Åpne og lukkete tekster

Åpne- eller lukkede tekster referer til egenskaper ved teksten som har fått flere forskjellige betegnelser av en rekke teoretikerer. Umberto Eco betegner dem som “åpne” og “lukkede”, Roland Barthes kaller dem “skrivbare” og “lesbare” (eller “ikke-skrivbare”). Dette er to teoretiske innfallvinkler til de samme fenomenene, som vi blant annet finner igjen i teorier omkring dokumentarer.

Barthes innfører sine begrep i forbindelse med det han kaller “ideell tekstualitet”. En ideell tekst er skrivbar (“scriptible”), hvilket innebærer at den er mangetydig og full av motsetninger. Teksten setter selv søkelyset på sine egenskaper som tekst, uten at enkelte deler fremheves som mer betydningsfulle enn andre. En slik tekst krever at leserene er aktive deltagere, som gir uttrykk for sine subjektive meninger. Lesbare (“lisible”) tekster er den skrivbare tekstens rake motsetning. Den lesbare teksten forsøker å skjule sine diskursive egenskaper, samtidig som den forsøker å begrense antall mulige tolkninger av innholdet. En lesbar tekst er entydig og formidler innholdet på en så strømlinjeformet måte som mulig.

Umberto Eco snakker om “åpne” tekster, dvs tekster som oppmuntrer leseren til å se flere mulige tolkninger og bryter ned forfatterens autoritet. Motsetningen er “lukkede” tekster, som forsøker å motvirke dette. Eco assosierer åpne tekster med litteratur og intellektuell tenkemåte, mens lukkede tekster knyttes til massemedier og populærkultur.

Det er ikke vanskelig å se hvordan definisjonen av åpne tekster beskriver mange av de egenskapene som kan la seg realisere gjennom digitale tekster. For å nevne noen eksempler er det nærliggende å tenke på hvordan en multilineær struktur kan la ulike versjoner av en tekst eksistere parallelt. På web har leseren ofte mulighet for legge til eget materiale, og dermed overta noe av den tradisjonelle forfatterens rolle. En nettbasert tekst er vanligvis fragmentert og realiseres gjennom en prosess som kan endre seg for hver gang teksten leses.

Det vil imidlertid være galt å hevde at alle digitale tekster er fullstendig åpne. Data-assisterte opplæringsprogram er et eksempel på tekster der hovedpoenget ofte er å eliminere ulike tolkningsmuligheter, ettersom disse kan være en kilde til misforståelser. Jeg mener at dette gjelder alle digitale medier, riktignok i varierende grad. Til og med hypertekster, som George Landow hevder “produserer” åpne tekster (Hypertext: the convergence of contemporary 0critical theory and technology), har sider ved seg som ikke oppfyller kravene til en åpen tekst, slik dette er beskrevet ovenfor. Dette blir tydelig i det en bruker oppretter linker, og gjør disse tilgjengelig for andre brukere. Slike linker vil være et resultat av konkrete ønsker om å fortelle noe til andre brukere. Det vil nødvendigvis styre lesningen i en bestemt retning, noe som igjen vil påvirke hvordan teksten oppfattes. Forskjellige aktører vil alltid ha ulike grader av kontroll med teksten, noe kommunikasjonsmønstrene som presenteres i Tekst 2 null tar for seg.

Brukerens medvirkning

Hypertekstteoretikeren Jay Bolter påpeker hvordan interaktive medier stadig tvinger brukerne til å forholde seg til tekstens egenskaper, noe som gir den en åpen karakter (Writing space: computers, hypertext, and the remediation of print). Både trykte medier og fjernsynet forsøker vanligvis å presentere teksten på en slik måte at leserens oppmerksomhet fanges av den verden som beskrives, uten å legge merke til de virkemidlene som benyttes. Unntak finnes det selvfølgelig flere av, for eksempel i bøker der ordenes plassering på siden har en spesiell betydning. Såkalt (selv)refleksiv dokumentarfilm et eksempel der produsenten bevisst synliggjør virkemidlene for dermed å gjøre tilskueren oppmerksom på at det foregår en formidling. Digitale, interaktive tekster er et stykke på vei selvrefleksive av natur, ettersom leseren selv må gjøre en innsats for å sørge for fremdriften. Hver gang brukeren aktivt klikker på en peker blir vedkommende bevisst noen av de strukturene som presenterer innholdet.

Digitale tekster innebærer imidlertid en ekstrem form for abstraksjon, der både lyd, grafikk og levende bilder reduseres til en ensartet datastrøm. Sender og mottaker er derfor avhengig av å være i besittelse av spesiell programvare som er i stand til å oversette dataene slik at de kan forholde seg til dem. Alle digitale tekster er avhengig av slik programvare, som består av kompliserte strukturer av instruksjons-data.

