Jeg har kommet meg ut. Pumper litt luft i forhjulet på Zündappen. Tråkker den i gang og tar en testtur i nabolaget. Dagens første problem er faktum. Den går ikke årntlig. Vrir litt på bensinkrana og plugghetta. Ny prøvetur. Nå går den bra. Det varte ikke lenge. Nå er den som i stad. Ja, ja, jeg får prøve Kørva, Toril skal låne. Problem nummer to dukker opp. Det skjer akkurat det samme med Kørva som Zündappen. Hører to-taktsdur som nærmer seg. Tommy og Jan Ivar kommer.

Jan Ivar ligner ikke akkurat på noe engel med den nyinnkjøpte hjelmen. Ikke en Hells Angels engang. Men han blir min reddende engel nå. Han spør om jeg har ny plugg. ”Jo, kjøpte to hos Gudheim her om da’n”. ”Du ska, vel ha på dei no’ rart du. Kle’ på dei du, så årner jeg moppene”. Står akkurat og dytter den knall oransje skjorta ned i den lange hvite underbuksa da broder’n ringer. ”Vi ligger etter skjema. Kjører rett ut te Høk. Ses der”

Jeg kryper inn i korpsjakka med skulderduskene. ”Nå går døm årntlig, begge to” sier Jan Ivar. I det samme svinger Trond inn i gården. ”Skjønner’e ær Stram Vaier i da’” sier han ”Kom en same på moped i full fart nerover Øyaveien klokka hall åtte”. Vi ser bort på Kabo som har kommet med bil, sår hals og et snev av svineinfluensa, og tenker ”Å ente ær’e han sør-samen der fra Furuholmen heller”

Nils har kommet innom for å kjøre sammen med oss utover. Han har vært på Isehytta og fylt opp vomma med kaffe og wienerbrød. Under brillene og skinn-hjelmen er det et stort smil som dominerer. Nå ser alt ut til å være klart for avgang. Ingdal neste! I det vi skal legge i vei kommer Morten, Jostein og en til. Jostein er helt rå med NSB-capsen etter bestefaren. Er som henta ut av de gamle politiskolen filmene. Nå kjører vi!

Svinger inn på startområdet. Der oppdages problem nummer tre. Eller er det fire, vi har kommet til nå. Samme hva, helt utslått på bakken ligger den fine standen som Nils og jeg var ute og rigga opp i går. Den som skulle sørge for å verve deltakere til Moropeden neste år, og all ting. ”Har’u vært i miltære” roper Ragnar ”dær hadde’u lært om barduner”. Han fjerner ikke all mistanken mot seg av den grunn. Lærte kanskje at angrep er det beste forsvar, der også. Mannskapet vårt setter inn en tapper redningsaksjon. Standen er nesten så god som ny i det vi oppdager at et par stenger er knekt, og vi må avbryte hele redningsaksjonen.

Det er alltid like artig å gå rundt og titte på det som er møtt fram til start. Til vanlig ergrer jeg meg over folks manko på kreativitet. Her er det helt glømt. De fins sikker døm som ikke har fantasi her også, men de drukner i alt det positive. Hva er det som ikke kan monteres på en moped? Tror ikke det finnes den ting som er uprøvd. På Noen mopper er det montert alskens utstyr. Virker som det er flere muligheter på døm enn de nyeste pcene. Og hva kan man ikke ha med seg på den seks mil lange turen. Det være seg på rygg eller bagasjebærer. Flagg, kaffekjele og bærplukkere er blitt som standardutstyr å regne. Hjembrentsapparat er det heller ingen som stusser over lenger. Flere har en kasse bak på med et innhold som får deg til å tro at du har med en reisende i isenkram å gjøre. ”To pils og et fenalår” – det kunne like gjerne vært tittel på et kunstverk til høstutstilingen. Men det er hva en hadde bak på moppa. Kanskje dette nettopp er - Tohjulingenes svar på høstutstilingen.

Hva folk har på seg er også et kapitel for seg. Her gjelder det å mertsje moppa, eller kanskje det stikk motsatt. Jeg er kanskje ikke den som skal snakke for høyt om det. Jeg er som kjent ikke beskjeden på det område. Men det har skjedd en utvikling. I 2004 vant jeg premien ”Strammeste vaier” med å kjøre med Basse Hveem hjelm og frakk. Samt ryggsekk med kaffekjele på ryggen. Nå ville et slikt antrekk vekket lite oppsikt. Hadde nesten vært en fare for å bli både oversett og overkjørt, for at ingen så deg. Utviklinga har gått så langt, at hvis du har et antrekk som vekker oppsikt i Homseparaden i Oslo. Er det ikke sikkert noen leger merke til det i Stram Vaier. Det er kanskje en liten overdrivelse. Men de som selger gamle dresser og rare briller har i hvert fall gode tider før Stram Vaier. Jeg hadde sans for antrekket til Rock Ola. Eller retter sakt hans begrunnelse til antrekket. Han hadde tatt på seg grå vaktmesterfrakk han nesten passa. Hjelmen var en engelsk krigshjelm fra 2. Verdenskrig. Han måtte veie opp for alle som kjørte med tyskerhjelmer. 

