Informasjonsflyt i sosiale medier
Lett revidert 05.02.15 - teksten er i utgangspunktet skrevet i 2010
Leseveiledning:
Den følgende saken er også omtalt i pensumboken Tekst 2 null, men er her gjengitt i noe mer detalj.
Saken fikk i sin tid svært bred omtale, og de det angår ble dermed eksponert i mange medier. Skjermdumpene nedenfor er ikke anonymisert, da saken som sådan i dag må regnes som fullstendig tilbakelagt, og en liten del av historien om fremveksten avsosiale medier i Norge. I ettertid er det imidlertid et og annet å lære.
De sosiale mediene på nett innebærer et stort potensiale for effektiv informasjonsspredning, men byr på klare feller. Det du ytrer i en sammenheng kan spres svært raskt, og resultatet er uforutsigbart. I det følgende skal vi se hvordan en slengbemerkning, som var ment å tilhøre privatsfæren, raskt spres i en offentlig kontekst. Samtidig kan vi ha i bakhodet at rask informasjonsspredning også kan ha positive sider, det gjelder bare å befinne seg på den riktige siden.
Bakteppe for den følgende disputten er et (tidligere) medieparadigme der underholdningsbransjen kunne skille markedene, blant annet ved å lansere bøker, fjernsynsserier, filmer, musikk mm på ulike tidspunkt i forskjellige deler av verden. Dette er bakgrunnen for en rekke ulike løsninger som har til hensikt å begrense spredningen av informasjon. Et typisk eksempel er soneinndeling på DVDer, et sytem etablert for å forhindre at filmer som er lansert i en del av verden enkelt skal kunne distribueres og spilles av i en annen del av verden.
Det hele begynte med en episode knyttet til at iTunes Music Store ikke tillot at europeere fikk kjøpe musikk i den amerikanske nettbutikken.
Kun noen dager etter dommen i Pirate Bay-saken, våren 2009, velger 18-åringen Even å melde dette på Twitter, i frustrasjon over at han ikke får kjøpe albumet til sitt favorittband.
Nettets veier er uransakelige, og det går ikke lang tid før Even får svar fra Terje:
Saken er at nå, ca tre timer senere, så er det opprettet blogger, grupper og egne tags der både Warner og jeg latterliggjøres. Det har eksplodert, og jeg har fått hundre nye (u)venner på Twitter. Ja, dette er et kraftig medium, og forteller meg på en svært tydelig måte at man skal være forsiktig med hva man sier i det offentlige rom."
Åpenbart riktig strategi, men skaden har allerede skjedd, og saken har for lengst spredd seg i et omfang som gjør at Terje ikke lenger kan påvirke hvordan utsagnet blir rekontekstualisert.
På Twitter gir han litt resignert, og absolutt betegnenede, uttrykk for at "Det kunne jeg forklart med plass til flere tegn, men det dreier seg altså om rettigheter". En Twitter-melding har kun plass til 140 tegn, noe som favoriserer dem som kan publisere lengre resonementer, f eks i sin egen blogg, for så å legge en lenke på Twitter.
I løpet av kort tid er det flere bloggere som skriver om saken. En av disse blogger på engelsk, og denne bloggposten når forsiden av Digg.com
Terje er ingen tilfeldig forbipasserende, som uttrykker sin mening om Evens kritikk av platebtransjen. Terje arbeider nemlig for et større internasjonalt plateselskap. Dette synes ikke Even er noe særlig, og skriver en bloggpost om saken. Reaksjonene lar ikke vente på seg og meldingen blir "retweetet" mange ganger, noe som innebærer at den sprer seg til svært mange brukere. Det blir også opprettet en egen hasthtag (#warnerfail), som gjør det enkelt å følge diskusjonen i nær sanntid:Terje gjør på dette tidspunktet det neste riktige, og kommer ganske raskt med en unnskyldning for språkbruken. Even publiserer dementiet på sin blogg (http://snever.net/beklagelse-fra-terje-pedersen), der Terje skriver:"Det burde jeg aldri gjort, og selv om skaden er uopprettelig, så vil jeg gjerne be om unnskyldning for å ha skrevet en slik flåsete slengbemerkning, i stedet for å ta han på alvor. Som en annen twitrer fikk fortalt meg, så befinner jeg meg tross alt på bortebane.
Slike nettverkseffekter er det markedsførere drømmer om, men som også kan medføre at et uheldig budskap spres til svært mange mottakere. Morgenen etter blir Even oppringt og bedt om å stille på Norred – Redaktørforeningens årsmøte. Norske redaktører vet ikke hvem Even er, men likevel får 18-åringen fortelle norske redaktører at de må bli flinkere til å tilgjengeliggjøre innholdet sitt.
Å havne på forsiden til Digg er ingen spøk: hundrevis av mennesker sprer informasjonen videre, noe som når mange titusen brukere i løpet av kort tid. Serveren som hoster den aktuelle bloggen blir overbelastet av all trafikken.
Redaktørene stiller spørsmål om dette er nok et tegn på at det er "mobben" som bestemmer. Hvordan skal en ta høyde for at det skal gå an å si noe dumt, uten å bli hengt ut over hele verden?
Konklusjonen er en interessant refleksjon: "De som samarbeider oppnår høyere kvalitet en det vi (pressen) klarer å få til"
En blogg blir kanskje kun lest av et tiltalls personer. La oss tenke oss at tre av disse har egne blogger, Facebook-profiler eller de er brukere på Twitter etc – i mange til feller alt dette på en gang. En bruker som kommer over noe interessant kan dermed raskt formidle dette i flere kanaler, hvor en andel av brukerne sprer budskapet videre. Tema som vekker interesse, som det eksmeplet vi har sett her, vil spre seg raskt. I løpet av noen timer kan budskapet nå flere hundre tusen brukere, langt flere enn hva man kan nå via de aller fleste andre medier. De eneste mediene som konkurrerer i volum er de store massemediene, men disse er kontrollert på en måte som gjør at budskap nedenfra sjelden vinner frem.