Hvem har opphavsrett

Vi kan skille mellom tre hovedgrupper av rettighetshavere som alle kan ha rettigheter i tilknytning til ett bestemt verk : Opphavsmenn 

for eksempel skribenter, oversettere, komponister, arrangører, fotografer, billedhuggere, illustratører, kunsthåndverkere, redaktører og regissører. Dette er den primære gruppen rettighetshavere. 

Utøvende kunstnere 

for eksempel skuespillere, sangere, dansere, og musikere. 

• • Med utøvende kunstneres prestasjoner menes en fremføring av et åndsverk - f.eks. en skuespillers, musikers eller dansers tolkning av en tekst eller et musikkverk. En utøvende kunstners prestasjon er en sekundær utnyttelse av verket, men dette er også beskyttet av Åndsverkloven. Men beskyttelsen er ikke like omfattende som for opphavsmennene, hverken når det gjelder omfanget av «eneretten» eller «vernetiden». 

  • Det stilles ingen krav til at den som fremfører verket er kunstner. Det avgjørende er om fremføringen har preg av å være en kunstnerisk prestasjon. 

Produsenter 

for eksempel fonogram- og filmprodusenter, kringkastingsselskap og katalogfrembringere. 

• • Produsenter kan få enerett for visse typer bruk. Dersom en «opphavsmann» eller «utøvende kunstner» har gjort en avtale med en produsent ikke adgang til å fremstille eller spre eksemplar av slike produksjoner uten tillatelse fra produsenten. Det er heller ikke adgang til å fremføre slike produksjoner for allmennheten, uten avtale med rettighetshaverne, men i enkelte tilfeller har produsenten kun en vederlagsrett.

Rettigheter kan overføres til andre, f.eks. til et forlag, ved avtale, arv, skifte mellom ektefeller eller ved kreditorforfølgelse. Begrepet «rettighetshavere» omfatter også disse.

Åndsverkloven § 2 gir opphavsmannen ;

«… enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk.

Som fremstilling av eksemplar regnes også overføring til innretning som kan gjengi verket.

Verket gjøres tilgjengelig for allmennheten når det fremføres utenfor det private område, eller når eksemplar av verket frembys for salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres eller vises utenfor dette område.»

Opphavspersonens «enerett» gir vedkommende eksklusive økonomiske rettigheter knyttet til eksemplarfremstilling og det å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. All bruk som omfattes av eneretten må avtales med rettighetshaveren eller den som håndhever disse rettighetene på vegne av ham. Eneretten omfatter også bruk av verket i endret skikkelse, for eksempel i form av en oversettelse, bearbeiding eller ved overføring til et annet medium som er egnet til å gjengi verket.

Det kan ofte være vanskelig å trekke grensen for opphavsmannens enerett. Det er her viktig å understreke at opphavsretten kun verner utformingen av et verk. Ideer, kunnskap og metoder som ligger til grunn for utformingen er derimot ikke vernet gjennom Åndsverkloven. Det er måten ideene, kunnskapen og metodene kommer til uttrykk gjennom skapende innsats som er vernet. Det er med andre ord fullt ut tillatt å la seg inspirere av et eksisterende verk, forutsatt at det verket som skapes har preg av å være et nytt og selvstendig verk.

Eneretten til «eksemplarfremstilling» - «kopiretten» - er en av de grunnleggende økonomiske rettigheter som Åndsverkloven gir den som skaper et åndsverk. Eksemplarfremstilling krever som hovedregel avtale med rettighetshaver. Retten til eksemplarfremstilling er i de fleste tilfeller den viktigste økonomiske rettigheten til et verk. I Åndsverkloven gis begrepet en noe videre betydning enn i dagligtale. Eksemplarfremstilling forstås i loven som enhver varig eller midlertidig fiksering av verket, uavhengig av på hvilken måte dette skjer, eller om det skjer en hel eller delvis utnyttelse av verket.

Avskrift, fotografi, videoopptak, kopiering, trykking, avstøpning, innspilling, filmopptak og innlesning er eksempler på ulike former for eksemplarfremstilling. Det vil også være en eksemplarfremstilling selv om det foretas endring i verket f.eks. i form av beskjæring, kutt i en tekst, eller ved oversettelse til et annet språk.

Enerett til eksemplarfremstilling gjelder også for kunstneriske prestasjoner og - produksjoner, men retten har i disse sammenhenger et noe mer begrenset innhold.

Det finnes tre unntak fra eller avgrensninger av eneretten til eksmplarfremstilling :

• • Fri bruk 

  • innebærer at det hverken kreves samtykke eller skal betales for bruken. De viktigste eksempler her er privat bruk, bruk av offentlige dokumenter, utløpt vernetid, sitatretten og bruk innenfor det private området. 

  • Tvangslisens 

  • innebærer at det ikke forutsetter at det innhentes samtykke på forhånd, men som krever at det skjer en etterfølgende betaling for bruken. 

  • Avtalelisens 

  • innebærer at alle rettigheter til bruk på et område kan innhentes ved avtale og betaling gjennom én organisasjon. 

Når kan andre enn opphavsmannen ha opphavsrett

Opphavsrett opstår automatisk i det et verk blir skapt. Det er den eller de som har skapt verket som har opphavsrett, blant annet en enerett til å fremstille eksemplar av verket. Denne retten kan delvis overdras til andre gjennom avtale, men det er viktig å være klar over at det kun er de «økonomiske rettighetene» til et verk som kan overdras til andre. «Ideelle rettigheter» vil alltid være knyttet til opphavsmannen.

Når det gjelder overdragelse av opphavsrett i arbeidsforhold må man vurdere hva som er formålet med arbeidsavtalene, noe som kan være problematisk fordi avtalene gjerne er lite presise. Når noe ikke er eksplisitt avtalt gjelder normalt de generelle reglene.

I Åndsverkloven §39a heter det :

Har opphavsmannen overdratt rett til å bruke verket på en bestemt måte eller ved bestemte midler, har erververen ikke rett til å gjøre det på andre måter eller ved andre midler.

Denne ordlyden innebærer at opphavsmannen kun overdrar et begrenset antall rettigheter. Utgangspunktet er at opphavsretten overdras i den grad det er rimelig og nødvendig for at avtalen skal nå sitt formål. Det betyr at en forfatter som velger å utgi sine bøker på et forlag mottar et vederlag mot å gi fra seg rettighetene til å utgi verkene i trykt form. Forlaget overtar imidlertid ikke «kopiretten» for andre medier, såfremt dette ikke er spesifisert i avtalen. For eksempel kan vi se for oss at forfatteren ønsker å legge deler av sin produksjon ut på et eget nettsted, gratis eller for den saks skyld mot betaling. Forlaget vil i et slikt tilfelle kunne ha en førsterett til å utgi materialet i et annet medium, men ikke en enerett.

En lignende problemstilling oppstår i tilfeller der journalister jobber for aviser som både publiserer på papir og på WWW. Såkalte «elektroniske rettigheter» tas nå vanligvis inn i arbeidsavtaler.