalister må på sin side vurdere om hensynet til enkeltpersoners personvern bør vike av hensyn til hvor viktig det kan være å gjære konkrete sider av en sak offentlig kjent.

“... hvordan man der sikrer og lagrer all informasjon som er tilgjengelig og går gjennom alle våre telefonsamtaler og elektroniske brev og meldinger, er en begynnelse av et samfunn så gjennomovervåket at George Orwell ikke engang kunne innbille seg det.”, skriver John Christian Elden i et debattinnlegg på Dagbladet.no.

Faksimile: Dagbladet.no

I sin bok om overvåkningssamfunnet ( Surveillance Society ) skriver den kanadiske sosiologen David Lyon (2001) at det engelske ordet «surveillance» opprinnelig er et fransk ord som direkte oversatt betyr å «våke over» eller «passe på». Det kan både kan være et uttrykk for omsorg og for kontroll . 

Den samme dobbeltbetydningen finner vi i det norske ordet «overvåke».

Personvernidealet og personvernlovgivningen er ikke avgrenset til spørsmål om den enkeltes rett til å bestemme hvem som kan få tilgang til opplysningene, men innebærer også krav til hvordan personopplysninger skal behandles. Særlig er krav til opplysningskvalitet, retten til innsyn i egne personopplysninger og sikring av personopplysninger viktig. 

Folks opplevelse av hva som er privat og sensitivt varierer mellom individer, kulturer og mellom generasjoner. Spesielt blant yngre mennesker i vår kultur er det blitt mer vanlig å bruke sosiale medier og Internett som arena for eksponering detaljer om folks privatliv. Vanlige folk er blitt mer villige til å dele sine personlige historier via ulike medier. I en journalistisk sammenheng kan det derfor også være nødvendig å gjøre vurderinger av hvorvidt de som kommer med personlige opplysninger i noen grad bør beskyttes mot seg selv.