Montasjefilm

Montasje brukes når man setter sammen elementer på en måte som gjør at de formidler et annet budskap enn det de enkelte lydene og bildene forteller. Lev Kulesjov viste tidlig på 1900-tallet hvordan bilder kan sammenstilles på mange forskjellige måter, og ut fra sammenhengen tillegger vi de forskjellige betydninger.

Montasje handler om hvordan en setter sammen elementer slik at sammensetningen får fram et budskap. Montasje finnes i alle medier, men innen film knyttes det spesielt til teknikker som ble utviklet av sovjetiske filmskapere, på 1920-tallet. Noen ganger snakker en derfor om sovjetisk montasjefilm. Det er viktig å understreke at de samme virkemidlene ble brukt av andre, men de sovjetiske filmskaperne var de som satte dette i system.

 

 "Begjær" 

 

 "Sult"

For filmatisk montasje utviklet den russiske filmskaperen Sergej Eisenstein fem former for montasje:

Sergei Eisensteins diagram for en montasjesekvens fra filmen Alexander Nevsky (Eisenstein, 1938).

I "Oktober" tar Eisenstein skrittet fullt ut og eksperimenterer med "intellektuell montasje" og rask klipperytme. Vi må helt frem til dagens musikkvideo-estetikk for å finne eksempler med like kjapp klipping, eller like mange forskjellige tagninger per minutt. Filmen er også det fremste eksempelet på Eisensteins montasjeteorier.

Intellektuell montasje innebærer at bildene benyttes for å uttrykke abstrakte idéer, et konsept som er kjernen i Eisensteins filmteori. Ideen var at en sammensetning av to bilder skulle føre til at tilskueren kunne tolke seg fram til en mening som ikke var representert i noen av de to opprinnelige bildene. "Oktober" ble da også ansett for å være starten på framtidens filmkunst, men samtidig også kritisert for å være for abstrakt til at vanlige folk kunne forstå den.

Sergei Eisensteins "Oktober":

 

 "Sorg"

<http://www.archive.org/details/Eisenstein-October>

I film er også montasje mellom lyd (da særlig effektlyd og musikk) og bilde mye brukt. Tenk bare på hvordan lyden kan bli brukt for å skape en spesiell stemning.

I denne sammenhengen er det verd å nevne en norsk film: Erik Løchens "Jakten", fra 1957. Dette var Løchens debutfilm, og et dristig eksperiment med filmfortellingens form. Filmen ble nominert i klassen spillefilm i Cannes, og lydarbeidet ble spesielt fremhevet som nyskapende. I "Jakten" henvender de tre hovedkarakterene seg noen ganger direkte til kamera, og de svarer i forhold til det kommentarstemmen sier. Filmen er enestående i den forstand at den er delt inn i fem akter, som kan spilles i vilkårlig rekkefølge. Dermed finnes det 120 (5x4x3x2x1=120) mulige, ulike versjoner.

"Jakten" bruker en subjektiv innfallsvinkel, der filmen gjør publikum oppmerksom på at de blir fortalt en versjon av en historie. Dette fortellergrepet minner om noen av de virkemidlene som vi kan se i refleksive dokumentarfilmer <link>, men slike grep er lite brukt i spillefilmer, som gjerne følger et klassisk skjema <link>.

I klippet nedenfor ser vi eksempler på de nevnte fortellergrepene. Helt på slutten av klippet ser vi også et tydelig montasjegrep, der klikket fra et stillbildekamera blir brukt for å gjøre et skifte i historiens tid og sted.

I 2011 kom "Fjellet", et psykologisk drama i den norske fjellheimen, med naturlige referanser til "Jakten". Filmen er interessant i vår sammenheng fordi regissør og manusforfatter Ole Giæver bestemte seg for å produsere filmen på egen hånd. På grunn av stadig rimeligere produksjonsutstyr og stor konkurranse om midlene, valgte Giæver å fullfinansiere filmen privat. 

I slike tilfeller ligger det i kortene at budsjettet blir stramt, og at filmskaperen må utnytte de fordelene en enkel produksjon gir. Giæver lette derfor bevisst etter en idé som lot seg realisere med lave kostnader, og endte opp med bare to skuespillere og en handling som foregår foregår ute (lite behov for kunstig lys).

Kilder: