Hollywood-modellen

Leseveiledning:

Den mest brukt dramaturgiske modellen er den lineære / aristoteliske modellen, med et tydelig fokus på karakterer og spenningsoppbygging.

Denne modellen har blitt rendyrket i form av det som gjerne kalles Hollywoodmodellen. Denne har fått navnet sitt fordi det aller meste av amerikanske filmer er fortalt på denne måten.

Modellen er absolutt anvendbar i mindre formater, som f eks videoreportasjen og for radiodokumentarer. Sett deg derfor inn i hvordan Hollywood-modellen er bygget opp.

Anslag

Anslaget skal vekke tilskuerens interesse og er anslaget ofte fylt med handling som får, eller kan få store konsekvenser for fortellingens protagonist ("helten" i fortellingen) i møte med antagonisten ("skurken" i fortellingen).

Spenningsnivået i anslaget må ikke være så høyt at det ikke lar seg følge opp senere i handlingen. Da faller intensiteten og publikum blir skuffet. Anslaget synliggjør sjanger, fortellingens hovedkarakterer og hovedkonflikter.

Presentasjon

I forlengelsen av anslaget følger så en roligere presentasjonsdel. Tempo og intensitet blir noe mindre. I denne delen bruker fortelleren tid på å presentere de sentrale karakterer i deres miljø. Hva ligger bak den "konflikten" vi fikk presentert i anslaget? Presentasjonsdelen inneholder ofte ting, hendelser og personer som vil få avgjørende betydning senere i fortellingen. Mot slutten av introduksjonen skjer det vanligvis noe som utløser den konflikt som det har blitt lagt opp til.

I en kort fortelling (f eks en reportasje) vil anslag og presentasjon være vanskelig å skille fra hverandre

Fordypning

Forholdet mellom karakterene utdypes, og hele bakgrunnen for hva som senere skal komme til å skje blir presentert. I tillegg blir konflikten tydeligere.

I lengre produksjoner avsluttes denne delen av et første plottpunkt. Dette er et punkt i fortellingen der en klart definert hendelse setter i gang den videre handlingen for alvor. Handlingen tar gjerne en ny og uventet retning. I det klassiske treakters dramaet, markerer det første plottpunktet overgangen fra første til andre akt.

Opptrapping

Deretter følger en opptrapping med eventuelle delkonflikter som leder fram mot en løsning. Spenningskurven stiger i løpet av opptrappingen fram til et vendepunkt ("point of no return").

Vendepunkt

Vendepunktet, eller "point of no return", er der hvor hvor tilskuerene skjønner at protagonisten ikke har noen vei tilbake. Den underliggende konflikten kan deretter bare få sin løsning gjennom et oppgjør mellom protagonist og antagonist. Herfra stiger spenningen kraftig frem mot handlingens klimaks.

Klimaks

Spenningsnivået er på det høyeste og konflikten får en løsning, vanligvis gjennom et møte mellom protagonist og antagonist.

Avrunding

Etter fortellingens klimaks presenteres en kort avrunding hvor likevekten er gjenopprettet. I Hollywood-filmen presenteres dette nesten alltid som en "happy-end". I en dokumentar vil de ofte være en form for konkluderende oppsummering.

Dramaturgisk forløp - Hollywoodmodellen

King Kong, fra 1933, fortjener en plass i filmhistorien av flere grunner. Delvis på grunn av Willis O'Briens banebrytende stopmotion-animering og for musikken av Max Steiner. Den er dessuten et interessant eksempel fordi det er laget flere filmfortellinger av den samme historien - sist ut var Peter Jackson i 2005.

Nedenfor er de ulike delene av fortellingen forklart og illustrert med eksempler fra 1933-versjonen. Denne er valgt fordi den representerer den klassiske Hollywood-måten å tenke dramaturgi på (lineær dramaturgi) og klassisk klippeteknikk. Dette er en ren fiksjonsfilm, men den dramaturgiske tenkemåten er likevel svært relevant for mange dokumentaristiske fremstillinger.

Anslag

Tekstplakaten er på mange måter anslaget i denne filmen. Samtidig er dette et virkemiddel som har blitt nesten helt borte i moderne film. Dvs. dette gjelder kinofilmen, for dette formatet har delvis kommet tilbake i filmer som er ment for distribusjon på nettet.

