Opphavsrett

Offentlige privilegier var en tidlig form for opphavsrettslig vern som primært skulle verne om trykkerienes og forleggernes økonomiske interesser. Opprinnelig gjaldt ikke privilegiene opphavsmannen, men systemet ble utviklet videre og kom etter hvert også til å omfatte oppgavsmannens rettigheter.  

Teknologiske nyvinninger har alltid utfordret det bestående syn på opphavsrett.  Trykkekunsten er allerede nevnt, i tillegg kan nevnes levende bilder, lydopptak, kringkasting, videoopttakere, Internett mm.

Digitaliseringen av informasjon og distribusjonen via datanettverk har skapt en rekke utfordringer når det gjelder opphavsrett.

1. Det første har sammenheng med de nye mulighetene for rask overføring av store mengder data, samt de nye interaksjonsformene mellom bruker og tjeneste som de nye mediene gir grunnlag for.

2. «Kopiering» har fått et nytt innhold: Et datamaskinbasert eksemplar kan framstilles med samme kvalitet som originalen og viderekopieres uten kvalitetstap. Ved hjelp av teknologi kan en også endre, omforme og sammenstille kopier på måter som var utenkelige tidligere.

3. Gjennom ny teknologi forsvinner også de opphavsrettsbeskyttede objekter i betydningen fysiske gjenstander som bøker, plater, kassetter, filmer m.fl. De kan nå lagres som binære tegn, formidles over nett og dekodes for framvisning på skjerm eller for å generere lyd i høyttaler. Tjenestene er uavhengige av tid, og de er tilgjengelige over hele verden for alle som har det riktige utstyret. Innholdet kan raskt kopieres - også til analoge medier hos brukerne.

Teknologiske utfordringer

Tidligere atskilte kommunikasjonsteknologier smelter sammen og danner nye medieformer (konvergens). Der vi før kunne snakke om radio og fjernsyn som klart definerte arenaer er nå grensene blitt mer uklare, som en følge av at Internettdistribusjon blir brukt i økende grad. På nettet skjer overføring av tegn i form av ord, tall, lyd, bilde, video ved hjelp av de samme kommunikasjonssystemene. Teknologien gjør det dermed mulig å skape helt produkter der ulike medietyper er integrert. 

I et par tiår har oppfatningen av opphavsrettens grenser vært under press på grunn av en rekke ulike former for digital kopiering. Spesielt utfordrer dette forholdet mellom «privat» og «offentlig» utnyttelse av åndsverk. Det er imidlertid ikke slik at det mangler lovregulering på dette området. Når det gjelder produkter og tjenester skapt av eller ved hjelp av ny teknologi, gjelder de samme bestemmelser som ellers.

Det har så langt vært rimelig stor enighet om at spørsmål om opphavsrett må avklares på prinsipielt grunnlag og ikke farges av de mulighetene som nye tekniske løsninger gir. Det er imidlertid en betydelig fare for at det oppstår et missforhold mellom folks faktiske bruk av teknologi og de begrensningene som ligger i lovverket. Teknologien gjør det stadig enklere å bryte opphavsretten, noe lovgiverne møter ved å gi rettighetshaverne sterkere vern gjennom lovverket.

Som opphavsmann kan du komme til å  oppleve ulike situasjoner hvor ditt syn på opphavsrett utfordres. Alle som arbeider kreativt med digitale medier vil oppdage en lang rekke muligheter som gjøre det relativt enkelt å utnytte verk som er skap av andre. Du vil raskt se at det ligger et stort potensiale i å bruke audiovisuelt materiale og skrevne tekster i nye sammenhenger. I slike tilfeller kan opphavsretten ofte oppleves som et hindring i ditt kreative arbeid. Dette kan opplagt være frustrerende, men på den annen side vil du også oppleve at du gjennom din arbeidsinnsats skaper verk som du ikke ønsker at andre utnytter fritt.

Overordnet interessene til de enkelte opphavsmenn finner vi betydelige samfunnsmessige interesser. Storsamfunnet har en åpenbar interesse i at det skapes en viss mengde åndsverk av tilstrekkelig høy kvalitet. For at det skal skje må det være attraktivt å skape ny verk, samtidig som det må være mulig å jobbe videre på grunnlag av andres ideer og deres konkrete verk. Åndsverkloven har derfor blitt utformet ut fra en erkjennelse av at et for omfattende opphavsrettslig vern vil føre til at det blir vanskelig å utnytte det andre har skapt, mens et for begrenset vern ikke vil oppmuntre skapende mennesker til å gjøre sine verk tilgjengelig for allmennheten.

Bakgrunnen for moderne opphavsrettslovgivning er dermed tosidig. På den ene siden skal lovverket sikre opphavsmannens interesse knyttet til vern av det han har skapt og motivere til fortsatt skapende innsats. På den annen side skal lovgivningen også ivareta allmennhetens interesse knyttet til tilgang på kunnskap og kunstneriske ytringer.

«Åndsverkloven» er altså et resultat av en avveining av motstridende interesser. For på best mulig måte å ivareta samfunnsmessige interesser er opphavsmannens rettigheter differensiert:

• Fri adgang til all bruk av verk

• Hvem som helst kan bruke verket uten å betale opphavsmannen noen form for vederlag. Dette gjelder «offentlig informasjon» og «verk» der «vernetiden» er utløpt.  

• Fri adgang til å benytte verk, mot vederlag for bruken

• Dette kalles «tvangslisens».

• Bruk av verk gjennom avtale

• I mange tilfeller kan bruk avtales med en representativ organisasjon av rettighetshavere på konkrete områder. Dette kalles «avtalelisens».

• Bruk avhenger av opphavsmannens samtykke

• Noen har enerett til bruk av verket. All bruk må dermed avtales med den eller de som som har rettigheter til verket.

Hva er åndsverk og hvilke rettigheter er knyttet til disse

Det finnes ingen klar og entydig definisjon på hva et åndsverk er, men generelt kan vi si at alle litterære og kunstneriske verk er åndsverk, forutsatt at verkene oppstår som et resultat av menneskers skapende innsats.

Åndsverk er et rettslig begrep, som angir hva som er eller kan være vernet av opphavsretten, og det nærmeste vi kommer en definisjon finner vi i Åndsverkloven § 1 annet ledd: "Med åndsverk forståes i denne lov litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform,... "