Kildevern

Kildevernet handler om at medarbeidere i media har rett til ikke å måtte oppgi sine kilder. Redaktøren kan nekte å gi tilgang til informasjon om hvem som er kilde (hjemmelsmann) til opplysninger som er satt på trykk eller som er betrodd redaktøren. Dette gjelder også dersom den som sitter på informasjon om kildene blir innkalt til vitneavhør i forbindelse med en rettssak.

I dag, når nesten all informasjon produseres og/eller utveksles digital, kommer i tilleg problemstillinger knyttet til det vi kan kalle "digitalt kildevern". 

Kildevernet er svært viktig for å sikre hensynet til og prinsippet om ytringsfrihet, jf. Grunnloven § 100, selv om bestemmelsen spiller en mindre rolle i domstolenes håndtering av konkrete enkeltsaker (Se NOU 2011: 12).

Juridiske forhold

Tidligere var det ikke egne lover om vitneplikt for redaktører og journalister, men ved endringer i Straffeprosessloven og Tvistemålsloven i 1951 kildevernet lovfestet.

Lovverket opererer med formuleringen "trykt skrift". Bestemmelsen er med andre ord svært teknologispesifikk, men dette modereres imidlertid noe i Tvisteloven § 22-11 3.b hvor det heter at retten til kildevern også gjelder for «medarbeidere i kringkasting eller annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting». 

Kildevernet er regulert i Straffeprosessloven § 125

§ 125. Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller kilde for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er kilde for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet.

Samme rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller kilden gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri.

Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet. Dersom forfatteren eller kilden har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan vitnet bare når det finnes særlig påkrevd pålegges å oppgi navnet.

Når svar gis, kan retten beslutte at det bare skal gis til retten og partene i møte for lukkede dører og under pålegg om taushetsplikt.

Bestemmelsene i paragrafen her gjelder tilsvarende for kringkastingssjef og for medarbeidere i kringkasting eller annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting.

Kildevernet omtales også i Tvisteloven § 22-11. 

§ 22-11. Bevisfritak for massemedia – kildevern

(1) Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å gi tilgang til bevis om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller kilden for opplysninger i det. Det samme gjelder bevis om hvem som er kilden for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i dennes virksomhet.

(2) Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysning etter første ledd gis, og det er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel gi pålegg om at beviset skal framlegges eller at navnet skal opplyses. Dersom forfatteren eller kilden har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan slikt pålegg bare gis når det er særlig påkrevd at navnet gjøres kjent.

(3) Reglene i denne paragraf gjelder tilsvarende for

a) andre som har fått kjennskap til forfatteren eller kilden gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri, og

b) medarbeidere i kringkasting eller annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting.