Verdensrekord, uhell og anna moro
Skrevet til nettsiden Ise Tur'n og Moped etter Moropeden 2009
Vi våkna ekstra tidlig denne lørdagen, alle vi som var med å arrangere Moropeden. Det første vi gjorde var å se på været. Jo, det var sol. Døm av oss som hadde hatt såpass nervøse mager at vi hadde stått opp og gått på do noen netter allerede. Hadde sjekket værmeldinga på yr-dott-no, med det samme. Nå var det sol.
Måtte det bare vare utover dagen. Nesten alt var klart da vi møttes på Ise-banen ved halv ni tia. Vi hadde vært og gjort i stand kvelden før. Nå var det bare å bære ut, kjøre igjennom løypa, og sjekke at alt var på plass. Noe små justeringer, og et par turer i butikken etter noe vi ikke hadde tenkt på i går. Men nå skulle alt være klart. Det eneste vi mangla var deltagere.
Riktignok skulle noen av oss kjøre, og et par andre visste vi også om. Men dette var lissom folk som hadde plikt til å starte. Ville det komme noen andre? Noen av oss mente at vi hadde sett, i hvert fall hørt, noen utenforstående, som var ute og testa et par gamle Kørver i går. Det kom nok noen. Men hva skulle vi gjøre hvis det ikke kom noen. Og vi som hadde lurt NRK hit og greier. Hva om det ikke kom noe? Se der! Der kommer det en, roper Kjell. Det var ikke en av oss. Vi hadde fått den første årntli deltageren. Alfredsen strekker fram handa og ønsker han velkommen. Ole M. Stensrud hadde med sitt frammøte fått roa ned våre urolige mager. Etter bare noen minutter viste det seg at engstelsen hadde vært helt ubegrunna. Den ene ekvipasjen etter den andre ruller inn på Ise-banen. Noen hadde pønta seg spesielt for dagen, mens andre hilsa på oss med å kjøre døm siste meterne på bakhjulet.
Snart er det den rette moppe-treff stemningen på plassen. Det prekes og juges, og hærli latter runger om kapp med totakts-duren. I lufta ligger en eim, som lukter en blanding av svidd gummi og totaktsolje. Lukta kommer fra røkehjørnet, som vi hadde satt som navn på børnebingen. Da NRK ankommer er det nok av motiver å filme. Alt fra helt blanke nyrestaurerte mopper til gamle rusthauger som det er helt ufattelig at de fortsatt er kjørbare. Det er mopper som ikke er pussa opp, men som er så blanke at man kan lure på hvor de har tilbrakt åra fra 70-tallet og fram til i dag. Noen har sin egen patent for at ting på peden skal virke. Disse patentene er ikke alltid like pene, men artige er døm. Finnes det døm som har såla om skoa istedenfor og stramma bremsevaieren, tro?
En helt hjemmeprodusert moppe dukka også opp. Riktignok er rammeverket hentet fra en damesykkel fra krigens dager og maskineriet fra en gammel jordfreser. For å få dette til å virke er det komponert et enestående opplegg av remhjul og remmer. 16 åringen Knut O. Hjerpeton hadde satt sammen denne doningen for et par år siden. Takk til guttens foresatte for at de ikke har satt en stopper for hans engasjement. Dette eksemplet er bedre enn å bevilge noen tusen milliarder til den norske skolen, for å få opp interessen for tekniske fag. Takk også til lensmannen i Marker som har oppholdt seg på ”feil sie” av bygda, når gutten har testkjørt doningen.
Spennvidden på kjøretøyenes alder var bra. Cato Harlems Tempo 150 ccm fra 1952 var den eldste doningen. Da den er litt for stor til å bære benevnelsen moppe, må det nevnes at eldste moppa var Nicolai Sæters Tempo Handy fra 1955. Den yngste mopeden var godt voksen den også, med sine 23 år. Også blant de opp på moppene var det stor spredning i alder, fra ”nesten gammel nok” til 62 år.
Det byner å nærme seg start. Noen har bare stått å jangla siden døm kom. Andre har sett på tilbuda i salgsbua til Egeberg. Andre igjen har fonni seg noe brukbart blant ”det gamle skrotet” Kjell solgte. Røkehjørne, eller børnebingen om du vil, har også vært flittig besøkt før start. Alfredsen bruker sin kraftige og skjærende røst til å kalle sammen folket. Han ønsker velkommen, og informerer litt om det som skal skje i dag. Deretter forteller Tore litt om farene som lurer i løypa.
