Journalistikk

Journalistikkens rolle

Journalistikken beskriver og referer fra virkeligheten, og har som formål å avdekke og klargjøre forhold i samfunnet på en mest mulig objektiv måte. Alle relevante sider av en sak skal legges fram. Videre er journalistikkens rolle å sette viktige problemstillinger i samfunnslivet på dagsorden. Ideelt sett skal dette gi publikum et grunnlag for å forstå og delta i offentlige diskusjoner og politiske prosesser. 

Selv om forutsetninger og tilgjengelige uttrykksformer endres, så forandrer ikke det de grunnleggende premissene som definerer journalistikk. Dette gjelder særlig redaktørens rolle, som er det som formelt skiller journalistikk fra andre former for informasjonsformidling.

Journalistikken har blitt utviklet i samspill med samfunnet forøvrig og de uttrykksformene som til enhver tid har vært tilgjengelige. 

Journalistikken har to sider: 

Ser vi disse to punktene i sammenheng kan vi si at mange kan benytte journalistiske metoder, men det blir først journalistikk i det en redaktør tar på seg ansvaret for publiseringen. I det en redaktør tar på seg dette ansvaret følger det en "kontrakt" med publikum. Denne innebærer at det som publiseres følger etiske retningslinjer ("Vær varsom plakaten", "Redaktørplakaten" og "Tekstreklameplakaten", samt at redaktøren tar ansvar for kildevernet.

I de siste par tiårene har nettmediene skapt helt nye forventninger og krav, spesielt med hensyn tilhvor lett tilgjengelig informasjon skal være. I takt med dette endres også de tjenestene som tilbys i ulike deler av samfunnet, i retning av at den enkelte selv må finne informasjon og holde seg oppdatert om sine rettigheter og plikter. Dette påvirker også de rammebetingelsene som journalistikken opererer innenfor. 

All journalistikk:

Redaktørrollen

Punktene gjengitt ovenfor gir en slags operasjonell definisjon av hva journalistikk er for noe, men som vi var inne på innledningsvis er ikke dette som fullt ut definerer journalistikken som samfunnsfenomen. 

Journalistikken påvirkes av at pressen har kommet i en posisjon der fraværet av nettopp "pressen" (trykkpressen) har endret forutsetningene for hvordan journalistikk utøves. Dette gjelder både de ulike prakisene som kjennetegner yrket og ikke minst redaktørens rolle. Ansvarlig redaktør er den som er juridisk ansvarlig (i henhold til Straffeloven) for det som publiseres.

Hvordan redaksjonell frihet skal utøves i praksis, kan være problematisk. Redaktørrollen knyttet til nettfora er et eksempel, som synliggjør noen av de utfordringene som den store mengden informasjon skaper for redaktørrollen på nettet.

Lov om redaksjonell fridom i media sier i § 3 at følgende medium skal ha en redaktør:

Med redaktør forstår loven "den som tek avgjerd om innhaldet i mediet eller om ein del av dette, anten han blir kalla redaktør, utgivar eller noko anna".

Loven bruker formuleringen "journalistisk produksjon og formidling" – her snakker vi altså om den journalistiske arbeidsmåten. Vi snakker om journalistikk ført når de som arbeider ut fra disse forutsetningene er underlagt en ansvarlig redaktør. 

Journalistikk og etikk

Vær Varsom-plakaten er det sentrale presseetiske dokumentet for norsk presse. Den er delt inn i fire deler, og inneholder et sett av etiske normer og regler for pressen. 

Det presseetiske regelverket omfatter også «Tekstreklameplakaten». Den definerer hva som menes med tekstreklame og som dermed er presseetisk uakseptabelt. Plakaten understreker at det redaksjonelle stoffet i mediene skal springe ut av en selvstendig og uavhengig journalistisk vurdering, og at innhold og presentasjon skal være uten bindinger til annonsører, samarbeidspartnere eller andre utenforstående interesser. Tekstreklameplakaten slår også fast at sponsorer ikke skal ha innflytelse på det redaksjonelle innhold i mediene.

Både Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten er forpliktende for medlemmer i Presseforbundets grunnorganisasjoner. Gjennom sitt medlemskap har den enkelte medarbeider et ansvar for å kjenne til det presseetiske regelverket og legge dette til grunn for sitt arbeid. Dette gjelder uavhengig om publisering skjer på papir, nett, TV, radio, mobiltelefon eller andre plattformer.

Olav Njaastad (TV-journalistikk 2004:33) nærmer seg en definisjon av journalistikk på følgende måte:

Journalistikken skal med andre ord sørge for at ulike stemmer kommer til orde i offentligheten. Journalistiske verdier er slik sett nært knyttet til et demokratisk samfunn med ytringsfrihet som et grunnleggende premiss. Dette er igjen uløselig knyttet til redaktørrollen (omtalt nedenfor).

For å utføre disse samfunnsoppgavene, arbeider journalister og redaksjoner i aviser og TV-stasjoner med utgangspunkt i en felles forståelse og enighet om kriteriene man setter til det som produseres. I praksis vil vektingen og tolkningen av de ulike kriteriene variere, og ulike redaksjoner vil ha egne profiler og målgrupper.

En av journalistikkens viktigste oppgaver er å sørge for at alternative stemmer kommer til orde.

Multimedia i journalistikken

Multimediejournalistikk vil ofte bevege seg i retning av uttrykk som vi kan kjenne igjen fra utviklingen av dokumentarfilmen. Dette skyldes forholdet til hva som formidles (sider ved "virkeligheten"), samt at de fleste journalistiske multimedieproduksjonene gjør bruk av levende bilder og lyd. Det er disse medietypene som i utgangspunktet skiller multimediejournalsitikken fra de uttrykkene vi finner på papir. I tillegg kommer mulighetene knyttet til ulike former for interaktivitet. 

Noe av det som gjør det interessant å se i retning av hvordan dokumentarsangerene har utviklet seg, er at disse har kommet mye lenger når det gjelder å erkjenne og dyrke filmskaperens subjektivitet. Innenfor de journalistiske sjangerene holder man fremdeles opp objektivitetsidealene. Objektivitet regnes som en forutsetning for de journalistiske institusjonenes rolle som en "fjerde statsmakt", hvis oppgave er å holde kritisk øye med mennesker og andre institusjoner med makt i samfunnet.

Den journalistiske dokumentaren finner vi representert både på TV og nett. Programmene er i stor grad basert på tradisjonelle dokumentaristiske grep, ved bruk av et tilstrebet balansert antall kilder som får komme til orde gjennom intervjuer.

Innholdet i det presseetiske regelverket kan på noen områder falle sammen med og ivareta de samme hensyn som det juridiske lovverket. Men de presseetiske reglene er mer detaljerte og er på flere punkter mer restriktive enn jussen. Dette gjelder for eksempel personvernet i kriminal- og ulykkesreportasje, og det gjelder den samtidige imøtegåelsesretten. På andre punkter skiller det presseetiske regelverket seg fra lovverket. Vær Varsom-plakaten understreker sterkt pressens samfunnsrolle og peker på rettigheter og positive oppgaver som følger av denne. En del av hensikten med den formulerte presseetikken er å ivareta journalistens og pressens rettigheter når en jobb skal gjøres. På ett bestemt punkt kommer presseetikken dels i konflikt med norsk lov, nemlig når det gjelder kildevernet.  Mens straffeprosessloven og tvisteloven åpner opp for at domstolen i visse tilfeller kan pålegge redaktør og journalist å oppgi kilde, så er presseetikken kategorisk på at dette aldri skal skje når løfte om anonymitet først er gitt. 

Jussen og presseetikken vil dessuten kunne gi ulike svar på om det er riktig å publisere opplysninger som myndighetene vil hemmeligholde eller som private aktører vil holde unna offentligheten.

Den amerikanske varsleren Edward Snowden kom med opplysninger om overvåknig, som myndigheten åpenbart ønsker å holde hemmelig. For pressen er det imidlertid en forpliktelse å bringe videre opplysninger om utilbørlig og ulovlig overvåkning. (Hør Snowden, intervjuet av The Guardian)

Et eksempel på hvordan NRK bruker eksterne tjenester, i dette tilfellet Google maps, for å lage webinnhold som støtter opp om en tradisjonell TV-dokumentar.

Den journalistiske dokumentaren inkluderer vanligvis opptak fra virkelige hendelser i kombinasjon med intervjuer og kommentarstrekk. Ofte er formålet å mobilisere og skape engasjement for urettferdighet og avdekke maktmisbruk i samfunnet og verden. Dette kan formidles gjennom historier om enkeltpersoner, grupper av mennesker og skjebner, eller i form av mer temaorienterte filmer.

