Retorikk

Avhengig av hvem mottakerne er og i hvilken situasjon de mottar budskapet, så vektlegges de ulike elementene på forskjellig måte. 

Retorikken er en disiplin, som i stor grad legger vekt på de mulighetene som avsenderen har til å fremstille budskapet, på en måte som former mottakerens muligheter for tolkning. Aristoteles definerte retorikken som talerens evne til å få frem de overtalende momentene, som finnes i et tilgjengelig materiale. Med andre ord handler retorikk om å finne det innholdet og de virkemidlene som er best egnet for effektiv kommunikasjon i en gitt situasjon (se “kairos”, nedenfor).

Retorikken beskriver en rekke verktøy, som kan benyttes for å oppnå nettopp dette. Selv om de retoriske verktøyene opprinnelig ble utviklet som en støtte for talekunsten, så viser det seg at de prinsippene som ligger til grunn kan anvendes også for moderne medier.

Aristoteles definerer noen sentrale retoriske grep, som avsenderen kan gjør bruk av:

Avsenderen kan trekke fram det som virker logisk (logos), det vil se det som appellerer til fornuften hos mottakeren. Videre kan avsenderen bygge opp en argumentasjon som appellerer til mottakerens følelser (pathos) og  det som bygger opp under avsenderens egen troverdighet (ethos).

Poenget med den følgende gjennomgangen er ikke at dere skal huske alle stegene i den retoriske prosessen, men merk dere hva som fremheves under de enkelte punktene. Her snakker vi nemlig om flere tusen år gammel kunnskap om det å formidle, noe som på ingen måte har gått ut på dato.

Til slutt må den informasjonen som presenteres henge sammen på en måte som virker logisk, dvs. uten indre motsetninger. Finnes det slike motsetninger i et sakskompleks må disse forklares, eventuelt velger man å utelate noe informasjon. Hvilket leder over til en tilhørende problemstilling, nemlig etikk, som blant annet innebærer at den som presenterer informasjon har en forpliktelse overfor mottakeren til å gi en mest mulig sannferdig fremstilling.

Den retoriske prosessen

Den retoriske prosessen hander om mer enn hvordan innholdet fremstilles. Retorikken kan faktisk brukes som en komplett “bruksanvisning” for hvordan en arbeider med innholdsformidling.

Nå rommer retorikken lang mer, men så langt kan vi slå fast at dersom vi skal nå fram med et budskap må vi sørge for at mottakeren oppfatter fremstillingen, og avsenderen, som troverdig. Dernest bør et budskap inneholde noe som appelerer til mottakerens følelser. Noe som skaper avsky, engasjement eller medfølelse. 

Tenk deg for eksempel en general som skal snakke om det å gå i krigen. Dersom han taler direkte til soldatene, som skal ut i kamp, vil fremstillingen legge vekt på å motivere, noe som gjøres ved å legge ekstra vekt på ethos og phatos - generalen må fremstå med troverdighet og skape stort engasjement. I en annen sammenheng skal kanskje den samme generalen tale til en forsamling av beslutningstakere, de som skal bestemme om man skal gå til krig eller ikke. Da kan ethos også være viktig, men fremstillingen vil trolig bli knyttet til logos i langt større grad.

Fremføringens tre hovedbestanddeler: taleren møter sitt publikum med en viss troverdighet (ethos), som i seg selv påvirker tilhørernes opplevelse av det som blir sagt. Gjennom fremføringen appellerer taleren til tilhørernes fornuft (logos), og forsøker å engasjere dem og sette dem i en bestemt sinnssteming (phatos). I sin tur kan selve fremføringen innvirke på talerens ethos.

Teksttyper 

Hvordan vi benytter de retoriske teknikkene henger sammen med hvordan vi som skapere av tekster kan veksle mellom å benytte fire forskjellige teksttyper ; fortelling,argumentasjon, beskrivelse og forklaring.

Inventio

Aller først kommer Inventio, som betegner prosessen med å finne fram til det innholdet og de argumentene som skal danne grunnlaget for den konkrete fremføringen. Aristoteles snakker her om steder ( av gresk,"topoi") hvor en bør se etter disse argumentene, og han deler denne prosessen inn i tre ulike deler:

"Cicero fordømmer Catilina". Marcus Tullius Cicero, konsul av Roma og en fremragende retoriker, argumenterer for sitt syn i det romerske senatet. Maleri av Cesare Maccari.

Dispositio

Når innhold og argumenter er på plass går en videre og arrangerer de ulike delene, i en egnet dramaturgi eller annen organisering. Aristoteles regnes også som opphavsmannen til det vi kjenner som en aristotelisk dramaturgi, en modell som ofte brukes for å bygge opp en engasjerende fortelling.

Elocutio

Elocutio kan oversettes med det å formulere. Dette er den siste forarbeidsfasen, som tar for seg den konkrete utformingen av fremføringen. Den som skal fremføre et budskap må her ta hensyn til de retoriske dydene: Hensiktsmessighet (aptum), korrekthet (puritas), klarhet (perspicuitas), og språklig utsmykning (ornatus). Dette knyttes så til de tre overtalelsesmidlene beskrevet ovenfor: Patos (appell til følelser med fokus på mottaker), etos (appell til følelser med fokus på sender) og logos (appell til fornuften).

Memoria

Opprinnelig handler dette om ulike hukommelsesteknikker, som skal hjelpe taleren med å memorere det han skal fremføre. Poeten Simonides utviklet en teknikk der taleren skulle se for seg et hus der hver rom og gjenstander innehold deler av talen. Hele talen kunne så gjenkalles fra hukommelsen, ved å “gå” gjennom huset.

Lagrede budskap, enten det er i skrift, bilder eller som lyd, baserer seg ikke på hukommelsen. Sammen med neste steg, actio, kan imidlertid memoria sies å handle om det å velge et høvelig medium.

Actio

Dette handler om selve framføringen. En taler vil for eksempel kle seg for anledningen, bruke gester og variere stemmeleiet. Alt dette tilpasset den konkrete situasjonen.

Når vi benytter et medium må vi på lignende vis tenke gjennom fremstillingens utforming.

Kairos

Kairos handler om å finne det mest gunstige sted og tidspunkt for å presentere budskapet. Det handler om å se hvilke muligheter som byr seg, og gripe sjansen når en tjenlig situasjon oppstår.

Eksempel på retoriske fortellergrep

Samme retoriske form kan romme to vidt forskjellige budskap: