Sosiale medier
Sosiale medier brukes om en lang rekke, dels ganske forskjellige, nettstjenester. Blant de mest brukte sosiale mediene finner vi nettsamfunn som Facebook og Twitter , bloggtjenester som Blogger, Wordpress, Blogg.no mfl. Dessuten regnes nettsteder for innholdsdeling, som Flickr og YouTube m fl, også med blant de sosiale nettstedene. Mange vil også bruke betegnelsen om nettleksikonet Wikipedia, og en rekke andre tjenester som både lar brukerne publisere informasjon, og ikke minst diskutere og videreformidle denne.
Sosiale medier har det til felles at innholdet i all hovedsak produseres av brukerene. Dialog og deling er de mest sentrale kommunikasjonsmønstrene. Betydningen lar seg knapt overvurdere, og allerede i 2007 kåret det amerikanske magasinet Time brukeren til årets person, for på den måten å understreke hvor viktig forholdet til brukerne er for medienes utvikling.
Alle aktører som har en tilstedeværelse på nett må i dag vurdere hvorvidt og hvordan de skal benytte sosiale medier for å opprette og holde kontakten med brukere/kunder. Dette betyr ikke at tilstedeværelse i sosiale medier nødvendigvis er det riktige for alle. En bedrift som kun opererer i det profesjonelle markedet, og forholder seg til et lite antall aktører, vil kanskje ha mer igjen for direkte kundepleie. De som opererer i ulike former for massemarked, med en stor, gjerne uensartet brukergruppe, vil trolig ha mer å hente. Mediefeltet, salg i detaljmarkedet, politikk og forvaltning må sies å havne i den siste kategorien. Vi skal ikke gjøre sosiale medier til en hovedsak i Multimediejournalistikk, men likevel understreke at disse kan spille en betydelig rolle i kommunikasjonen med brukerne. Journalisters bruk av sosiale medier bruk vil først og fremst være knyttet til å bruke mediene som research-verktøy, og som et virkemiddel for å gjøre egenprodusert innhold kjent.
Særtrekk ved sosiale medier
Når en først velger å være til stede i sosiale medier er det essensielt å huske på at disse mediene bærer med seg en forventning om flerveis kommunikasjon. De egner seg derfor dårlig til monolog (kommunikasjonsmønsteret transmisjon), slik en gjerne kjenner det fra kringkastingsmedier og informasjonsarbeid. Dersom en velger å delta i sosiale medier er det derfor nærmest en forutsetning at en også aktivt "lytter" til samtalene som foregår og er parat til aktivt å gi brukerne respons.
Et annet særtrekk ved sosiale medier er at hver enkelt bruker kan publisere informasjon for en vid krets uten å være under kontroll av en redaktør, og uten å ha profesjonell erfaring eller etiske normer å rette seg etter. Dette kan medføre en sammenblanding mellom det private og det offentlige, hvor grensene blir utvisket. Et mye brukt eksempel er hvordan voksne legger ut informasjon og bilder av barna sine på nett, uten å ha tenkt igjennom konsekvensene og langt mindre spørre bara om de synes slik eksponering er greit. Vanlige folk synes å ha problemer med å skille mellom offentlig og privat, men disse utfordringene gjelder også i høy grad for offentlige personer og journalister.
En generell konsekvens av økt nettbruk er at brukerne oftere opplever å få personvernet sitt krenket på nett. De fleste vet lite om hva som legges igjen av informasjon på nettet. En SINTEF-studie fra 2009 viste at 36 prosent mente det var utrygt å dele personlig innhold i de sosiale mediene de bruker mest. Få vet sikkert hvem de deler informasjon med når de deler innholdet på Facebook. Videre opplyser brukerne at de har lite oversikt over hva som skjer med innholdet i det de deler, og at de er usikre på hvilken deler av profilen deres som er synlige for hvem. I tillegg er det klare utfordringer knyttet til omfanget av deling av det innholdet som blir publisert. SINTEF-studien viser at hverken unge eller voksne i særlig grad klarer å verne sin egen personinformasjon i sosiale medier.
Da sosiale medier for alvor begynte å bre om seg på midten av 2000-tallet, var norske tjenester blant de mest populære i Norge. VGs Nettby og Dagbladets Blink hadde alene hundre tusenvis av brukere hver måned. I dag er begge disse tjenestene nedlagt, mye på grunn av at Facebook og Twitter har tatt store deler av dette markedet.
"Del eller dø"
Sosiale medier kan strømlinjeforme journalistikken på mer enn vi tror, skriver Bjarne Riiser Gundersen i Morgenbladet:
«Du skal være ganske kald for å satse på en artikkel du vet vil få liten eller ingen resonans på sosiale medier.»
I Svenska Dagbladet prøvde journalisten Anders Mildner å destillere ut hvilke trekk som gjør en tekst delbar i sosiale medier:
Handler om et kjent og høyaktuelt tema, som allerede har vært gjenstand for hyppig diskusjon på Twitter og Facebook.
Skrevet av en person som er godt kjent fra før.
Det er en konfronterende tekst, med en tydelig målskive – som også er kjent fra før.
Innholdet er enkelt og polariserende: Det holder å lese ingressen for å få et grep om poenget.
Det er en personlig og intim tekst, for en verden (og en offentlighet) som verdsetter nettopp slike egenskaper.
Det er en tekst som enkelt kan fungere som identitetsmarkør, en liten plakat over hodet ditt som sier: «Se! Jeg er en person som deler tekster som denne!»
Listen forklarer delvis hvorfor debattartikler gjennomgående ligger høyt på medienes mest lest-lister. Innenfor dette feltet er det særlig to undergrupper som slår an: tekster med en klar, enkel polemikk, eller sterke personlige historier.
I en tid da stadig flere leser nyheter utelukkende gjennom sosiale medier, bør man likevel være klar over dette: En stor, kjøttfull del av det dyret som kalles journalistikk, passerer helt utenom disse kanalenes kvern.
Illustrasjonen ovenfor, hentet fra en rapport fra Forrester Research. Tallene er ikke helt ferske, og gjelder amerikanske forhold, men vi kan med stor sikkerhet si at de representerer et minimumsanslag for tilsvarende tall i Norge per i dag. Legg merke til hvordan “produsenter”, “kommentatorer” og “deltagere” i sosiale nettverk utgjør en svært høy prosentandel i de yngre årsklassene. Dette er medieatferd som disse brukerne i stor grad tar med seg når de blir eldre, og som dramatisk endrer de vi kan kalle demografien i medielandskapet.
Facebook er først og fremst organiser rundt relasjoner mellom "venner", dvs folk som i utgangspunktet har en eller annen sosial relasjon. På Facebook følger en primært folk en har møtt. Twitter er derimot i langt større grad fokusert mot interesser, og her er det mye mer vanlig å følge folk en slett ikke kjenner. Denne forskjellen oppstår fordi man på Twitter kan følge hvem som helst, uten at vedkommende må bekrefte relasjonen. På Facebook må "vennskapet" bekreftes av begge parter.
Innenfor sosiologien opererer en med begrepene "sterke" og "svake" sosiale forbindelser (Se "The Strenght og Weak Ties", Mark Granovetter). Dette skillet er svært relevant for sosiale medier. Vi kan si at Facebook er egnet til å vedlikeholde sterke sosiale forbindelser, mens Twitter er bedre når det gjelder de svake. Fordelen med de svake sosiale forbindelsene er at disse favner utenfor den kretsen av mennesker som vi omgir oss med i dagliglivet. Dermed er sjansene større for at vi får vite om ny informasjon via svake sosiale forbindelser.
Sosiale medier har åpenbart et betydelig potensiale innenfor alle sektorer som kommuniserer med en stor brukermasse, men mulighetene må brukes med vett. Det man publiserer kan spres raskt, og kan dukke opp i sammenhenger vi ikke hadde sett for oss. Skillet mellom offentlig og privat sfære kan være vanskelig å trekke. Noe som var tenkt som en “privat” melding på Facebook, som f eks en universitetsansatt som skriver om hvordan vedkommende “lider seg gjennom studenters makkverk-oppgaver”, kan raskt ende opp i en sammenheng der uttalelsen nærmest fremstilles som vedkommendes offisielle syn på studentenes dugelighet.
Facebook eller Twitter?
Facebook har mer enn tre millioner brukere i Norge, mens Twitter vel bare har noen hundre tusen. Ved første øyekast kan det dermed se ut som om Facebbok er der vi bør legge innsatsen. Her er det imidlertid vesentlig å være klar over at de to sosiale nettverkene er svært forskjellige.
Et nettverk med sterke sosiale bånd. Alle har kjennskap til hva som foregår, dvs ingen vet vesentlig annet enn de andre. Illustrasjonen viser to personer knyttet til andre sosiale nettverk. I praksis vil alle være del av flere nettverk, dels preget av sterke sosiale bånd, dels av svake. Vi kan dessuten ha helt forskjellige roller i de ulike nettverkene våre.
Svake sosiale bånd, som gjør at en har innsikt i informasjon som flyter i andre nettverk er svært nyttig. De som bringer informasjon fra et nettverk til et annet er dermed de mest verdifulle medlemmene, sett fra et informasjonsøkonomisk ståsted.
På Twitter kan du følge næringslivstopper, pressefolk, politikere og andre kjendiser, folk som neppe ville tatt deg inn på vennelisten på Facebook. På Twitter har du også muligheten til å "snakke" til disse menneskene direkte. Det er slett ikke sikkert de svarer, eller at de i det hele tatt leser henvendelsen, men en melding hefter likefullt ved dem, og blir derfor ofte besvart. På Facebook kommer en ikke lenger enn å be om å få bli "venn". Samtidig er Facebook åpenbart bedre til å vedlikeholde relasjoner til de som allerede er interessert i det du holder på med. Google Plus, er foreløpig litt mer perifert, men i denne sammenhengen nærmest en mellomting av Facebook og Twitter. Det finnes også en rekke andre sosiale nettverk, men disse er gjerne mer spesialiserte og/eller knyttet til bestemte regioner.
Vi kan uansett ikke velge å forholde oss til kun ett sosiale nettverk fremfor et annet, men vi må ha et bevisst forhold til hva vi skal bruke de ulike nettverkene til og hvilken informasjon som postes hvor.
Verdinettverk
Les mer om sosiale medier og personvern i Personvernkommisjones rapport fra 2009, NOU 2009: 1 Individ og integritet Personvern i det digitale samfunnet. Sosiale medier og personvern er også drøftet av Medieansvarsutvalget (NOU 2011: 12 Ytringsfriheter og ansvar i en ny mediekvardag).
Du kan også lese om Sosiale mediers betydning, på Digitalferdighet.no. Her kan du blant annet lese mer om Verdinettverk.
Slike nettverk oppstår når en klarer å koble ulike aktører til hverandre, og forenkle kommunikasjon og utveksling av produkter og tjenester. En dominerende aktør kan på denne måten skape betydelige merverider, gjennom å kontrollere og legge til rette for hvordan aktørene kommuniserer med hverandre. Verdien vil da hele tiden være avhengig av de som er tilknyttet nettverket. Mulighetene til å kommunisere mellom aktørene er en svært sentral bestansdel av selve produktet.