Tekstplakaten tar ned tempoet i fortellingen – filmens tidsmessige fremdrift settes på "pause" – og understreker dermed poenget. Samtidig forstyrrer dette grepet den kontinuerlige fremdriften som hollywoodfilmen vanligvis forsøker å opprettholde.

I dag må en film i høy grad ta hensyn til visning på fjernsyn, og da gjelder det å fange publikum raskt med en engasjerne introduksjon. I 1933-versjonen av King Kong begynner selve handlingen mer en to minutter ute i filmen – alt for lang tid etter dagens standarder.

Introduksjon

Vi introduseres til et havneområde, to menn møtes og diskuterer et merkelig skip. Det viser seg at den ene mannen er på vei til skipet.

Som publikum trekkes vi inn i situasjonen gjennom en kamerakjøring der vi følger den ene mannens bevegelse. Dette ender opp med et toskudd der mennene presenterets i en halvtotal.

I den videre samtalen mellom mennene kryssklippes det mellom halvnære bilder der den som snakker til enhver tid vises i bildet. Slik kryssklipping er et vanlig virkemiddel, som skaper en følelse av kontinuitet ved at lyd og bilde hele tiden stemmer overens.

I introduksjonen brukes også et par virkemidler som del er verd å merke seg - off-screen lyd og blikkretning. Mens vi fremdelse ser de to menne i bildet hører vi en tredje stemme, og mannen med hatt (Weston) snur seg og ser opp.

De to mennenes blikk, rettet oppover mot venstre, og etablerer overgangen til neste innstilling der vi ser en mann oppe på broen.

Vi skjønner med en gang at mannen på boren ser ned på de to mennene på kaien, selv om det ikke er noen direkte visuell forbindelse mellom de to bildene..

Mannen på broen ber Weston om å komme ombord går ut av bildet tilhøyre, det klippes til Weston som også går mot høyre og opp landgangen. Slik etableres et kommende møte ombord på båten. I neste scene ser vi to menn, som vi ikke har sett tidligere, men på grunn av den foregående scenen får vi med en gang en forståelse av at dette foregår inne på båten. Vi blir heller ikke overrasket over at Weston dukker opp i denne scenen etter en stund.

På dette tidspunktet begynner noen av brikkene å falle på plass. Vi skjønner etterhvert at Weston er en bifigur, som er brakt inn i fortellingen for å kunne introdusere den historien som filmen er i ferd med å fortelle. Weston er agent for en ung skuespillerinne som sjefen for den kommende reisen (Denham) ønsker å engasjere.

Denne scenen avsluttes med et grep som nesten alltid brukes i film - tidsforkorting. Denham forlater rommet, og i det han går ut av døra bringes vi med, direkte til en scene ute i byen. Legg merke til at denne overgangen er gjort som en overtoning, ikke et direkte klipp. Dette er et virkemiddel som vanligvis signaliserer tidsforkorting.

Presentasjon

Ute i byen er Derham på jakt etter en som kan være med på ekspedisjonen. Ved en tilfeldighet støter han på Ann Darrow i det hun er i ferd med å stjele frukt fra en butikk. Denham skjønner raskt at dette er hans sjanse, og han tilbyr Darrow jobben som skuespiller.

Et viktig bakteppe for denne scenen er de økonomiske nedgangstidene etter krakket på Wall Street-børsen i 1929. Mange mistet arbeidet og hadde store problemer med å klare seg under depresjonstiden på 1930-tallet.

På kafeen ser vi et eksempel på et kontinuitetsklipp der det klippes i bevegelsen i det Derham setter seg. Slike klipp brukes for å skape en mest mulig sømløs overgang mellom to kamerainnstillinger, men her fungerer det ikke helt perfekt.

Scenen på kafeen avslutter introduksjonen og filmens utdypingsdel begynner.

Utdyping

Nye elementer i fortellingen introduseres etter hvert som båten nærmer seg målet for reisen, en fjerntliggende øy. Alt dette er imidlertid snakk om hendelser som bygger opp under det som skal komme. På Scull Island får vi et første møte med de innfødte. Det foregår en slags sermoni, og etter mindre dramatisk topp roes det hele ned. Opptrapping

På båten introuseres vi for de sentrale karakterene og forholdet mellom dem. Etter en stund brukes det litt tid på en åpenbar bifigur, en liten ape som krabber rundt på dekk. Dette er et signal til publikum om hva som kommer til å hende – et såkalt frempek.

