Film på nettet

Leseveiledning:

Dette er kort introduksjon til video på nettet, der du kan kikke på noen sjangere. Eksemplene er smakebiter, men ikke en fullstendig liste. De representerer heller ikke uttrykk som vi nødvendigvis skal arbeide med.

YouTube har siden 2005 forandret hvordan vi tenker rundt distribusjon og produksjon av video. YouTube la fra første stund opp til at publikum selv skulle laste opp videoer, noe som raskt ble enormt populært. Mye av det som blir lastet opp er deler av tradisjonelle filmer og videoer, men stadig flere lager selv innhold som de laster opp. En ny og populær sjanger er videoer der vanlige folk mimer til kjente melodier. Noen ganger blir dette massive hits, med stor spredning.

Mimevideo

Et tidlig eksempler på en "mimevideo", som har blitt svært populær er "Numa Numa", laget med utgangspunkt i låten "Dragostea Din Tei" av det rumenske bandet "O-Zone". Amerikaneren Gary Brolsma spilte inn videoen med sitt webkamera og postet den på nettet i 2004. Webkamerafilmer finnes i utallige varianter, men felles for disse er at den eller de som lager filmen selv befinner seg foran kameraet. Filmene spilles inn direkte, noe som har blitt svært enkelt fordi tjenester som YouTube lar brukerne spille inn videoen direkte via brukernes webkamera.

"Numa Numa" er siden sett av mange millioner, og Brolsma er blitt en kjendis, slik vi kjenner dem fra de tradisjonelle mediene.

Det som ofte kjennetegner denne typen kortfilmer er at de forutsetter forskjellige former for dialog mellom brukerne. De som ser videoen videresender denne til andre, de kommenterer den, og noen lager sine egne versjoner. Videoen blir dermed et populærkulturelt fenomenr, og dukker opp i mange forskjellige sammenhenger. Videoen vi ser nedenfor er ikke i seg selv noe særlig å snakke om, men dersom vi har sett videoen ovenfor først, så skjønner vi at "dirigenten" er Gary Brolsma, og det hele blir med ett ganske morsomt. Dette fenomenet – at vi forstår et medieuttrykk på en spesiell måte, med bakgrunn i et annet – kalles for intertekstualitet.

Videoblogger

Lonelygirl15 var kallenavnet til en fiktiv tenåringsjente ved navn Bree, som postet en serie med videoer på YouTube i perioden 2006-08. Videoene ga seg først ut for å være en slags videoblogg, med korte webkamerafilmer der Bree fortale om ting i sitt liv. Videoen oppnådde enorm popularitet på YouTube, men ganske raskt ble det avslørt at dette var en bløff. Det viste seg at Bree ble spilt av den 19-år gamle skuespilleren Jessica Rose. 

Videoene utviklet seg deretter til en serie kortfilmer med flere karakterer og et sammensatt plot. Serien fikk også sitt eget nettsted: lg15.com.

Lonelygirl15 og lignende fiksjonsfortellinger viser hvor vanskelig det er å skille mellom fiksjon og virkelige hendelser i mediene. Personen som snakker rett inn i webkameraet skaper en troverdighet, fordi vi kan kjenne oss igjen i denne situasjonen foran vårt eget webkamera. Det oppstår også interessante mellomsjangre der skuespillerens videoer får videokomentarer fra mennesker som opptrer som seg selv. Slik kan det oppstå dialoger mellom fiksjonen og dens publikum.

Mobilfilmer

En annen viktig sjanger blant filmene på nettet er det vi kan kalle mobilfilmer. På samme måte som webkamerafilmer er disse sjelden redigert, men tatt opp med et flyttbart kamera. Dette kan være et håndholdt videokamera, eller en mobiltelefon. I dag kan både webkamerafilmer og mobilfilmer publiseres direkte på nettet via såkalt "live streaming". Ved hjelp av tjenester, som f.eks. Ustream.com, kan brukerne sende video i sanntid fra sin mobiltelefon og ut på Internett. Kollektive filmer

En form for filmer som har blitt muliggjort av Internett er kollektive videoprosjekter, der en filmskaper inviterer et stort antall brukere til å bidra. Det kan være til dokumentarfilmer, samarbeid om å lage fiksjonsfilm eller mer performance-lignende prosjekter. Et eksempel på det siste er Eric Whitacres "Virtual Choir". Whitacre la ut anvisninger til et korverk han hadde komponert, og en lang rekke sangere, for det meste amatører, sendte inn vidoer der de sang sine stemmer. Et utvalg på 185 bidrag ble så satt sammen til et virtuelt kor:

Et annet eksempel på et kollektivt videoprosjekt er Livet på en dag. Dette er et dokumentarprosjekt, arrangert av YouTube, der brukere over hele verden ble oppfordret til å sende inn sine videoer tatt opp den 24. juli 2010. I alt kom det inn mer enn 80.000 klipp, tilsvarende mer enn 4.500 timer med video. Dette materialet ble gjennomgått, og til slutt satt sammen til en helaftens film av regissøren Ridley Scott. Ridley Scott er blant annet regissør av "Alien" og "Bladerunner", av mange regnet som de aller beste science-fiction filmene som er laget på film. Kollektive filmprosjekter kan også være rene fiksjonsfilmer. Et eksempel er Metal Gear Solid: Philanthropy, en 70 minutters spillefilm basert på en populær spillserie. Filmen ble til over en periode på tre år, men siden det aller meste er basert på frivillig insats har den blitt laget for en samlet kostnad på 10.000 Euro. Det hele startet i Italia, men etter hvert var 150 frivillige fra 25 forskjellige land involvert i produksjonen. Filmen ble sluppet online i september 2010.

Kilder: