Ytringsfrihet
Fra et ytringsfrihetsperspektiv vil det være umulig å pålegge et hvert medium en plikt til å ha redaktør. Når redaktøren blir overlatt suveren avgjørelsesmyndighet, betyr det samtidig at andre mister sin. Det kan man ikke kreve i forhold til en hver stiftelse, forening, arbeidsplass med egen avis osv. Samtidig er det av praktiske grunner ikke treffende å snakke om noen redaktørrolle for alle medieformer. En enkeltstående blogger er kun underlagt egen vilje.
Enkelte medier er utvilsomt viktigere for demokratiet og samfunnsdebatten enn andre, men det er svært vanskelig å forhåndsdefinere hvilke medier dette til enhver tid er. Det som gjerne kjennetegner de viktige aktørene er at disse selv bygger opp om sin rolle.
Retten til fritt å motta informasjon
I FNs menneskerettighetsærklæring stadfestes de to sidene ved ytringsfriheten
Artikkel 19.
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
Georg Apenes, tidligere direktør for Datatilsynet, spurte i et foredrag om personvern på IT-tinget, "Har personvernet noen fremtid". Her tar han for seg “inntrykksfriheten”, altså retten alle har til fritt å motta informasjon:
Uttrykksfriheten, og dens motstykke “inntrykksfriheten”, er i dag betydelig, men reaksjonene på en bruk av ytringsfriheten som kan virke sårende eller krenkende gjør det rimelig å oppfatte ytringsfriheten anno 2007 som mindre kategorisk; mindre fundamental enn da den opprinnelig ble formulert. Den hjertelige oppriktighet eidsvolds-fedrene åpnet for i Grunnlovens § 100, hadde til hensikt å gi det nye Norge konstitusjonell vitalitet. Og det som man med frimodighet skulle kunne ytre seg om var “statsstyrelsen og en hvilken som helst annen gjenstand”.
Den britiske skribenten Kenan Malik skrev i Bergens Tidende om "Sviket mot yrtingsfriheten" med utgangspunkt i Rushdie-saken. Her tar han opp fenomenet selvsensur, som også har betydning for våre muligeheter til å motta informasjon:
Fatwaen gjorde Rushdie-saken til den viktigste kontroversen om ytringsfrihet i moderne tid. Den ble også et vannskille for vårt forhold til denne grunnleggende friheten. Rushdies kritikere tapte slaget - Sataniske vers selges fortsatt. Men de vant krigen. Kjernen i kritikken mot Rushdie - at det er moralsk uakseptabelt å støte andre kulturer - er nå akseptert i brede lag.
/../
I dag trengs det ikke mer enn et brev fra en sint akademiker før forleggere løper i dekning. I september stanset det amerikanske forlaget Random House en roman det hadde kjøpt for 100.000 dollar av frykt for å skape en ny Rushdie-sak. The Jewel of Medina, skrevet av journalisten Sherry Jones, er en historisk roman om Aisha, Muhammeds yngste kone. Random House hadde sendt manuskriptet til forfattere og akademikere i håp om respons som kunne brukes i markedsføringen. Denise Spellberg, professor i islamsk historie ved Universitetet i Texas, meldte tilbake at boken var «støtende». Random House trakk den øyeblikkelig.
Pressefrihet
Mens ytringsfriheten generelt beskytter ethvert individ, innebærer begrepet «pressefrihet» i hovedsak en beskyttelse av den redaksjonelle friheten, mot inngrep fra eiere og myndigheter. I dag er det viktigste uttrykket for pressefriheten, som teknologinøytralt omtales som redaksjonell frihet, at lov om redaksjonell fridom gir redaktøren suveren myndighet i alle redaksjonelle avgjørelser, som beskyttelse mot overstyring fra eierne.
Utvidelsen av medietilbudet, da spesielt på nett, har utvidet den reelle ytringsfriheten og gitt mange flere mennesker mulighet til å komme til orde. Dette har også endret betydningen av pressens rolle når det gjelder å la ytrunger komme ut til offentligheten. I sin mest ideelle versjon er pressefriheten en forsikring om at saker som bør komme frem i offentligheten og belyses, faktisk gjør det. Dette skjer ved at mediene, ved ansvarlig redaktør, verner de som ytrer seg gjennom å sikre dem anonymitet. Mediene er på sin side sikret gjennom ytringsfriheten, som skal hindre inngrep fra stat og eiere.
Ved revisjonen av Grunnloven § 100 i 2004, ble den opprinnelige henvisningen til «Trykkefrihed» ble erstattet med «Ytringsfrihed».
«Freedom of the press is guaranteed only to those who own one» – A.J. Liebling
Pressefriheten har historisk sett alltid vært koblet til den trykte pressen. Dette var det mediet som var aktuelt for massekommunikasjon den gangen ytrings- og trykkefriheten ble kjempet frem. Da Grunnloven ble formulert var det derfor trykkefriheten som ble beskyttet.
Les også om personvern og ytringsfrihet, to hensyn som ofte kan komme i konflikt med hverandre.
I Norge har pressen aldri vært regulert av en egen særlov – en presselov – i motsetning til kringkasting som har vært et gjennomregulert felt helt siden 1930-tallet. Dette har en del tekniske årsaker, men pressen har også selv gjort et vesentlig arbeid med å etablere standarder og selvjustis. Dette har vært en motvekt til reguleringsivrige politikere.
De fleste vil nok mene at ytringsfriheten har forholdsvis gode vilkår i Norge. Samtidig er denne friheten under konstant press, og ikke noe vi bare bør ta som en selvfølge. Globalt er hensynet til ytringsfriheten svært ulikt ivaretatt, men Internetts grenseoverskridende egenskaper bidrar mange steder til en økt reell ytringsfrihet.
Hvordan ytringsfriheten kommer under press har vi sett etter terrorangrepene på World Trade Centre i 2001, og terroren i Norge den 22. juli 2011. Terrorbekjempelse og nasjonal sikkerhet blir brukt som argument for å innføre en rekke tiltak som griper langt inn i ytringsfrihet (og personvern). Ekstreme islamistiske grupper og enkeltpersoners voldelige reaksjoner mot publisering av karikaturer av profeten Muhammed er et annet eksempel, som har ført til selvsensur og tilbakeholdenhet.
Etter hvert har det blitt færre særreguleringer på medieområdet, noe som blant annet er begrunnet i at ytringsfriheten bør være mest mulig teknologinøytral.
Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.
/../
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.
Ytringsfrihed bør finde Sted.
/../
Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grænser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.