Dokudrama
Sist oppdatert: 07.01.2015
Leseveiledning:
"Nightmail" og "Nanook of the North" er sentrale referanser innenfor dokumentarfilmen, der innholdet i stor grad ble iscenesatt.
Såkalt dramadokumentar, eller dokudrama, har alltid vært en mye brukt sjanger, både på film og fjernsyn. Sjangeren oppstår som oftest når regissøren velger å gjenskape en hendelse i en dramatisert form (fortellende i stedet for beskrivende). I et dokudrama bruker filmskaperen en dokumentarisk stil for å formidle et fiktivt innhold. Tydeligst ser vi dette når en skuespiller brukes for å fremstille en historisk person, for eksempel Bruno Ganz som spilte Adolf Hitler i filmen "Der Untergang".
Ofte blandes flere sjangere i en og samme film. Noen deler av en film er da rent dokumentariske, mens andre er iscenesatt, eller illustrert ved hjelp av figurer og animasjoner. Til en viss grad bidrar dokudramaet til å viske ut grensene mellom fakta (objektivt) og fiksjon (fantasi). En kritikk mot dokudrama er derfor at de faktiske forhold ofres til fordel for dramatiske virkemidler. Kjente eksempler på dokudrama, fra den tidlige filmhistorien, er Robert Flaherty iscenesettelse av eskimoenes liv i "Nanook of the North" (1926) og Basil Wright og Harry Watts bruk av et konstruert posttog i "Night Mail" (1936):
"Night Mail" (1936)
"Nanook of the North" (1926)
De som forsvarer dokudramaet mener gjerne at en dramatisering ikke utelukker en sannferdig dokumentasjon. Forsvarerne av dokudramaet har også som utgangspunkt at en dokumentarfilm uansett viser en fremstilling av virkeligheten. De mener med andre ord at en film aldri kan være objektiv. Den vil alltid være påvirket av filmskaperens meninger og preferanser. Skuespilleren og filmskaperen Orson Welles skapte i sin tid panikk da han i 1938 framførte H. G. Wells' roman "War of the Worlds" som hørespill på radio. Welles benyttet en fortellerform som innbilte lytterne at det som ble fortalt var virkelig. Selv om dette slett ikke er en radiodokumentar, så illustrerer lydklippet nedenfor hvordan en fiktiv fortelling kan gjøres enda sterkere gjennom å gi seg ut for å være en øyenvitneskildring.https://ia700407.us.archive.org/29/items/OrsonWellesMrBruns/381030_64kb.mp3
Et kjent norsk eksempel er "Ni liv", den norske filmatiseringen av Jan Baalsruds opplevelser under krigen, der Jack Fjeldstad spiller Baalsrud. Denne filmen ble nominert til Oscar i klassen for beste utenlandske film i 1957. Den regnes ikke som en dokumentarfilm, men er en iscenesettelse av hendelser som har funnet sted.
Fiksjonalisering
I 2015 sendte NRK storsatsingen "kampen om tungtvannet". Seerene er selvfølgelig klar over at de ikke ser en dokumentar om Vemork-aksjonen, men det er likvel en fare for at de blir "lurt".
Den samme historien ble fortalt allerede i 1948, hvor mange av rollene faktisk spilles av de samme mennene som deltok under aksjonen. Det gjør ikke nødvendigvis filmen mer sannferdig, selv om John Grierson, som innførte dokumentarbegrepet, faktisk så på dette som den foretrukne metoden. Grierson snakket riktignok om "the creative treatment of actuality", og anså visstnok Panserkrysseren Potemkin som en dokumentar. Så for hans del kunne vel dette nærmest vært en dokumentar.
I den nye versjonen av "Kampen om tungtvannet" blir det gjort en rekke grep for å dramatisere den bakenforliggende historien. Slike grep må en gjøre i enhver fortelling, det er det som skiller fortelling fra beskrivelse. Et av de grepene som manusforfatter og regissør gjør er å sette sammen flere ansatte i Hydro i karakteren Bjørn Henriksen. Det samme gjelder en kvinnelige etterretningsoffiser i Storbritannia, som får en sentral plass i fortellingen. Ingen av disse fantes i virkeligheten, men er introdusert for å spisse dramaturgien. Å basere en fiksjon på historiske hendelser er langt fra noe uvanlig, men det er en vasnkelig øvelse. De aller fleste karakterene i "Kampen om tungtvannet" er fremstilt med de navnene de hadde i virkeligheten, og det skapes dermed en implisitt forventning om at alle hovedkarakterene faktisk har levd, og at deres handlinger samsvarer noenlunde med slik som det blir fremstilt i serien.
Det potensielt problem er at denne fiksjonaliseringen kan medføre at tilskueren får større distanse til selve historien. Stilt ovenfor risikoen for å ta med seg faktaopplysninger som er direkte gale, må en sikre seg og kan strengt tatt ikke tro på noe av det serien forteller.
Dennis Storhøi er i og for seg glimrende, som den fiktive Hydro-direktøren Bjørn Henriksen. Denne personen har imidlertid aldri eksistert.
Når vi først er i gang får vi ta med Heroes of Telemark, fra 1965 med Kirk Douglas i en hovedrolle. Her snakker vi imidlertid om kompålett fiksjon, om enn med basis i virkelige hendelser:
Datagenererert animasjon
I dag gjør ulike former for datagenerert animasjon det mulig å skape audiovisuelle representasjoner av fiktive hendelser, både i fortid og framtid. TV-serien Life After People er ikke dokumentaristisk i tradisjonell forstand, siden den forteller om noe som kan komme til å hende, men serien bruker mange av dokumentarfilmens virkemidler.