Publikum har jo sett filmplakaten og ved at en sentral karakter er en enorm ape - er det denne apen som vil vokse seg stor? Slik skapes en spenning tidlig i filmen, og denne spenningen utløses av handlinger senere i fortellingen.

Ingen Hollywood-film uten en dose romantikk, her mellom Ann og sjømannen Jack. Dette som en kontrast til det som skal skje like etterpå, hvor Ann blir kidnappet av de innfødte.

Legg merke til hvordan musikken varierer i disse klippene. Max Steiner, som var ansvarlig for musikken, var nominert 26 ganger til Oscar, riktignok ikke for King Kong.

Å skape kontraster er en forutsetning for enhver spennings-fortelling. Ved å bruke en rekke virkemidler, som selve handlingen, langsommere klipperytme og rolig musikk, tas tempoet ned. Publikum slapper av, og kontrasten til den kommende konfliktopptrappingen oppleves som sterkere.

En føler nå at tempoet i filmen øker, noe understreker at konfliktene blir mer alvorlige. Det er imidlertid først og fremst musikken som er det strekeste virkemidlet der tempoet og volumet øker, klipperytmen blir ikke mye raskere.

Ann bindes fast, og stenges inne bak en enorm dør. De innfødte trekker seg unna, og for første gang får vi se Kong. Apens bevegelser er animert, det vil si at at det er tatt opp en rekke stillbilder, som etterpå settes sammen og spilles av i rask rekkefølge. Dermed ser det ut som om Kong beveger seg. Husk at dette er laget for 75 år siden. Den gang var effekten imponerende.

Du kan sammenligne med hvordan dette ble gjort i Peter Jacksons versjon av King Kong, fra 2005.

Mannskapet forsøker å befri Ann og støter på en rekke forhistoriske dyr på veien. Vi er nå kommet omtrent halvveis i filmen og fortellingen topper seg rundt et dramatisk høydepunkt der Ann befris. Her kommer imidlertid den ene dramatiske hendelsen etter den andre, toppet av at Kong sloss og tar livet av en Tyranosaurus Rex.

Jack forsøker å befri Ann og etter en dramatisk sekvens slipper de unna. Hele dene delen av filmen ender med at Kong blir tatt til fange.

Hele denne delen av filmen har tydelig en tidligere film som forbilde – stumfilmen "The Lost World", fra 1925, basert på en novelle med samme navn av Arthur Conan Doyle. Filmindustrien har for vane å bygge på tidligere suksesser: The Lost World er fortsettelsen til boka Jurassic Park av Michael Crichton, begge filmatisert av Steven Spielberg.

Vendepunkt

Denhams sans for å tjene penger fører til at Kong blir bragt til New York og Broadway for å stilles ut mot betaling. Ting går imidlertid galt og Kong slipper igjen løs, og han greier nok en gang å få tak i Ann. På dette punktet i fortellingen snur handlingen. Ved forrige dramatiske topp var det befrielsen av Ann som var målet, og dramaturgisk sett kan ikke den samme hendelsen benyttes på nytt, selv om handlingen nå befinner seg et annet sted. Fortellingen har nå kommet til et vendepunkt hvor alt heretter peker fram mot den endelige slutten på filmen.

Klimaks

Filmens definitive dramatiske høydepunkt er ikke skytingen og Kongs kamp mot flyene, men det tidspunktet hvor han bestemmer seg for å sette Ann ned, slik at hun er trygg, for deretter å styrte i døden.

Kong tar til slutt med seg Ann opp på toppen av Empire State Building, selve symboldet på staten New York (Empire state). Her blir Ann plassert nær toppen av tårnet mens Kong kjemper sin siste kamp. Kong får tak i ett av flyene og vi får se et eksempel på subjektivt kamera i det flyet styrter mot bakken.Avrunding

Etter dette kommer Jack klatrende opp, og fortellingen får sin epilog - en kort avslutning, som antyder hvordan historien går videre. Og selvsagt filmens signatur-replikk: "It was beauty that killed the beast".