Da er det klart til det alle har venta på. Sett seg på peden og trå ned kiken. Det er litt av et syn da døm 70 sjåfører som ruser moppene så blårøken ligger kjukt over Ise-banen. Det skinner i blank krom og rister i rusta inne i tåkehavet. Innimellom kan man skimte noen kostmalt mopper hvor knalle farver har vært viktigere enn blank overflate. Oppå moppene er det plassert alt fra skinnkledde Elvis-kopier til dresskledd tullinger. Helt på toppen sitter det bra blanding halvhjelmer, skinnhjelmer og pottehjelmer. Noen få har ødelagt helhetsinntrykket ved å ha tredd en helhjelm nedover øra.
Man kan nesten ikke se deltakerne for bare blårøk idet startskuddet fra salutt-kanona smeller. Det må være et slikt kraft-smell hvis halv døve gamlinger skal høre det med hjelmen på. Feltet forlater Ise-banen i samla flokk, men det tar ikke mange minuttene før vi hører turtallet øker. Moppene som har fått spedd på et par hester ekstra, gir gass. Døm kommer riktignok først fram. Men det spørs vel om det ikke er døm som kjører sakte som får med seg mest av den flotte naturen som omgir løypa.
Blårøk-skya etter døm som for oppover mot Skjebergdalen har så vidt lagt seg. Da høres en totakter med høyt turtall ankomme fra den andre kanten. Inn på plassen svinger en gul doning. Deltager nr 71 skynder seg å betale, og legger i vei for å innhente de andre. Straks etter er han tilbake på Ise banen. Løs potte er grunnen for retretten. Tror saken årna seg så han fullførte løpet.
De første problemene meldte seg i bakkene opp mot Børtevann. Bare noen små problemer, som lot seg fikse. Flere slike små problemer dukka opp fra tid til annen. Døm som ikke klarte å fikse dette sjøl fikk enten hjelp av Rock Ola på service sykkelen eller Sigge i hjelpebilen. Det var kun et par mopeder som måtte bringes tilbake bak på hjelpebilen. Den ene var Kørva til Geir A Prangrød. Da hadde den først opplevd, gå tom for bensin, mista potta og en kjede som hoppa av. Da giret låste seg var det bare å kast inn kjøre-hanskene og ta plass i hjelpebilen
Den andre moppa som måtte tilbringe hjemreisen på plan til hjelpebilen var også en Corvette. Raymond hadde lånt moppa til faderen. Han kom til Rudsbrua da koilen brant og han måtte parkere. Raymond slapp å tilbringe resten av turen innendørs i hjelpe bilen. Morten tilbød han plass bak på BSA’n. Raymond hadde tross alt betalt for en hel runde så han takket ja.
Ved Børtvanns kafeen var det slutt på asfalten, nå bar det videre innover i skogen på nydelige sandveier fram mot Trondsetra. Der sto gammeltraktorens venner klar med kaffe og boller. Hva var det Alfredsen hadde sagt før start! Barske mopedister spiser bollene med rosinene i. Av samme grunn var det bare kaffe og ikke noe brus å få ved pausa. Men det er verken kaffe eller det å eta, som er det viktigste med en slik stopp. Det er prekinga og juginga. Det er vel bare finsk fellesbadstue som er mer sosialt enn en moppe-rast.
I det feltet forlot Trondsetra fikk de føle et par regndråper, men det ble med det. Derimot hadde regnet vært mopedistene i forkjøpet og gjort asfalten våt og sleip. Dette førte til at det var et par tre som fikk mer bakkekontakt enn de ønska. Døm var ikke mer forslått enn at de kunne bevege seg opp på mopedsetet igjen ved egen hjelp, og fortsatte. Et spesielt uhell i denne kategorien var far og sønn Walberg som forsvant ut i Varteig-skogen på samme sted. Om de var der samtidig, eller om det var sønnen som fulgte i sin fars hjulspor vites ikke.
Toril var en av de tre jentene som starta i første utgave av Moropeden. Ho hadde lånt moppa til Alfredsen, og deltok i sitt første moped-løp. Moppa har håndgir og er dessuten ikke den letteste å gire. Ho slet forferdelig og måtte innimellom gi opp å få den i første gir. Det førte til at det ble fotturer opp noen bakker. Kællen, som hadde lånt ei moppe av Trond, og resten av gjengen sto høflig og ventet på toppen av bakken. Men etter en stund hadde ho fått teknikk og krefter nok til å gire. Da kællen fikk stopp på Belsbysletta sa Toril takk for hjelpen ved å passere kællen i full fart.
Tilbake på Ise banen tok det ikke lang tid før dagens program foresatte. Første punkt på programmet var limboped. Før konkurransen kom i gang var det ingen som var klar over hvor publikumsvennlig denne sporten var. NRK skjønte med en gang at dette var en TV-vennlig aktivitet. Derfor henvises det til statskanalen for døm som vil vite mer om limboped. Vi nevner bare at det er mange år siden skihoppere stilte til start med slips. Tor viste at dette er en sport som kan utføres både iført slips og dress. På han ble det foruten seier også uoffisiell verdensrekord og legevaktbesøk.
Det vil bli spennende og se om Tor kommer til å bruke kjørestillingen fra limboped konkurransen, der han lå vannrett med bena framover og hode bakover, på Rokkesletta i årets Stram vaier. Mindre vindmotstand enn det vil man neppe kunne oppnå under mopedkjøring. Om denne kjørestillingen er forsvarlig vites ikke. Blant annet var det nære på at han tok Rallyruth med forskjermen, men det anser vi som forsøk på et dårlig sjekketriks.
Den som virkelig kan noen triks må være Brynhildsen i NSMC. Hva han har gjort med Panter’n sin er det ingen som vet. Det må være tilnærma et trylletriks. For det skal ikke gå an å få en moped til å gå så bra. Det ble nesten kjedelig å se dræggen i døm hita han kjørte. Vinneren var bestemt på forhånd. Og han gikk selvfølgelig av med seieren i denne øvelsen.
Så var det ho Margit Pedersen, kjerringa som Alfredsen hadde snekra sammen, som skulle i ilden. Veska hennes skulle tas og tømmes for lommebok. Tidtaking hadde ikke vært nødvendig, da det bare var Lars Mustam fra Askim som klarte å gjennomføre dette på en forsvarlig måte. Han hadde forøvrig tilbrakt reisen hit ned til Ise på Mopedsete. Blant de som ikke forstod seg helt på veskenapping var Svein. Han kasta veska med lommebok og alt rett i søpla, uten å sikre seg kontanter eller andre verdisaker. Uheldig var også Stein Tveter som ble angrepi av Margit i det han skulle snappe veska. Hans doning denne dagen var forøvrig en Piaggio super fra 80-tallet, som ønsker å bli Moto Guzzi når den blir stor.
Til finalen i Motopeden hadde jentene plukket ut 4 staute karer. Knut O. Hjerpeton, Team Marker i olajakke og skinnhjelm på sin hjemlaga moped. Kunne nesten tru han var kløppa ut av en av tegningene til Kjell Aukrust. Tor Alfredsen, Ise Tur’n & moped, i stilig grå dress og pottehjelm. Et antrekk som virkelig martsjet hans rustne Tempo Comfort fra 50-tallet. Jon Fredheim fra senior MC i skinnjakke og sjørøver-inspirert tørkle på hode, samt en liten Honda mellom bena. Damen i juryen skuffet den mannen når de ikke ville kjenne på kroppen hans. Her var det bare å ta for seg reklamerte han så godt han kunne. Cato Nordahl fra Borgen hadde tatt på seg en hvit slakter-frakk, for å ikke fryse på låra. Det fikk kvinnene i juryen til å tenke på gamle legeromaner og romantikk i hvit og dermed føk han inn finalen.
Til bromopeden var det plukket ut tre finalister. Kjell Lunds gamle Tempo, Cato Brynhildsens Tempo og Matz Kabos blandingsped, eller kjøter-moppe om du vil. Alle hadde hver sin bra låt. Juryen som ble ledet av Cato Fela valgte til slutt moppa til Matz som vinner. Kanskje var det døm som reagerte på at en firetakter vant på en slik totakts-dag. Såpass får vi unne døm. Værre er det at moppa har selvstarter.
Da var det klart for premieutdeling og trekking av premier på startnummeret. Der var det så mye å vinne at man ikke var heldig hvis man vant. Man var grusomt uheldig hvis man ikke vant. Når premieringa var over, satte truende uværsskyer en stopper for den planlagte grillinga. Dermed var det bare og si takk for i år og velkommen igjen neste år.
Til slutt nevner vi historien om han som klarte seg neste hele dagen igjennom uten uhell. Men det var bare fram til han skulle hjem. Moppa lot seg ikke starte med kiken. Den måtte dyttes i gang. Samtidig måtte det følges med på gass, og at det ikke fløt over med bensin og slikt. I det han springer rundt og har fått opp bra fart så sier det plutselig STOPP. Der satt han klistra inn i støtfangeren på en parkert bil. Det var å låne penger av kiosk-kassa og gjøre opp stedet. Kjempe irriterer der og da, men det er slike historier man kan le av og som blir bedre og bedre ettersom tia går.
