Dokumentarfilm
Leseveiledning:
Det er flere møtepunkter mellom dokumentar og multimediejournalitsikk, selv om multimediejournalistikken vil vinkle sakene noe annerledes og gjør bruk av interaktivitet. Det er slik sett viktig å være bevisst at de produksjonene vi skal arbeide med i Multimediejournalsitikk vil inneholde flere elementer enn lyd og levende bilder.
Det trekkes gjerne et skille mellom fiksjon (spillefilm) og fakta (dokumentarfilm). Når det er sagt: mange filmer betegnes som faksjon eller dokudrama, det vil si at fakta og fiksjon blandes.
Før 1910 viste nesten alle filmene noe som faktisk hadde skjedd. Dette i motsetning til spillefilmen, der det som skjer er filmet som en konstruert hendelse. Skillet mellom dokumentarfilm og spillefilm er imidlertid ikke så lett å trekke, fordi sjangrene låner virkemidler fra hverandre.
Tar vi for oss begrepet "dokumentar", på engelsk "documentary", finner vi at dette blant annet kan føres tilbake til det latinske "docere", som betyr å undervise eller belære. På engelsk er det imidlertid også vanlig å snakke om "non-fiction film".
Selv om skillene er vanskelige, er det ganske vanlig å omtale dokumentarfilm som noe som gjenspeiler virkeligheten, som noe objektivt og sannferdig. Målet er da å holde filmen fri for fremstillinger basert på ideologi, moral, personlig smak, politisk syn, osv. Problemet er bare at det blir umulig å lage film uten å ta utgangspunkt i en forståelse av en situasjon. Dersom vi skal kreve streng objektivitet er film gjengitt av et overvåkningskamera et eksempel. Men ingen vil kalle en videostrøm fra et overvåkningskamera for dokumentarfilm.
En aktiv fortolkning av virkeligheten
Dokumentarfilmer kan være mye forskjellig, det avhenger av hvem du spør. Men for de fleste dokumentarfilmer bør du kunne hake av på de fleste av disse punktene:
Filmskaperen forsøker å formidle et budskap om noe som skjer, har skjedd, eller kan komme til å skjer i den verden som omgir oss.
Det skapes en forventning hos tilskueren om at det som forteller er sannferdig.
Opptakene er i hovedsak gjort på location, i mindre grad i studio.
Skuespillere brukes i liten grad.
Fremstillingen er troverdig.
Temaet er samfunnsmessig, historisk, eller presenterer personer (biografisk).
Funksjonen er å informere, diskutere, engasjere, sette på dagsorden (dvs. mer enn bare å underholde).
Filmen blir omtalt som en dokumentar og blir vist i sammenhenger der man forventer å se dokumentarer.
Stiltrekk som reportasje, bruk av intervjuer, håndholdt kamera, manglende kontinutetsklipping, osv.
Filmens fortellerstemme er argumenterende, observerende eller undersøkende.
Det er samsvar mellom filmens fremstilling og de faktiske aktuelle eller historiske forhold
Filmen fremstår som en sammenhengende retorisk helhet - den forteller om noe fra et ståsted.
Vesentlighet: Filmen kan på en eller annen måte forstås som et bidrag til en bedre verden.
Kilder
Dokumentarfilm - hvad er det? , skrevet av Henrik Juel, Ph.d., Roskilde Universitetscenter.
Grierson mente altså at det er ikke nok å gjengi hendelser. Filmskaperen må aktivt fortolke det som hender. Grierson mente at man får det beste resultatet dersom de som har deltatt i en hendelse, spiller seg selv dersom hendelsen iscenesettes. Verdens første helaftens dokumentarfilm, "Nanook of the North", er et eksempel på det.
Den skotske filmskaperen John Grierson regnes for å være den som først tok i bruk begrepet dokumentarfilm. Han definerte dokumentarfilm som ”the creative treatment of actuality”.
Ifølge Grierson er en dokumentarfilm en dramatisering av virkelige / aktuelle hendelser. Gjennom filmen tar filmskaperen et standpunkt i forhold til de problemstillingene som filmen handler om, og formidler dette til tilskuerne.
Alfred Hitchcock var en av dem som verdsatte John Griersons arbeider. I denne filmen forklarer Hitchcock hvorfor (relativt langtekkelige saker, gitt at dette er laget i 1965).
