Kommentering
En kommentar er en merknad til av en eksisterende tekst.
På nettet innebærer kommunikasjonsmønsteret kommentering at enkeltbrukerne får anledning til å respondere på informasjonselementer som er lagret av en sentral instans. Teksten som er utgangspunkt for kommenteringen kan ikke endres av brukerne, men de kan få publisert sine meninger i tilknytning til en tekst som allerede er publisert.
Les mer i Tekst 2 null, kapittel 8.
Debatten om nettdebatten
En medievitenskaplig MA-oppgave som tar for seg nettavisredaktørenes syn på nettdebatt.
I denne oppgaven har jeg undersøkt debatten om nettdebatten ved å se på hvilke holdninger som preger diskusjonen samt nettavisenes praksis for håndtering av nettdebattene. Dette er undersøkt gjennom intervjuer med representanter for nettavisene VG NETT, Aftenposten.no, Dagbladet.no og Nettavisen, samt representanter for andre medieorganer som Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund og Norsk Journalistlag.
Problemstillingen drøftes opp mot teorier om offentlighet og demokratisk kommunikasjon.
Resultatene dokumenterer metadebattens tvetydighet. De viser også at det har skjedd en klar holdningsendring til nettdebattene, fra negativ til positiv, og at digitale meningsytringer har blitt så dominerende i mediehverdagen at de ikke lenger kan ignoreres. Dette fordrer en rekonseptualisering av offentlighetsbegrepet, og det bør vedgås at også digitale meningsytringer er delaktig i å konstituere offentligheten.
Funnene i oppgaven gir indikasjoner på at nettdebattene har bidratt til å skape en ny offentlig sfære, som også har demokratiske implikasjoner for brukerdeltakelse.
Nettdebatt under fullt navn
Magne Lindholm skriver i et debattinnlegg i Aftenposten om VG netts overføring av kommentarfeltene til Facebook. Noe som er gjort for å tvinge deltagerne til å bruke fullt navn.
En debatt er ikke en serie enkeltstandpunkter. Det sentrale i all diskusjon er dialogen. Denne dialogen kan finne sted i mediene, eller ansikt til ansikt. Mediene påvirker oss sterkest når mediebudskapet blir plukket opp i hverdagens mange små samtaler. Slike samtaler handler svært ofte om budskap fra massemediene.
/../
Pressens evne til å tenke nytt om nettdebatten er svært variabel. Diskusjonen har stort sett dreid seg om hvordan kommentarfeltene skal kontrolleres. Denne diskusjonen er forbikjørt av Facebook og Google Plus, som krever fullt navn for sine medlemmer. Heldigvis tenker noen nytt. A-pressen utvikler debattsamfunnet Origo. Dagsavisen har integrert nettdebatt under fullt navn i sin nettavis, på en nyskapende måte. En diskusjon om nettdebattens fremtid kan med fordel ta utgangspunkt i disse forsøkene.
Norsk nettdebatt i dag er beslektet med situasjonen i trykte aviser i 1835. Det er på tide å oppdatere virkemidlene, og endre debattkulturen slik at vi får utnyttet nettets fantastiske muligheter. Det vil gi en reell utvidelse av den demokratiske offentligheten.
Kilde: Aftenposten
Forfatter Eirik Newth kommenterer også VGs kobling til Facebook:
Ved å bruke en Facebook-plugin har VG Nett i praksis overlatt mye av kontrollen til Facebook, og underlagt brukerne et annet selskaps reglement og tekniske løsninger (og muligens også irsk lovverk, da det er det Facebooks europeiske avlegger forholder seg til).
/../
Grunnproblemet er dette: som navneverifikasjonstjeneste er Facebook selve definisjonen av “overkill”. Her får man ikke bare vite hva en kommentator heter: i de fleste tilfelle vil man også få tilgang til et vell av mer eller mindre sensitive personopplysninger. VG Nett ber i praksis gjennomsnittsbrukeren om å gå fra å kommentere under nicket tjod61, til å ytre seg som Tjodleif Pettersen, født i 1961, gift med tre barn, aktiv i Ap, ivrig sportsfisker, Liverpool-fan og ansatt ved Værdal videregående skole.
