Etter den obligatoriske juginga og jangling, pluss litt bonkring av grillpølser hos Rema på andre sia av veien var det klart for å fyre opp moppene. Det varte ikke mange meterne før vi var inne på mindre trafikkerte veier. Der ligger forholda til rette for det vi mopedister virkelig kan – flokk-kjøring. En tur innom Rokkesletta ble det også, slik at det var mulig å rense potta ved hjælp av gasshåndtaket, før vi svinga inn på Fjerdingsveien. På denne veien, som snor seg forbi øde gårdsbruk og tett skau, var vi til glede for fler enn oss sjøl. Ælgjakta var kommi godt i gang. Man behøver ikke ha vært med på jakt for å forstå hvor dønn kjedelig det er å sitte på post. Den store gleden med ælgjakta ligger i noe helt annet enn å sitte der å vente. Jakt nytelsen ligger i egen erkjennelse av at man gjør noe nyttig. Man hedrer ikke bare sine barbariske forfedre ved å avlive intetanende dyr. I tillegg sørger man for å holde ælgbestanden på et fornuftig nivå og væl så det. På den måten er det så lite mat igjen til ulvene at kun døm grådigest av døm overlever. Og vi får dermed en fullkommen ulvestamme.

Det er slik at kjedsomhet øker proporsjonalt med nødvendighet, og alle forstår da så kjedelig denne livsnødvendige ælgjakta er. Når man sitter på post skal man som ved alle andre religiøse handlinger forsake alt som kan gi livet mening og moro. Av den grunn kan man ikke bruke tegneserier, dataspill eller andre ikke-reseptbelagte medisiner for å få tia til å gå. Det er så man får mistanke om at langviseren på klokka har varmskjert seg, da det er umulig å få den til å fløtte på seg. Det er faktisk ikke nok å sitte og kope ut i lufta på vanlig måte. Man har med kikkert, for at kopinga skal komme enda tetter inn på sjela. Utfra dette blir det lett å forstå hvor deilig det må ha blitt, da døm hørte lyden av en flokk illsinte to-taktere. Igjen kunne øra brukes til annet en å henge brillene på. Når dette følges av en sky med blårøk, er det ikke vanskelig å forstå hvor glade ælgjegerne må ha blitt. Døm glømmer oss nok ikke med det første. Tørr gjette på at vi er samtaletema i fler måneder framover.

Utta mat og drekke duger helten ikke heter det i sangen. Heldigvis lot vi være å synge, men vi stoppa for grilling ved Holtetjern. Engangsgriller er det delte meninger om, men ingen kan påstå at døm med grillbriketter ikke blir varme bare døm får tia på seg. Det er nemlig ingen som har hatt så mye tid på seg, at døm har fått testa at dette er usant. Gummi Lars var kanskje den som hadde fonni den beste måten å bruke engangsgrillen på. Først samler man sammen en passe stor haug med tør skau. Deretter river man av pappen som er rundt engangsgrillen, og bruker denne pappen til å sette fyr på haugen med tørre kvister. 

Kokkekunstene lå på et variert nivå. Kjell Arne hadde spesialisert seg på løkskjæring. Kan han ha hatt ei natt på husmor skolen, med påfølgende tårer og frustrasjoner? Gummi Lars hadde tredd kjøleskapsinnholdet på et grillspidd, for på den måten å sikre seg et varier kosthold. Svein hadde nok vært ute en høstdag før. Han var på den sikre sia, med å ha en påse Remas rosinboller i beredskap. Lasse satsa på ketsjup og sennep, hvis det skulle bli nødvendig å redde svidde pølser eller oppstå andre uhell av alvorlig kaliber.