I tradisjonelle dataprogrammer benyttes vanligvis et såkalt høynivåspråk under utarbeidelsen av programmet. Koden konverteres senere om til maskinkode av enkompilator. Dette er en enveis prosess, det vil si at det lar seg gjøre å gå fra et høynivåspråk til maskinkode, men ikke den motsatte veien. Dermed er det kun de brukerne med tilgang til kildekoden som kan ha kontroll med den delen av teksten som dannes av instruksjonsdata skrevet med et høynivåspråk. Dette er et av flere argument som trekkes frem av forkjemperne for såkalt åpen kildekode.

HTML, de protokollene som benyttes og noen av skriptspråkene som brukes på web er imidlertid åpne. Du kan alltid velge “vis kilde” på en nettside, og se hvordan den er bygget opp. Dette er svært nyttig for den som vil lære seg å lage websider.

En nettside med den underliggende kildekoden. Brukeren kan her få innsyn i hvordan siden er bygget opp, men selve visningen styres fremdeles av webleseren – et komplekst dataprogram, som brukerne ikke har direkte innsyn i eller kontroll med.

For de fleste brukere forandrer ikke denne tilgjengeligheten til kildekoden særlig mye. Disse brukerne vil neppe oppleve dette som et problem, fordi de jo fint kan bruke programvare og nettsider for å løse konkrete oppgaver. Ted Nelson sier det på denne måten :

“An interactive computer system is a series of presentations intended to affect the mind in a certain way, just like a movie. /../ The reality of a movie includes how the scenery was painted and where the actors were repositioned between shots, but who cares ? The virtuality of the movie is what seems to be in it. The reality of an interactive system includes its data structures and what language it’s programmed in, but again, who cares ? The important concern is, what does it seem to be ? ” (Theodor Nelson sitert i Virtual Reality)

Det er imidlertid viktig å være klar over problemstillingene, særlig når programvaren utgjør en stadig mer aktiv del av selve formidlingen. Dette oppstår straks vi snakker om kommunikasjon som inneholder variable linker og noder, som på forskjellieg måter styrer brukerens tilgang til innholdsdataene.

At de aller fleste brukerne vil aldri ha full kontroll med programvaren de benytter illustrerer at ingen digitale tekster kan betraktes som fullstendig åpne. De må snarere sees på som en kombinasjon av åpne- og lukkede tekster. Skal vi forså tekstenes funksjon må vi ta hensyn til at digitale tekster danner en helhet, som består av flere deler som kan motvirke hverandre.

Brukerens tolkning av teksten

All kommunikasjon skjer ved hjelp av en eller annen form for teknologi og innholdet må derfor alltid vurderes i lys av dette. Samtidig er det lett å se seg blind på egenskaper ved selve kommunikasjonsmediet. Såkalte resepsjonsstudier tar konsekvensen av dette og interesserer seg ikke for de rent objektive egenskaper ved selve teksten, men forholder seg til brukernes subjektive opplevelse av denne. Resepsjonsstudier fokuserer på publikums erfaringer som en kilde til kunnskap om et mediefenomen. 

Studier av resepsjon har som utgangspunkt at det ikke eksisterer noen korrekt måte å bruke en tekst på. Det er brukeren som selv gir tekstens innhold en bestemt betydning i en konkret sammenheng. De som produserer medierte uttrykk kan til en viss grad påvirke brukerens respons, og dermed redusere antallet av mulige tolkninger, men det alltid være et antall “tomrom” som brukeren må fylle for å forstå teksten som helhet. Denne effekten gjør at også lineære tekster kan forandre betydning for hver gang de brukes.

Resepsjonsstudier har både bakgrunn fra en samfunnsvitenskapelig tradisjon, som legger vekt på hvordan sosiale grupper fortolker samfunnet, samt den litteraturvitenskapelige resepsjonsforskningen hvor fokus er på leserens rolle som aktiv tolker av en tekst. Resepsjonsstudier innebærer dermed et brudd med mer kvantitativt orienterte publikumsforskning. 

Brukerens medvirkning til realiseringen av teksten blir imidlertid enda mer åpenbar når det er snakk om digitale tekster. Spesielt når det gjelder forskjellige former for interaktivitet, der brukeren er aktivt deltagende. brukerens bidrag begrenses ikke til fortolknigen av det hun observerer: i kraft av sine valg og kommandoer bidrar vedkommende til å styre tekstens innhold, om enn innenfor mer eller mindre klart definerte rammer. Brukerens rolle ligger derfor halvveis mellom det vi oppfatter som forfatterens- og leserens oppgaver i tradisjonelle medier.

Skillet mellom verk og tekst

For bedre å forstå symbiosen mellom mediet og tekstens innhold kan man skjele til Roland Barthes skille mellom verk og tekst. Han beskriver et litterært verk som et, i utgangspunktet, livløst objekt med en rekke potensielle kvaliteter som først realiseres gjennom leseprosessen. Teksten blir først til i det den blir lest. Et verk kan derfor inneholde like mange mulige tolkninger som det finnes lesere, mens en tekst er spesifikt knyttet til den enkelte brukerens opplevelse som leser. Teksten oppstår i det leseren sanser, og tolker, all den informasjonen som presenteres i en sammenheng.