Storyboard - bilde

Storyboard er en kortfattet visuell og skriftlig fremstilling av de enkelte innstillingene i en film. Hvordan en utarbeider et storyboard er et stykke på vei en smakssak, men det er viktig at de enkelte innstillingene beskrives såpass grundig at alle de involverte får en rimelig klar ide om hva som kreves for å gjennomføre opptaket. Når det er flere som skal samarbeide blir et storyboard noe en knapt kommer utenom, men du har også mye igjen for å arbeide med dette, selv om du er alene på opptak.

Et storyboard er først og fremst et svært nyttig verktøy i opptakssituasjonen og i planleggingen av opptakene, men det er også en et godt verktøy i det generelle forarbeidet og under redigeringen.

Hvordan et storyboard skal utformes må gjerne tilpasses den enkelte produksjon. De enkleste utgavene finner vi dersom vi kun skal gjøre opptak av en medietype: stillbilder, lyd eller video. Storyboard vil i disse tilfellene stort sett bestå av en tabell der hver rad representerer ett enkelt opptak. Dette identifiseres med en eller annen kode for referanse, en beskrivelse av hva som skjer i scenen og en visuell skisse. Storyboardet blir på sett og vis en tidslinje der begynnelsen kommer øverst, deretter de påfølgende innstillingene linje for linje.

Nedenfor har jeg rekonstruert et mulig storyboard for de tre første innstillingene i kortfilmen, som er nærmere beskrevet her. Her er det brukt skjermdumper fra den endelige videoen. I praksis vil vi tegne enkle skisser, eventuelt benytte stillbilder tatt under research. Med tekstbehandlingsverktøy og digitale bilder har den sistnevnte måten å arbeide på blitt mye enklere enn tidligere, Vær imidlertid oppmerksom på at foto kan bli litt for konkrete, et storyboard er en rettesnor og et verktøy, og skal ikke oppleves som en tvangstrøye under opptak.

• • ID - en kode som er unik og som raskt kan kommuniseres til andre,

  • Beskrivelse - kort tekst om innstillingens innhold og form

  • Skisse - en tegning som illustrerer hva som skal filmes / fotograferes

  • Lyd - kort tekst om hva som skal med på lydsiden

  • Annet - ymse notater og ting å huske på

Vanligvis forsøker jeg å sette av mer plass i de enkelte feltene. Ikke minst i kollonnen “Annet”, som gjerne kan brukes til å gjøre notater i under opptak. Det er en rimelig effektiv måte, for de av oss som ikke har med en person som kan gjøre skripting underveis. Med kun ett dokument å forholde oss til blir det mindre sjanser for rot på settet.

Ovenfor har jeg tatt med egne felt for lyd. Dersom lydopptakene er mer omfattende, og skal gjøres separat eller av en egen lydasvarlig, kan det lønne seg å lage et eget storyboard for lyd.

Normalt står ikke dialog eller spørsmål i et storyboard, men når det gjelder dokumentarer finner jeg det ofte formålstjenlig å skrive inn spørsmål som jeg vil stille mens en person er i bildet. Er det snakk om en egen intervjusekvens skriver en gjerne ned spørsmålene, men uten å lage et storyboard for dette.

I en interaktiv produksjon kan storyboardene bli mye mer komplekse, og få en helt annen form. Vanligvis må du operere med flere typer oversikter, med henvisninger til hverandre. Innenfor noder og sekvenser kan det godt være at du vil operere med et tradisjonelt storyboard, lignende det vist ovenfor. Men straks du skal jobbe med interaktivitet må du finne en annen form. Her er det heller langt fra noen standardoppskrift.

Nedenfor ser vi strukturkartet til en interaktiv video med 16 sekvenser. Hver sekvens ble produsert med et eget storyboard, og skissen nedenfor viser hvordan disse ble linket sammen.

Her er interaktiviteten enkel, med kun to valg i slutten av hver sekvens. Dermed fungerer en slik visuell oversikt rimelig greit.

Mer komplekse produksjoner vil igjen kreve en annen tilnærming. Nedenfor ser vi et eksempel hentet fra et fiksjonsbasert undervisningsopplegg, men som like gjerne kunne vært en interaktiv dokumentar. I slike tilfeller kommer en nesten ikke utenom å lage en strukturskisse, siden de ulike kombinasjonsmulighetene er svært mange. For å unngå gjentagelser og blindveier må en finne en høvelig måte for å skape oversikt.

Her ser vi også at selve storyboardet blir mer komplekst. Det nytter ikke lenger å betrakte dette som en kronologi, som begynner på toppen og deretter tar for seg linje for linje. Her hoppes det fram og tilbake og vi behøver dermed en kollonne som kan ta opp i seg linkene mellom nodene (her representert i form av radene i skjemaet). Her er det brukt et system der valgene i en node gir referansene til de underliggende nodene. Står vi dermed i node 3.a og velger link b., så vil dette lede til node 3.ab.

Eksempelet viser også hvordan en må jobbe med å begrense valgmulighetene og rute disse mot sentrale noder, det jeg kaller “kjerner” i artikkelen om fortellerteknikk. I stukturskissen ovenfor er nodene “3” og “4” slike kjerner, som brukeren ikke kan komme utenom. I sekvensene mellom kjernene er det imidlertid en rekke valgmuligheter, og siden brukeren ikke ser selve strukturkartet vil det være vanskelig å avdekke forskjellen på reelle og styrte valg. 

Dette illustrerer et viktig prinipp ved denne typen produksjoner- det vi kan kalle reaktive fortellinger - der brukeren kan gjøre en rekke valg, men hvor den overordnete fortellingen likevel er styrt. På denne måten kan vi langt på vei kombinere tradisjonelle fortellerteknikker, samtidig som vi tillater brukeren å gjøre valg. Muligeten til å velge og følelsen av å påvirke fremdriften i fortellingen gjør noe med opplevelsen, selv om vi innerst inne vet at vi står ovenfor et styrt opplegg.