Når masken blir et fjes
Frank Rossavik skriver i Morgenbladet:
Jeg startet livet som journalist i 1984, om lag ti år før internettet begynte å gjøre seg gjeldende og tyve år før det ble noe «alle» brukte. Den gang var offentlig debatt – unntatt den som fant sted i politiske møter – noe vi journalister hadde hånd om.
Redaksjonene bestemte. Debattinnlegg skulle være signert med fullt navn, som ble verifisert. Typiske varslere, for eksempel en fange som ville klage på forholdene i fengselet, kunne, som i dag, få et innlegg på trykk under pseudonym, men vi i redaksjonen måtte kjenne til vedkommendes identitet. Vi ville jo ikke ha anonym liksomdebatt.
/../
Jeg var blant dem som helt fra starten ville opprettholde gamle regler. Hvorfor skulle det plutselig være lov å få alskens dritt publisert anonymt bare fordi det ble sendt elektronisk?
Motargumentene, som vant frem, var at «den nye debatten» var friskere, mer autentisk og mer demokratisk. Dessuten ville man jo ha «trafikk» til sine domener.
/../
Forsvarerne av anonyme debatter sier gjerne at det er meninger og ikke navn som skal konfronteres: Argumentér mot, la eventuelle troll sprekke i solen! Det ser umiddelbart fornuftig ut, men hva blir konsekvensen av å argumentere saklig og ansvarlig mot usaklige ytringer sendt ut av noen som ikke vil ta ansvar for dem? Én følge kan være at også innholdet i det anonyme rølpet blir legitimert.
Og selvsagt: Hvilke meninger er egentlig kunstige og falske? Er folk ærligere under fullt navn enn bak masken? Det kan like gjerne være motsatt. Vi har jo alle våre demoner. Men hva kan virke, annet enn ansvarliggjøring?
Kilde: Morgenbladet.no
Les også hva Olav Torvund skriver om anonyme nettdebatter:
Ytringsfrihet er en rett til å informere, til å si sin mening, motta informasjon osv. Ytringsfriheten har også sine grenser, bl.a. i forhold til ærekrenkelser og rasistiske ytringer. Ytringsfriheten er ikke en frihet fra ansvar for det man sier. Anonymitet og retten til å ytre seg anonymt er ikke nødvendigvis beskyttet av ytringsfriheten.
Det er grader av anonymitet. Ofte skrives det under pseudonym. Man bruker et navn som ikke er ens reelle navn. Men noen vet hvem som skjuler seg bak dette pseudonymet. Hvor kjent identiteten er, kan variere.
/../
Det har vært anført, bl.a. av Jon Wessel Aas, at rett til anonymitet er viktig bl.a. for varslere. Det er viktig å ivareta dette. Men disse opptrer ikke i de vanlige nettdebatter. Det er forskjell på å kreve at den som sier sin mening gjør dette under fullt navn, og å gjør det umulig å varsle anonymt. Jeg holder meg foreløpig til debattene og holder varslere utenfor.
Også i debatter kan ubetinget krav om fullt navn være problematisk. Det er lov til å ha og gi uttrykk for ekstreme meninger, uansett hvor mye vi måtte mislike dem. I utgangspunktet kan man si at folk får våge å stå for det de mener, selv om det har konsekvenser.
/../
Marias metodes kommentar er viktig og peker på noe jeg ikke hadde tenkt tilstrekkelig på da jeg skrev denne kommentaren. Det er mange som har erfaringer de gjerne vil dele og som kan gi verdifulle bidrag, men det er erfaringer man ikke vil dele under fullt navn. Man vil ikke stå fram med sine psykiske problemer under fullt navn, ikke fortelle at man har vært utsatt for overgrep, kanskje at man har begått overgrep, at man sliter med å mestre sitt sinne, osv. Det kan være så mye. De kan ha viktige historier å fortelle og gi viktige bidrag i debatter, men vil ikke utlevere seg selv og kanskje også sin familie.
Kilde: Torvund.net
"- Jeg kommer aldri til å blogge under det pseudonymet igjen":