Synlighet 

Journalistikken stiller en rekke krav til form og virkemidler. En del formgrep utelukkes dermed fra journalistikken. Virkemidlene må ha en klar funksjon i fortellingen og underbygge kravet om en mest mulig objektiv framstilling av en sak eller et tema. Samtidig er det inneforstått at ingen hendelse kan rapporteres fullstendig objektivt: Journalister er individer farget av forhold som kjønn, kunnskap, kulturell bakgrunn og observasjonsevne.

Synlighet er et begrep som favner noe av det som journalismen tilstreber i sin bruk av virkemidler: Det legges vanligvis ikke skjul på at stoffet medieres av en journalist da denne ofte opptrer i videobildet. En røffere kamerastil aksepteres også i en TV-dokumentar eller reportasje da denne gir en følelse av å være på stedet i øyeblikket. Implisitt forstår man at man ikke har hatt tid til å komponere (det vil si manipulere) bildene, men derimot henger på etter som hendelsene utfolder seg.

Mange av de virkemidlene som brukes i fiksjonsfortellinger blir ikke benyttet i journalsistiske uttrykk. Samtidig kan disse uttrykkene definitivt bygges opp dramaturgisk. For å fange publikums interesse må journalisten presentere stoffet på en måte som engasjerer og bygger opp en enhetlig dramaturgi. Det er viktig å finne et klart fokus og bygge framstillingen rundt dette på en tydelig og troverdig måte. 

Samtidig er det viktig å ikke blande fjernsynets uttrykksformer med de en benytter på web. Riktignok vil vi finne mange eksempler på nett, som bruker de samme fortellermessige grepene som vi kjenner fra fjernsynsdokumentaren. På web har vi imidlertid mulighet til å fravike fra den lineære fremstillingsformen, og dermed den lineær dramaturgien som fjernsynsmediet bringer med seg.

Publikumskontakt

På nett får en journalist helt nye muligheter til å drive research og til å følge opp og spre informasjon om et tema. I tillegg blir det mulig å knytte konkrete saker til en del av en større mobilisering, som kan involvere brukerne på måter som rett og slett ikke lar seg gjøre i de tradisjonelle mediene. Sosiale medier har her et betydelig potensial, som kan brukes for å følge opp en produksjon og gi publikum flere, og mer umiddelbare muligheter for å delta. 

Webdokumentarene til franske LeMonde er gode eksempler på dokumentarer som benytter seg av virkemidlene og mulighetene som ligger i denne sjangeren. Selv når man ikke behersker fransk er disse dokumentarene gode eksempler i bruk av interaktivitet og journalistiske virkemidler - som denne, om Tjernobyl-ulykken.

At brukerne kan gi journalisten tilgang til informasjon som ikke er korrekt er imidlertid bare den ene siden av saken. Vel så stort potensiale ligger i at brukerne kommer med korrektiver til informasjon som allerede er publisert. Multimediejournalisten, som publiserer på nett, må derfor være forberedt på og være i stand til å korrigere publisert materiale. Dette er relativt enkelt når det gjelder skrevet tekst, men kan være en utfordring i mer medierike produksjoner.

Et eksempel er TV-kanalen Al Jazeera, som har spilt en viktig rolle i nyhetsformidling på tvers av grensene i den arabiske verden. Kanalen har en stor medlemsmasse på Facebook.

Det blir gjerne sagt, halvt for spøk, at de fleste brukerne på Twitter er journalister. Med en halv millard brukere på verdensbasis er det selvsagt langt fra riktig, men det er liten tvil om at både Twitter og Facebook kan være effektive kanaler for journalister. Ikke minst i fasene der journalisten orienterer seg i et sakskompleks, men også når publiserte saker følges opp i etterkant.

 

Sosiale medier viser seg også ofte å være de kanalene hvor informasjon spres raskest, og hvor den som vil følge med på utviklingen må være til stede. Samtidig gjør det store tilfanget av kilder, og den raske informasjonsflyten at risikoen øker for å motta uriktig informasjon. Metodiske undersøkelser og faktasjekk blir dermed viktigere enn noen sinne.