Tvåtaktsrallyt i Arvika
Link til bilder lengre ned på siden
Litt mer vet man tross alt om nabolandet etter en mopedtur på svenskebygdeveier. På en måte ser man Sverge på vranga når man er på en sånn utflukt. Her ser man verken pranganes reklameplakater for Ikea eller Hennes & Mauritz. Derimot små skilt med rustflekker for Olssons Plåt og Stures Svetsning. Ofte med et par merker etter naboguttens lek med luftgevær. Rundt neste sving dukker det opp en uslått eng og en rød stuga. Den børte ha hatt et strøk eller to med maling for fortsatt å kunne kalles rød. Det er her blant døm rødgrå stuene og døm falleferdige låvene den svenske folkesjela fins. Akkurat som markblomstene mellom den rustene traktoren fra begynnelsen av søttitallet, og toførtien utta forskjermer nekter folkesjela å gi opp.
Man har ikke sett eller opplevd Sverige, sell om man har vært på skoletur til Strømstad i tredjeklasse, og sørpa full på et julebol i Gøteborg i voksen alder. Ikke hjelper det om en har vært klin edru på julebolet heller. Skal man kalle seg fult utlært i det svenske folkelivet, må man nok både dypere inn i materie, og lengere ut på den svenske bygda. Om en moppetur i fosterlandet er nok til å karre til seg en doktorgrad i etnologi om svensker, er heller tvilsomt. Da trengs det nok en svømmetur og et dypdykk i fostervannet og mer til, men uansett er det trivelig med en sånn tur blant inntørka maistenger og late kyr.
Nå forstod nok jentene åhenn Alfredsen ville med fektinga si. Likkavæl takka døm nei, og peka at døm skulle andre veien. Å forklare at han var en gentleman, som godt kunne gjøre vendereis for å leke tog med onge damer, var mer enn Alfredsen kunne makte med å veive med et par armer og to tomme hender. Han velga derfor å legge i vei med uforretta sak. Nå hadde det seg sånn at løpsruta var litt mer snirklete enn et åttetall, og lagt opp etter den sannhet at fram og tilbake er like langt. Dermed tok det ikke lange stønna før Alfredsen passerte kanofølge i samme retning som døm skulle. Han fremma da sitt tilbud på nytt. Døm takka på nytt nei, men tok seg godt av Alfredsen. Jentene smila og lo å skulle absolutt ta bilde av seg sammen med han. Det er vel helle tvilsomt at Alfredsens lokale kjendisstatus kan ha nådd så langt syd i Europa at det er den som hadde skylda i jentenes oppførsel. Det var nok heller at han appellerte til deres indre følelser. Men trolig ikke dypere enn omsorgsinstinktet.
En søndag i juli 2017, nærmer bestemt den 30., ga Arvika Fordonsmuseum alle med en moped eller motorsykkel med totaktsmotor muligheten til å oppleve denne baksia av Sverige. Anledningen var Tvåtaktsrallyt "Ronnie Pompen Memorial". Et tremils løp på over fem mil. Men var gjør vel lengden, når det for det meste dreia seg om trivelige grusveier. Alfredsen og Broder’n lot seg friste, og gjorde nok engang en grenseoverskridanes reise. I tillegg til sol og trivelige moppe-kollegaer traff døm på både Ronny og Ragge og glade turister. Ronny og Ragge hadde parkert Oldsmobilen i veikanten, og rigga opp et campingbol fra 60-tallet. Ved det satt døm å så på mopedistene som fløy forbi, mens døm kosa seg med ripssaft ho bestemor hadde laga.
Turistene var en flokk med tyske ongjenter på kanotur. Sell om døm hadde valgt sjøveien hadde døm bena godt planta på jorda da Alfredsen fikk øye på døm. Det var midt mellom to vann så kanoene var plassert på traller. Å hjelpe kvinner i nød ligger like godt forankra i en kællekropp, som behovet for å trøste alltid vil være i et damehjerte. Døm hørte helt sikkert å Alfredsen sa, men forsto nok likavæll ikke et ord av det. Han snakker ikke akkurat tysk like flytanes som en kano. Tysken hans ligger langt under både vannskorpa og middelmådig. Der ord ikke rekker til er hender og armer viktig. Alfredsen veiva med ermene, og peka med døm krokete fingrene sine, for å forklare at døm kunne henge kanoene bak moppa hans. Når døm tre kanoene var festa til mopeden, og hele besetningen hadde hoppa oppi, ville det hele minne om lokaltoget på Østre linje når han kjørte avgårde.
Det kan rektignok finnes en annen mulighet, når man ser på den frigjorte verden vi lever i i dag. Det er ikke lenger så nøye detta med kjønn. Ikke er det så viktig å for et kjønn man er. Det er heller ikke så farlig å for et kjønn man velger. Alt så at døm herre jentene var mer sammen, enn bare sammen på kanotur. Og at Alfredsens elegante dress og oransje skjorte gjorde at døm trudde at også han spella på detta laget. Men så feil er det nok urå å ta. Derfor vedtas det her og nå at det var omsorgsinstinktet som sørga for deres interesse og omsorg for Alfredsen. Detta standponktet er nok det beste for fantasien til noen av leserne også.
Det var ikke bare mannlige helter og onge kvinnfolk som var skyld i stopp. Et par tilfeller av teknisksvikt sto ved veikanten. Alfredsen og Broder’n stoppa, og lurte på om døm kunne være til noe hjelp. Den første mente han var i stand til å årne opp i problemene sine sjøl. Den andre mente han var fortapt, og at en plass på skammkjerra var eneste utvei. I tillegg er det døm herre hærsens Frågo-stoppa svenskene absolutt må ha på sine rally. Det er ikke stoppa som er ille. Døm er det bare godt å si om. Man får strekt litt på kroppen, og får igjen blodomløpet i baken. Det aller beste er at man kommer i prat med folk. Men det må da være noe annet å finne på enn døm irriteranes spørsmåla. For døm som sitter inne med så unøttig informasjon at den bare brukes i spørrekonkurranser, må det finnes andre steder enn moppeløp for å få det ut. Det er vel ingen som engang har tenkt tanken på å avbryte eksamen på ongdomskolen med jevne mellomrom for å kjøre moped? Men det motsatte skal lissom være helt greit. At man har alt rett på sånne spørsmål forteller i hvertfall ikke noe om IQ. Kanskje forteller det noe om en er å stole på eller ei. Det er nemlig bare en måte å få alt rett på. - Det er å jokse. Kanskje det hadde vært en ide for ligningssjefen å oppsøke premieutdelinger på mopperallyer, for å se å for noen selvangivelser han børte gå nærmere etter i sømmene.
Brødrene Alfredsen skulle i det minste blitt vurdert etter særskiltevilkår i frågokampen. Språkforskjellen er en ting. Værre er det med lokalkunnskapen om Arvika. Den begrenser seg til å veta at det var her Marve Fleksnes spilte en bedriftskamp i fotball der det skal ha gått ganske hardt for seg. Men, nei da, døm er ikke sure! Brødrene Alfredsen er da bare to glade herrer i dress som vil takke arrangøren for et flott rally. Fine grusveier, vakker natur og ikke fler deltakere enn at det gikk å komme i prat med folk. Det kan absolutt anbefales til andre som vil oppleve Sverige fra en annen kant.
Andre som har rapportert fra rallyet
