Kameraføring
Kameraføring handler om hvordan du som fotograf beveger kameraet, dvs hvordan utsnittet varieres mens kameraet går i opptak. Når man lager et storyboard og en shotliste inneholder den ofte informasjon om hvilke kamerabevegelser som er ønsket. I en dokumentarfilm sier det seg selv at langt fra alt kan planlegges, men det er likevel lurt å ha gjort seg opp en mening om hvilke typer bilder en ønsker, før en går ut og gjør opptak.
Nedenfor beskrives kamerabevegelsene i sin reneste form. Alle disse formene kan imidlertid kombineres på forskjellige måter. For eksempel er det ganske vanlig å kombinere en kjøring, panorering og/eller tilt med inn- eller utzooming.
Viktig huskeregel: Alle kamerabevegelser øker vanskelighetsgraden, ikke bare for deg som videofotograf, men også i forhold til det som filmes. Du kan lage flotte filmer, med masse dynamikk og fart, med et kamera som står i ro på stativ.
Når kameraet er kontrollert kan du lettere konsentrere deg om å arbeide kreativt med det som forgår foran kameraet. Det er alltid det vesentligste.
Panorering
Kameraet beveges horisontalt, rundt sin egen akse. Dette gjøres vanligvis med kameraet monteret på stativ. På den måten blir det lettere å få til en jevn bevegelse.
En god panorering begynner med et stillestående utsnitt, består så av en jevn bevegelse, som begynner og avsluttes rolig, og den slutter med et stillestående utsnitt. Grunnen til at det er lurt å sørge for noen sekunder med stillestående kamera, i begynnelsen og slutten av en panorering, er at det da blir mye enklere å klippe inn panoreringen som en del av en sekvens.
Betegnelsen panorering er hentet fra panorama (pan- og horama - “all utsikt”). Den irskfødte maleren Robert Barker var den første til å bruke begrepet panorama for å beskrive lange horisontale malerier. Bildene ble rullet ut av en maskin, kalt Cyclorama, slik at tilskueren fikk inntrykk av scenen passerte. Teknikken er på mange måter analog til hvordan vi i dag, ved hjelp av dataprogrammer, kan skape en bevegelse i et stillbildet, en teknikk som er har fått navnet til dden amerikanske dokumentarfilmskaperen Ken Burns (se Ken Burns-effekt).
Panorama av Edinburgh, sett fra toppen av St Giles Cathedral - Robert Barker, c.1787.
Tilting
Kameraet beveges vertikalt, rundt sin egen akse. På samme måte som ved panorering gjøres vanligvis en tilt med kameraet monteret på stativ.
Tilt er kanskje den kamerabevegelsen som er enklest og gjennomføre, men det innebærer ofte behov for å skifte fokus. Typisk kan man begynne med et relativt nært bilde, for så å tilte opp og se objekter lenger borte. Bruker man vidvinkel (liten brennvidde) blir dybdeskarpheten relativt stor, og man kan klare seg uten å endre fokus. På kameraer med stor bildebrikke, og med stor blenderåpning blir imidlertid dybdeskarpheten så liten at man sjelden klarer seg uten fokusskifte. I de fleste tilfeller må slike fokusskift gjøres manuelt, noe som er krevende når det skal gjøres samtidig med kamerabevegelsen.
Zooming
En bevegelse man kan gjøre med et zoomobjektiv. Her kan imidlertid kameraet stå i ro, bevegelsen skapes ved å nedre objektivets brennvidde mens man filmer. På et videokamera finnes det som oftest en motorisert zoom, mens de fleste fotoapparater krever at det zoomes manuelt. Fordelen med en manuel zoom er at du kan gjøre super-rask zooming, men det er vanskelig å få til jevne zoomer. Med en god motorisert zoom, med variabel hastighet, lar det seg gjør å få til langt bedre zoomer, men slike zoomobjektiver finnes det ikke mange av til kameraer med fotooptikk. Introduksjonsscenen i Francis Ford Coppolas Conversation, fra 1974, viser et eksempel på en ganske ekstrem, og ikke minst kontrollert, zoom - trolig kombinert med en kraning. Zooming er et virkemiddel som kan være litt for fristende å bruke. Teknikken er et nyttig filmatisk virkemiddel, men det krever ferdigheter og det bør uansett benyttes i moderate mengder. Ofte kan det være bedre å klippe fra et totalbile til et nærbilde, i stedet for å zoome. Jo mer du zoomer inn, desto vanskeligere er det å holde bildet stødig. Det er nesten alltid nødvendig å bruke stativ. En må også være oppmerksom på at zoomen endrer objektivets brennvidde, noe som påvirker dybdeskarpheten.
Kjøring
En kamerakjøruing er når kameraet trinnløst beveger seg til siden, forover eller bakover. Dette gjøres ofte ved å plassere kameraet på et stativ, som så står plassert på en skinnegang. Det finnes mange måter å oppnå en akseptabel kjøring på. Jo tyngre en gjenstand er, desto jevnere beveger den seg: plasserer du et kamera på en stor båt får du gjerne en perfekt kjøring. Se for eksempel åpningen av denne filmen Ten things I have learned about sea, hvor kameraet er plassert på et skip.
Et annet eksempel er åpningen av Walter Ruttmans Berlin: Die Sinfonie der Grosstadt, der en rekke scener er tatt fra tog. Dette blir det flott kjøringer av, men problemet er selvsagt at bevegelsesmulighetene blir svært begrenset.
Ofte ønsker vi å følge hendelser som krever at vi selv kan forflytte oss med kameraet, på en måte som ikke kan detaljplanlegges på forhånd. I slike tilfeller kan vi selvsagt filme håndholdt, men noen ganger ønsker vi et roligere filmatisk uttrykk. Da er gjerne ulike “steadycam”-løsninger svaret. Her finnes det en mengde forskjellige løsninger, fra dyre rigger til mer hjemmesnekrete løsninger. Prinsippet for alle disse løsningene er noenlunde det samme: Kameraet festes på en stang, som kan bevge seg mest mulig fritt i forhold til håndtaket som fotografen holder, med motvekter som balanserer det hele.
Her ser du hvordan dette kan fungere: I nødstilfelle kan du oppnå noe av den samme effekten ved å trekke ut kamerastativet ditt, og bruke beina som motvekt. En noe mer avansert bruk av denne metoden kan du se i denne videoen.
Å operere en slik rigg krever litt øvelse, men det dreier seg om ferdigheter som du garantert vil få nytte av.
De beste kjøringene får man når kamerat plasseres på en kameravogn, som så kjøres på skinner. Dette kan løses med relativt lette løsninger
Kjøring kombinert med zoom
Dolly Zoom eller “Vertigo Shot” (etter Hitchcoks film Vertigo, som først brukte denne effekten). Her et eksempel fra den franske filmen La Haine. Effekten oppnås å holde hovedmotivet eksakt like stort i filmruten, ved å kompensere med å zoome inn samtidig som kameraet kjøres vekk fra motivet. Motsatt kunne en hatt en kjøring inn mot hovedmotivet, mens en zoomer ut. I det første tilfellet trekkes bakgrunnen nærmere og dybdeskarpheten blir mindre. Gjør en det motsatt forsvinner bakgrunnen lenger vekk, samtidig som den blir gjengitt skarpere. Effekten vil være enklere å få til dersom en zoomer ut, dvs motsatt av det vi ser i eksempelet. Grunnen er at en ved utzooming får stadig større dybdeskarphet, noe som gjør fokuseringen mindre kritisk. En dolly-zoom er uansett vanskelig å få til skikkelig. En må gjerne ha et helt kamerateam tilgjengelig, med folk som kan sine saker. En til å passe på utsnittet, en til å justere fokus, en til å endre zoomen, samt et par stykker til å forflytte kameravogna. Med en god autofokus (følgefokus), og motorisert zoom kan det i teorien gjennomføres av et par personer, men fremdeles er dette svært krevende..
Håndholdt kamera
Håndholdt kamera kan skape inntrykk av bevegelse, uro eller spenning. Håndholdt kamera var relativt lite brukt i tidlige filmer, noe som skyldes at kameraene rett og slett var for store. Først på begynnelsen av 1920-tallet begynte enkelte kameraer å bli tilpasset for håndholdt bruk. Grunnen var delvis en etterspørsel etter kameraer som kunne brukes til dokumentarfilm, noe som forutsatte arbeid i felten, men også et behov skapt av et voksende marked for amatørfilm. 16mm-film ble oppfunnet av Eastman Kodak i 1923 som et rimeligere format enn 35mm-film. Samtidig ble det mulig å bygge kameraene vesentlig mindre. Formatet ble opprinnelig utviklet for amatørmarkedet, men etter hvert som filmkvaliteten ble bedre utviklet 16mm seg til et profesjonelt format. Et eksempel på materiale som opprinnelig ble filmet som en privat amatørfilm, er Eva Brauns filopptak fra Hitlers feriested.