Lineær dramaturgi

En av de første som skrev om dramaturgi var Aristoteles, i boken Poetikken fra cirka 350 før Kristus. I denne boken reflekterer Aristoteles over antikkens scenekunst, og hvordan et velfungerende stykke blir fremført. Han viste til noen nærmest universelle prinsipper som bør være på plass i en vellykket fortelling. Disse handler først og fremst om at fremstillingen skaper en følelse av sammenhenger: i tid, sted og handling. Aristoteles sin fremstilling av dramaturgi danner fremdeles basis for de fleste fortellende medietekster, der fortellingen strukturerers rundt et lineært forløp, med en klar begynnelse, en midte og en markert slutt. 

Aristoteles beskrev en modell for fortellerteknikk, knyttet til teaterets tragiske drama (tragedie), som har blitt adoptert i mange senere medier. Dramaet beskrives som etterligning av et fullstendig handlingsforløp med et klart definert omfang, med en konflikt som driver fortellingen framover. 

Aristoteles beskriver dramaturgien i form av tre deler. Begynnelsen (eksposisjonen) hvor publikum interesse skal vekkes. Handlingen blir plassert i forhold til tid og sted og en konflikt blir introdusert.

Midtdelen (komplikasjoner) er den lengste delen hvor konflikten tilspisser seg. Undervies blir det gjerne presentert en rekke frampek, små hint som antyder hva som kan komme til å skje.

Utviklingen ender opp i vendepunktet (peripeti) som ifølge Aristoteles bør falle sammen med høydepunktet (klimaks). Helten innser at han ikke kan unngå skjebnen og tragedien ender med ulykke og katastrofe.

Denne lineære dramaturgien fungerer også godt sammen med fysiske informasjonsbærere, som bøker og film, der fysiske egenskaper ved formidlingsmediet påtvinger fremstillingen en linearitet. En videreutviklet versjon av denne dramaturgien finner vi i den klassiske Hollywoodfilmen. En modell som også benyttes i andre typer produksjoner, som i reportasjer på fjernsyn og radio.

Hollywoods manusforfattere og regissører har forstått at Aristoteles beskrev en effektiv modell, som passer filmmediets absolutte linearitet særdeles godt. Av stor betydning er også vektleggingen av karakterer og konflikt for å skape spenning og forventninger til fortellingens fremdrift. Et fortellergrep som alltid går igjen i Hollywoodfilmene er derfor å presentere hovedkarakteren i situasjoner som gir vedkommende motstand. Et velfungerende aristotelisk drama har alltid en helt, noen gode hjelpere og minst én skurk. Gjennom handlingen spilles disse og deres interesser ut mot hverandre.