Norske medier har stadig færre utenriksmedarbeidere og baserer ofte sin nyhetsformidling på byråmeldinger og gjenbruk av utenlandske medier. Dette kan føre til en ensretting av budskapene, noe Iran er et godt eksempel på. I de fleste vestlige medier er det den offisielle retorikken som vinner frem, noe som har vært sterkt preget av et fiendebilde som flere store aktører trolig har sett seg tjent med. En har dermed fått formidlet et inntrykk av at Irans befolkning slutter opp om et antivestlig regime. Det personlige beretningene formidlet gjennom Twitter, blogger og sosiale nettsteder gir imidlertid et atskillig mer nyansert bilde av situasjonen. Nettmediene blir dermed en viktig kanal for iraneres ytringsfrihet.
Det sterke fokuset på samtidighet forklarer parallellen til CNN, som dekket Gulfkrigen 24 timer i døgnet. Den gang ga direktesendingen og reporternes iscensettelse av seg selv en ny føleles av mediert tilstedeværelse.
Twitter blir i mange sammenhenger trukket fram som en arena for politiske ytringer. Før “den arabiske vården” skrev Sverre Simen Hov en kommentar i Aftenposten der han sammenlignet to store mediehendelser: presidentvalget i Iran (i 2009) og Irakkrigen i 1990. CNN ble sentral i folks bevissthet gjennom sine direktesendinger fra Irak. Hov mente bruken av sosiale medier under predisentvalget i Iran, hadde noe av den samme effekten for Twitter. Om ikke annet trakk disse hendelsene et tydelig skille med hensyn til hvordan nyheter formidles.
Sist endret 5. august 2013
Microbloggingtjenesten Twitter er tilsynlatende en en ganske primitiv tjeneste, men meldinger på 140 tegn kombinert med muligheten til å linke til andre nettsider og poste bilder, gjør dette til et potent kommunikasjonsverktøy. Ikke for refleksjon eller grundig debatt, men for å holde seg orientert, samt å kunne komme ut med beskjeder raskt. Den medierevolusjonen vi er midt oppe i består nettopp av disse ufiltrerte og øyeblikksbildene, formidlet fra "vanlige" personer til andre enkeltpersoner rundt omkring i verden.
Tillegsmateriale:
Mye tyder på at de mest optimistiske spådommene om gjennomslagskraften til nye medier som vanlig var for optimistiske: “De som får oppmerksomhet utenfor nettets sfærer, får det også innenfor”, noe som neppe overrasker noen. Det er ingen tydelig demokratisering i form av utjevning av oppmerksomhet, men i skyggen av de mest aktive brukerne er mange som deltar litt. Slik bidrar tjenester som Twitter til at langt flere kommuniserer i offentlighet om politikk, sammenlignet med hva som var tilfellet var for få år siden.
En forskningsrapport om Twitterbruk under den norske valgkampen, i forkant av kommunevalget 2011, slår fast at interesse for politikk ikke er hovedmotivasjonen for twitterbruk. Selv om muligheten for å komme i kontakt med politikere og beslutningstakere er en av flere effekter av Twitter brukt til nettverksbygging.
I en noe snever forstand kan en si at Twitter "demokratiserer" nyhetsformidlingen fordi flere stemmer slipper til. Twitterkanaler som #IranElection er imidlertid en kakafoni av stemmer, og synliggjør også et behov for siling. Det er mulig å filterere meldingene, for eksempel slik at en kun ser meldinger fra en bestemt by, men den viktigste formen for siling er imidlertid sosial: Meldinger som brukerne anser som viktige retweetes (sendes videre) og sprer seg på den måten svært raskt via enkeltbrukernes sosiale nettverk.
Twitterkanalen #IranElection har vært verd å følge med, og til tider har det vært den beste kilden for å holde seg orientert om utviklingen. Her fikk man gjerne vite om de siste hendelsen flere timer før de toneangivende nyhetskanalene kom med sine "nyheter".
Medier i seg selv endrer imidlertid ikke noe. De kan bety en forskyvning av makten, vekk fra de tradisjon elle mediene, men endrer ikke dermed nødvendigvis maktsturkturene i samfunnet forøvrig. Når jeg skriver dette i 2013, fire år etter at Hov skrev sin artikkel i Aftenposten, kan det synes som om det meste er uforandret i Iran. Twitter og andre sosiale medier blir imidlertid fremdeles benyttet som informasjonskanal.
Vurderingene av Twitters potensielle betydning understrekes av at amerikanske myndigheter gikk til det skritt å kontakte tjenesten for å be om at de utsatte planlagt vedlikehold. Dette for å unngå at tjenesten skulle være nede på dagtid i Iran.
Betydningen av denne typen medier er åpenbart større i samfunn med færre kanaler for frie ytringer. Mange skriver om henselsene på Twitter, litt lengre tekster finner veien til blogger, en del poster bilder og noen skriver lengre saker på nettsteder som er åpne for borgerjournalistikk. Til sammen gir dette et sammensatt bilde av hendelsene.http://www.demotix.com/iranelection
Espen Barth Eide er blant politikerene som er ivrige på Twitter, ifølge Twitplomacy. Barth Eid er blant de 25 politiske lederne i verden med fleste forbindelser til andre politikere på Twitter. I sosiale medier kan små land på den måten bli mer synlige enn hva de er i andre sammenhenger.
(Faksimile: Dagens Næringsliv)
“This study shows that Twitter has become a formidable communication tool allowing the broadcast of short messages to millions of followers. At the same time the social network invites direct interaction between users and two-thirds (68%) of world leaders have made mutual connections with their peers.” Twitplomacy
