Klassisk film

Det som ofte blir kalt den klassiske fortellende filmen er i særlig grad knyttet til den amerikanske filmen, slik denne ble utviklet i Hollywood i perioden fra rundt 1910 fram til slutten av 2. verdenskrig. Den klassiske filmen etablerte et sett med normer for hva som blir oppfattet som naturlig når vi ser fiksjonsfortellinger på film.

I "The Great Train Robbery" (1903) brukte amerikaneren Edwin S. Porter mange av de virkemidlene som vi kjenner fra moderne filmer: scenevekslinger, bevegelig kamera og bevisst bruk av kameravinkler. Porter brukte også en klippeteknikk som bidro til å understreke den fortellingen han ville formidle.

Den klassisk fortellende filmen knyttes imidlertid særlig til David W. Griffiths filmer "The Birth of a Nation" (1915) og "Intolerance" (1916). Griffiths filmer fikk stor betydning for den videre utviklingen av filmkunsten, og han blir av mange regnet som den klassisk filmens far. Griffith eksperimenterte de filmatiske virkemidlene, og utviklet montasjen gjennom å kryssklippe mellom parallelle handlingsforløp. Som en heder til Griffith og hans filmer, kan vi i dag se en modell av søylene med elefanter i Hollywood. Omtrent slik de ble gjengitt i Intolerance.

Charles Dickens romaner skal ha vært en betydelig  inpirasjonskilde for blant annet Griffith. Dickens romanene var nemlig bygd opp rundt intriger, gjerne med en helt og en heltinne, en dose erotikk og en "happy ending"- elementer som vi kjenner igjen fra de aller fleste spillefilmer. 

Et trekk som går igjen i alle de klassiske filmene er at handlingsforløpet er årsaksbestemt. Fortellingen introduserer publikum for noen spørsmål eller problemstillinger, der veien mot løsningen er det som driver filmen framover. Den fortellermessige fremdriften følger som oftest et fast dramaturgisk mønster, ofte kalt Hollywoodmodellen.

I denne tidsperioden ble også hovedsjangrene innen film definert, samtidig som fenomenet filmstjerner oppsto. De mest kjente skuespillerne spilte gjerne de samme rolletypene i forskjellige filmer. Dette ga en forutsigbarhet som publikum satte pris på. En films sjanger var, og er, en slags kontrakt med publikum om å gi dem det produktet de forventer. De ulike sjangrene appellerte til forskjellige publikumsgrupper, og var en effektiv måte å dele inn markedet på. 

Kilder: