Rally på Dal 2011
Ei dagsreise østover med forviklinger
En tidlig lørdagsmorra i slutten av mai står en dresskledd herremann med navn Alfredsen i veikanten og venter. Han skal besøke broderfolket og har fonni det passende å være pen i tøyet ved en slik anledning. Akkurat det skulle nesten straffe seg. Det var ikke det eneste problemet som skulle oppstå denne dagen. TempoTrond skulle få værre beskyldninger retta mot seg.
I begynnelsen gikk alt greit. Det meste av doninger og andre nødvendigheter var lempa på plass dan før. Det var bare for Alfredsen å stige inn i baksetet på bilen, da TempoTrond og Broder Alfredsen dukka opp. Turen til Ed gikk helt uten problemer, og kan kort og greit oppsummeres slik; Først passerte en veteranmotorsykkel døm, så passerte døm grensen, så passerte to veteransykler døm, og vips så var døm framme. Det kunne rektignok oppstått tvil om døm var framme, for her var det flere en Team Alfredsen som preka norsk. Døm lot seg ikke lure av den grunn, for det var ikke første gang disse gutta hadde passert ei grense. Team Alfredsens medlemmer har overstegi både 30 og 40 grenser flere ganger. Til og med ei 50 grense har døm brøti en og annen gang.
Team Alfredsen er ikke døm som alltid har begge bena på jorda. Fotblekkene står oftest og vipper på fothvilerne. Nå var imidlertid begge bena godt planta i fosterlandet. Merkelig nok ikke et foster å se, knapt nok et barn. Forsamlinga, og den var ikke liten, var dominert av gamle gubber og tilårskommene sykler. Enda noen til ble det da doningene til Teamet ble lessa ut, og testa om døm tårte svenske luft. Broder Alfredsen hadde alt testa Puchen på morran, på veien fra Onsøy til TempoTrond på Øya. Nå viste det seg at den gikk like bra i svenskelufta, som den hadde gått i svevestøvet og forurensninga i Nedre Glomma på morrakvisten. Et par tråkk på kiken var det som skulle til for å få Moppa til Alfredsen i stand til å suge inn ren svenskeluft, og spy den ut som blårøk.
Det var med Trehjulingen til TempoTrond problemene skulle oppstå. Ikke det at den hadde problem med svenskelufta. Den putra og gikk på sitt beste. Det var heller svenskene som hadde problem med den. Døm har hatt sine flakmopper luskende rundt gatehjørner og trafikkøyer i mange år, men når akslingen med to hjul var fløtta bak bød det på problemer. Det her hadde døm problem med å artsbestemme. Noe så vanskapt av en motorsykkel kunne ikke være annet enn en handicapsykkel. Hvis man skal beskylde TempoTrond for å ha noen defekter, er det hvertfall ikke kroppen det første man tenker på.
Gutta i Team Alfredsen ga svenskene en liten innføring i norsk samferdselshistorie, og det gikk opp for en og annen at Trehjulingen til TempoTrond kunne ha vært brukt til annet enn å transportere skadeskutte og haltende kropper. Problemet er at det er så mange av døm, ikke trehjulinger altså, men svensker. Visstnok over 8 millioner, så når døm eller Trehjulingen bevega seg dukka det stadig opp nye som gjentok beskyldningene om Trehjulingen og TempoTronds skrantende helse. Hadde TempoTrond tatt seg bryet verdt med å svinge innom den svenske utgaven av Nav, hadde det vært det Svenske folkhemet som hadde forsørga både TempoTrond og Trehjulingen i dag.
Snart dukket også Team Alfredsens moppenaboer Stempelridderne opp. Døm hadde brukt en dag lenger på turen hit til Ed, og skulle gjøre det samme på hjemveien. Det var en noe redusert utgave av Stempelridderne som kom. Ikke i antall, men vel mye grilling på torpet til Gunnar dan før hadde ført til at noen av døm følte seg en tanke reduserte. Nå er det rektignok noen som ikke lar grilling og nødvendig tilbehør virke inn på følelseslivet. Øyvind smilte like bredt under visiret som alltid. Stemplridderne var ikke døm enste kjenningene Team Alfredsen møtte. Her var det like mange kjentfolk, som det pleier å være når man skal ha noe hemmelig.
Hver og en ekvipasje ble nøye presentert på svensk i det døm la i vei. Nøye er kanskje å ta i, for hadde speakeren sakt alt som kunne sies om den bølingen moppe-norrbagger som sto på startstreken, hadde han stått der og preka ennå. I det døm legger i vei blir de omfavna av en kraftig medvind. Den var en kjær venn å ha for de små motorene som skule sleppe de litt overvektige kroppene opp motbakkene. Derfor gikk det ikke lange stønna før post 1 var inntatt. Det var her Alfredsen skulle få problemer, og det selv om oppgaven på posten var av det enkleste slaget. Her var det kun servering av kaffe og wienerbrød. Fika som det så fint heter i utlandet. Alfredsen som var staslig antrokki nærma seg serveringsplassen. Innfor den svarte dressjakka har han tatt på seg ei mærtsjene grå lusekofte. Ikke bare for å holde kulda ute, men også for at svenskene skulle kunne opprettholde sitt syn på åssen Norrbagger ser ut. At kragen på dressen lå rektig etter svenske maneer var det ingen tvil om. Den hadde en innfødt retta på før start. Her var alt i skjønneste orden, ikke noe feil med antrekket! Jo, det var nemlig det det var. Det var antrekket som var argumentet som ble bruk i forsøket på å nekte Alfredsen servering. I det han ber om kaffe lar fruntimmet bak disken blikket skli over han et par ganger. Før ho stiller spørsmålet “Kjör ni mc?”, med et tonefall som forteller at det har ho ikke trua på.
Nå er Alfredsen glad i kaker, og flink til å preke for seg, så kaffe og kaker ble det på han også. Da den var fortært var det å legge i vei mot Billingsfors og post 2. Ditt kom alle sammen, men ikke alle like tidlig. Jotto i Stempelridderne har nemlig den samme stygge uvanen som Askeladden. Å dra med seg hjem alt skrot han finner langs veien. Svensk skrot er virkelig eksotisk, så her måtte han ikke gå glipp av noe. Gleden ble derfor enorm da han så et støttehjul til tilhenger titte fram fra veigrusen. Det ble å sette i gang en bitter kamp for å få hjulet opp fra grøftekanten og ned i sideveska. Der det fra før var to Sarpepils. Disse var ikke hittegods. Døm var trygt medbrakt fra hjemlandet, og smugla feil vei.
Omsider var da også Jotto på plass på post 2, og kunne stille seg i køen for å løse den uløselige oppgaven. Helt uløselig var kanskje ikke oppgaven. Med joks ville det nok vært mulig. Derimot var det i år umulig å jokse, slik Team Alfredsen hadde gjort i 2009. I år besto oppgaven av fire gamle motorer og fem MC-navn. Man skulle således velge fire av disse MC-navna og plassere døm på rektig motor. Det eneste som kan være grunnen til å kunne slik er ei slem kjærring. En ondskapsfull ektefelle som jager deg inn i garasjen med engang ho finner tom flasker eller en annen unnskyldning. Svinndælingen måtte derfor unnskylde seg med flaks da det viste seg at han hadde alle rektig.
Veien til post 3, som lå i Bengtsfors gikk gjennom et svennestøkke av Dalslandsk natur. En gangvei var åpna, slik at man nesten kjørte i et med naturen. Oppgaven på post 3 dreide seg om svensk økonomi. Svensk-valuta er nemlig så lite verdt at det er forsvarlig å leke med den. Man fikk utdelt fire svenske kronestøkker. Døm skulle man ikke handle billig kjøtt og brennevin for. Man skulle slippe døm ned i ei bøtte med vann å treffe et litt glass som sto i bånn av bøtta. Alfredsen mente at det hadde passa bedre med “tre kronor” enn fire, man var jo tross alt i Sverige. Samt at da ville døm tre poenga han fikk vært full pott.
Etter post 3 sto det ei lang etappe for tur, helt til Håbol. På tross av vel mye telehiv og homper var det en flott mc-vei gjennom skog og kulturlandskap. Sola hadde nå forsvonni og temperaturen hadde gått ned noen grader. Broder Alfredsen bestemte seg derfor å prøve ut sin nye oppfinnelse. Ideen var å ta på seg en plast kjeledress ment til bruk ved riving av asbest. Den skal være absolutt støvtett. På den måten mente Broder Alfredsen han vil holde kald vind og regn vekk fra sitt legeme. Nå virka da også oppfinnelsen som den skulle på det området. Den hvite kjeledressen vekka derimot oppsikt når den ble tatt på. Da gikk tankene hen til gamle detektivserier og mordåsteder som skal finkjemmes.
På Hultviv i Håbol var det døm to siste postene og meddagsservering som sto på programmet. Da er det ikke tvil hvor man begynner. Det var å gå rett til matfatet. Igjen skulle det vise seg at det ikke bare var å gjøre nettopp det for Alfredsen. Han møtte den samme mistenksomhet som han hadde blitt utsatt for tidligere på dagen. Det er kanskje på tide at den svenske stat starter kampanjen “Selv dresskledd menn liker gamle mopper”. På den måten ville døm spare alle dresskledde nordmenn som kjører moppe i Sverge for den unødige belastningen døm blir utsatt for på det området.
Den ene oppgaven som skulle løses på Hulteviv var å slå en ball med en kjepp til et bestemt mål. Alle medlemmene i Team Alfredsen syns det er artigere å slå svenskene enn en ball. Døm holt seg likavæl til reglene, og overlot til de norske skiløpere å slå svenskene. Den andre oppgaven var å koble sammen fire sett ulike kontaktkoblinger inne i en boks man ikke kunne se noe. Alfredsen som sliter med å få i hengerfestekontakt på høylysdag endte selvfølgelig med null poeng. Broder Alfredsen klarte kunststykket og få tre av koblingen til å passe sammen. Da skulle i teorien døm to gjenværende ledningene også passe sammen. Trolig er ikke svenskene så nøye med det teoretiske, for ledningene passa ikke sammen.
Da gjenstod bare strekning inn til Ed, samt et stopp med kun et spørsmål. Den såkalte utslagsfrågan. Man skulle angi hvor høyt over havet man befant seg. Broder Alfredsen beviste her at han virkelig er et konkurransemenneske, og bomma kun med en meter. Han anslo høyden til 103 meter. Alfredsen som lider av høydeskrekk tørte ikke å tippe så høyt, og bomma derfor med drøye 20 meter. TempoTrond er lokal kjent og har hytte i området. Han hadde derfor overhode ikke en anelse peiling.
Dermed var Team Alfredsen vel i mål. Nå var det å vente på at poenga skulle finregnes. Før Team Alfredsen la ut på løpet hadde døm kommi i part med en gjeng svensker som kalte seg Pilsnerboysmc. Døm virka å ha greie på døm to viktigeste tinga her i livet, moro og moped. Nå ble ventetia før endelig resultat var klart brukt til å utveksle opplevelser med døm og de andre deltagere. Når man begynner med å rope opp nommer en og følger videre med nommer to blir det alltid ei tid å vente for Team Alfredsen, men premie var det til alle, til og med til Team Alfredsen sine staute karer.
Litt seinere på dagen passere en varebil med henger riksgrensen til Norge. I den sitter det tre menn og smiler, selv om regnet har begynt å piske mot ruta. Døm smiler over dagens opplevelser. Og jammen er det ikke en av døm som har grunn til det også. Han er verken blitt nekta servering, eller mistenkt for å være invalid!
Fra
deltok
TempoTrond Alfredsen Broder Alfredsen
Fra
Stempelridderne
deltok
Jotto Svinndælingen Øyvind Birger Nils Bjørn