En som tok dette med Margits valg enda hardere enn meg, var småbruker og selvutnevnt godseier Jostaf Ostabråten. Ikke så rart. Han var den som hadde blitt vrak til fordel for snekkeren. Nå hadde han fått seg moppe. Brukt riktig nok. Noe vel brukt vil nok noen mene. Jostaf mente at fikk han bare lånt ei pumpe skulle mye vær gjort. Da gjensto det bare å få lokka Margit opp bagasjebæreren. Gikk det, skulle han nok fått lokka til seg enda mer når han kom til Rokkeskauene. Jostaf har et stort fortrinn når det gjelder å sjekke kvinnfolk. Han er enormt svaksynt. Da blir utvalget av kvinnfolk mye større.

Det var tid for en kort orientering før vi kunne stille oss på start streken. Streken er et litt misvisende ord her. Det er mer snakk om mølje. Jeg fant meg en plass inni mølja. Der tok jeg fram to-taktsolja. Gir Zündappen en god støyt, samt tar en liten munnfull sjøl. Byr de som står i nærheten på en klunk. Dessverre bare en gjeng guttevalper. De sier nei takk. Heldigvis kommer Nils og Kørva hans. De sier begge ja takk til en tår. Guttevalpene sier nei takk igjen. Nils og jeg rister oppgitt på hue og tenker. ”Ær døm ente gamle nok te å drekke to-taktsolje får døm holde seg vekk fra sånne mannfolk greier som et årtli moppe-løp”.

Noe positive kom det utav at draget i Zündappen forsvant. I år fikk jeg se alle som kjørte ut av startområde etter meg. Jeg ble nemmelig passert av alle, med unntak av Morten. Han var det jeg som passerte. Det ville bli for mye å ramse opp alle som imponerte meg på en eller annen måte i det de passerte. Men i løpet av under et halvt minutt ble jeg først passert av en som kjøret på bakhjulet. Like etter kommer det ei Kørve med så lang framgaffel at den antakelig må betale mer enn minste pris på Bastø-ferja. Og til derretter kommer det en same. Av de tre var det han som kjørte på bakhjulet som imponert meg minst. Det kom av farta han holdt. Nå er jeg så langt fra noen ekspert til å kjøre på bakhjulet som det går an å bli. Men jeg følgte litt med i fysikk den gangen jeg gikk på skolen. Derfor vet jeg at fortere man kjører, lettere blir det å holde ballansen. Hadde han prestert det kunststykket med å kjøre på bakhjulet i 5-10 km hadde jeg latt meg imponer. Eller hva med å skru av helle forhjulet og kjøre alle seks mila på bakhjulet.

Det med å bremse er det ikke alle som tar like høytidlig. Tydelig at moppene her er laga for å kjøre med, og ikke for å stoppe. Å kjøre pent, betyr i Stram Vaier sammenheng å kjøre i dress. Er det ikke plass i høyre kjørbane. Bruker man vestre kjørebane. Like greit det. Etter 1967, da svenskene også slutta og bruke den siden av veien. Har vestre kjørebane ligget der helt ubenyttet, så hvorfor ikke. Kjøremønstret i Stram Vaier er beviset på at totalt anarki faktisk fungerer. Får håpe det ikke er noen politikere som har sett dette. Må være trist for døm å se at alt arbeidet døm gjør er helt bort kasta.

På grussveien litt lenger ut i løypa var det godt med bakker, både opp og ned. Her måtte jeg kjøre etter prissipet, med å ta full fart i nedoverbakken. Lukke øya og håpe på at det rulla lengst mulig opp i oppoverbakken. Den siste biten av bakken måte jeg gå av. Zündappen hadde nok med seg sjøl. Ved Håkkenby orka den ikke å få seg sjøl opp den slakke bakken der engang. Ikke hadde jeg med noe håndkle, og ikke var det noe sted og kaste det inn. Derfor valgte jeg rett og slett å gi opp.

Det gjorde at jeg fikk prata med Knallertgutta. Døm hadde også hatt sine problemer. Derfor var døm ikke akkurat i fortroppen døm heller. Moppene deres var som en pose blanda dropps. My forskjellig, flotte farger og man kunne ha løst på alle sammen. Mens jeg står der og preker kommer ei varevogn. Jeg stopper den og lurer på om det er servisebilen. Og om det er plass til meg og moppa. Nei, det er ikke servisebilen. Jo, på en måte er det. Han har nemlig en moppe baki fra før. Han kan derfor godt ta med meg og moppa også. Men den offisielle servisebilen kommer lenger bak. I det jeg har fått tigd meg plass kommer Morten sakte sigene på Zündappen sin. Han hermer etter meg og gir opp. Det er ikke plass til flere i varevogna jeg har entra. Han får vente på den offisielle bergingsvogna.

Min havarist kollega hadde fjerna noe unødvendig metall på plugghetta. Det hadde fått han på veien igjen. Jeg derimot så det trygges å tilbringe resten av turen i bilen. Litt ekstra ergerlig akkurat i år. Kona skulle for første gang stå og se på oss når vi kom i mål. Heldigvis parkerer den hjelpsom karen med bilen noen meter fra målområdet. Når jeg har fått ut moppa starter jeg den. Da kunne jeg ved å sparke fra med bena late som jeg kommer i mål for egen maskin og æren i behold. Det vil si jeg har ikke æren helt i behold. Jeg var så opptatt av finne de andre i teamet. Glømte derfor å spørre han med bilen. Hva jeg skylte for turen. (Leser du eller noen du kjenner dette ta kontakt så jeg får gjort opp)

Da gjensto det bare litt preking og juging før premieutdelinga. Nå etter løpet er det en ganske stor del av prekinga som begynner med ”Så du…” eller ”La du merke til…”. Og slutter med latter. Før hedersprisene skal deles ut er det en del sponsorgaver som skal trekkes blant deltakerne. Sikkert noen som syns at den effektiv trekningen som Ragnar og Pål klarte og gjennomføre, ikke var helt rettferdig. Husk da at hva som er rettferdig blir oppfatta forskjellig fra person til person. Trekning til Ragnar og Pål var helt topp. Ikke noe og klage på der. Vil med det samme takke de to karene for lommekniven jeg vant uten å ha noe loddnummer.

Prisen ”Beste Køstom” gir meg svare på noe som jeg hadde glømt at jeg lurte på. Den går nemlig til en kar som ikke er rådløs. At moppa mangla sete hadde han løst ved å teip fast en pose med solsikkefrø. Potta var feste med myke selje-kvister. Her var svaret på hvorfor en kar var i grøfte kanten og plukka selje kvister. Fort tror jeg ikke moppa kan ha gått. Han var en av de fire som lå bak meg da jeg ga opp. Denne karen er nok mer opptatt av enkle grei løsninger enn trimming. Der er vi helt på linje. Skulle han ønske å formidle sine pratiske og løsningsorienterte mekketips skal han gjerne få plass på nettsia mi. Zündappen sa stopp.

Moppa som fikk prisen for mest overrestaurerte moppe var ikke som alle andre mopper. Det er få mopper på Stram Vaier som er som andre mopper. Det som var særegent med denne. Var at den hadde fått påmontert en del utstyr. Kaller det utstyr vet nemlig ikke om alt dette går under benevnelsen ekstrautstyr. Det så ut som den hadde fått påmontert resten av en herresykkel fra 1971. Samt det den nye eieren ikke vil ha med da moppe eieren solgte den gamle snekka si. Best in Sjow gikk i år til karen som hadde montert paraply-hangglideren på moppa. Det viste at turen til Kina ikke hadde vært bortkasta. Jeg blir stolt der jeg står. Jeg hadde tilbrakt noen kilometer i samme servicebil seierherren. Det var det ikke mange som hadde gjort. Nærmer bestem kun to. Jeg og sjåføren. Enda en positiv ting med at Zündappen sa stopp.

Løpets hovedpris Strammeste Vaier gikk i til Ebeltoft. Han hadde satt sammen noen dingser fra biltema, og noe annet skrot til ei handikap-moppe. Rød og fin i lakken. Var av en så enkel type at den ikke trengtes å registres hvis den bare bruktes på korte turer sånne som Stram Vaier. Det sa i hvert fall produsenten, som var samme mann som sjåføren. Det var bare en ting å påpeke på doningen. Den var god å kjøre rett fram. Det var det. Sa en sliten sjåfør.

Da var stram vaier over for i år. Det vil si jeg fikk med meg en drøy time ekstra. Måtte vente på at Morten fikk henta varevogna, så Zündappene våre kunne plassers trykt i sine respektive garasjer. Alt hadde ikke gått som det skulle. Men det skal det da heller ikke gjøre i Stram Vaier. Nå har vi et helt år til å glede oss til neste år.