Lyd som virkemiddel

Målet er å få mikrofonen til virke tilnærmet like dynamisk som et kamera, og ikke som en gjenstand som henger i et stativ midt i studio. Ikke tilfeldig har hørespillproduksjon hentet mange uttrykk fra filmspråket; vi snakker om bilder, point of view, avstand, dybde, vi “kjører”, det vil si skaper illusjonen av at mikrofonen beveger seg mellom personer eller følger en av karakterene (hvilket vil si at motspilleren må bevege seg mot mikrofonen for at det skal høres som den vi “følger“ nærmer seg henne), vi panorerer og zoomer. En klassisk zoom i radio er for eksempel den siste illevarslende replikken i en scene i et krimhørespill, hvor skuespilleren lar stemmen synke og beveger seg diskret inn mot mikrofonen.

Lyddesign

Men når alle opptakene er i boks tar lyddesigneren – det som tidligere ble kalt «teknisk regissør» – for alvor fatt. Regissøren har stadig det overordnede kunstneriske ansvaret, som i filmen og teatret, men samarbeidet med lyddesignerener tett og nært og likeverdig. Å være lyddesigner i hørespill er være fotograf, scenograf, lyssetter og selvsagt lydskaper i én person, og harmer og mer, etter som teknologien har gitt nye muligheter, utviklet seg til noe i nærheten av utøvende komponist.

Alt er rom. Det gjelder for hørespill, mer enn for noe annet (på film juksesdet ofte med det). Store rom, små rom,trevegger, steinvegger, by- og gaterom,skog og åpen mark, toppen av fjelletog ute på havet, ja, også bevisstheten har sitt rom. Romklangen skapes som regel på opptak, og det kan bl.a. bety å putte skuespillerne inn mellomskjermer og legge tak over, for å gi illusjon av at de befinner seg i en bileller heis. Men det er også mulig å bearbeide opptakslyden elektronisk i etterkant, og det gjøres stadig oftere.Og så skal det hele kles inn. Lydeffekter, også kalt «kontentum», kan grovt inndeles i to typer: bakgrunnsatmosfære– regnet, vinden, gatestøyen, klokken som tikker – og lyder som skapes av en handling – skrittene, døren som åpnes, fyrstikken som ripes av, og, ja, øksen som kutter av hodet.

Med mikrofonen som kamera

I moderne hørespillproduksjon blir dialogen stort sett spilt inn uten lydeffekter og musikk. Det er lite sceniske arrangementer, men forholdet mellom skuespilleren og mikrofonen er viktig – det er slike opplagte ting som bevegelser til og fra (alltid på replikk!) ellers blir det bare en underlig hopping), for å markere at folk kommer eller går, men mikrofonavstand er like mye psykologi som geografi; en stemme nær mikrofonen er også nær lytteren; to personer tett ved mikrofonen er nær hverandre, mens begge i avstand fra mikrofonen antyder også avstand – i overført betydning –  mellom dem.

Her følger noen utdrag fra denne artikkelen:

Selv om radiodokumentaren er et annet format er det mye vi kan lære av Nordbergs refleksjoner omkring lyd som virkemiddel, som han har skrevet om i artikkelen “Danse med lytteren - Om hørespillets særegne kvaliteter og Radioteaterets arbeid med sjangeren” i [tilt] nr. 3–4 2005.

Nils Nordberg har arbeidet i NRK Radioteatret som regissør og dramaturg siden 1973, og har satt opp mer enn 120 hørespillproduksjoner.