Mat & Unions Rally 2018
Endelig ble det et nytt
Mat & Unions Rally
Hvis du starter på rett sted, og kjører sydøstover til du kommer ut på landsbygda, og fortsetter over et par sletter og noen åkere, og deretter svinger nordover inn i de dype skoger, kjører opp noen bakker, og ner noen andre bakker, rundt en sving, og enda et par til før du ser vannet, da er du der. Her helt innerst i den dype, norske skauen finner du det. - Et lite støkke Sverge i Norge. Det var her på hytta til ho Helen ved Langen målet for Mat & Unions rallyet var.
Det var omtrent 5 år siden sist moppefolket i moppehovedstaden hadde vært på besøk hos henne, for å sette seg nærmere inn i døm eksotiske, svenske kostvanene. Derfor var Døm ikke vanskelig å be. - For døm ble faktisk bedt. I hværtfall sånn helt teoretisk. Kvinner er nemlig bygd sammen sånn at døm kan si ting bare for å være snille og høflige. Menn er ikke tospråklig på samme måten. Døm har ikke samme behovet for å tolke det som blir sagt. I hværtfall ikke hvis det er mat å eta. Da er det ikke noe vits å ta skjea i en annen hand. Det er bare å la en gaffel være gaffel, og døm tenker ikke mer over om det bare var en høflighetsfrase. Mat er som kjent mat, og mett skal man bli.
Derfor måtte det ende som det endte, da Helen spørte om døm ikke snart skulle besøke henne igjen. Ganske straks og helt plutselig var ettermiddagsturen tirsdag 31 juli omgjort til et Mat & Unionsrally. Tidligere forsøk har vist at forhåndspåmelding er noe mopedister takler dårlig. Sell ikke forklaringa, at man må veta å mange som kommer på grunn av maten, når inn. Holdningen er enkelt og greit: Kan vi ikke bare eta til det er tomt, for da er det ikke mer igjen uansett. Merkelignok gikk det ikke så værst denna gangen. Bortimot 20 stykker hadde meldt seg på før fristens utløp. Med en i pluss, og en i minus stemte antall påmeldte med antall tohjulinger som la i vei mot Langen.
Mat gjør noe med farta. Denna gangen snakker vi ikke om fartsbegrensningene den kan føre med seg. Altså overdrevi inntak av næringsrik kost, med påfølganes vektøkning og dens negative innvirkning på en farkost med liten motor. Det kan gå ganske lenge før man innser at noe må gjøres med sånne problemer. Etter en stund fatter man imidlertid, at den økte farta man får nerover, ikke veier opp for fartsreduksjonen på slettene, og svidd klørs i motbakker. Da er det kun en ting som gjelder - Trimming. - Og hvis noen var i tvil. Det gjelder ikke kropp, men motor. Denna dagen var det derimot snakk om det motsatte, - den fartsøkningen mat kan føre til. Den som gir utslag når man vet det er mat å få når man kommer fram. Her var det å vri gassen til briste punktet, og se støvskya i speilet. Turkamerater fikk være turkamerater, samme å langt bak døm ble. Heldigvis for døm som ikke hadde all verden å by på av fartsegenskaper, var det ikke "først til mølla" prinsippet som gjaldt denna dan. Kornet var rektignok malt, og paien var bakt, men å ete venta man med til alle var på plass rundt bordet.
Her i sitt lille Sverige hadde Helen dekka et velfylt bord med svenske delikatesser og goder. Og det var helt andre goder enn polkagriser og den slags svenske godis som selges til hekto pris rett over grensa. Det hadde vel vært enklest å ramse opp å som ikke var der. Men ting skal ikke alltid være enkelt, så man får nevne noen av bordets gleder. Forutta den før nevnte paien var det svenske reker. Døm var daue, så det var ikke så lett å fastslå nasjonaliteten dømmes. Det var merkene døm hadde på brøstet, som avslørte opprinnelseslandet. - Eller her hetter det vel opprinnelsevannet. - Det er nemlig bare Svenske reker som svømmer rundt, og slår seg på brøstet og roper "Jäg är hummer". På bordet var det i tillegg mengder av goder som var hjemmeavla på svenske vis i Helenes egen köksträdgård.
I grunnen rart det går å lage sitt lille "Du gamla du fria" akkurat her. Rett uttafor porten minner landskapet og dyra mest av alt om Freia reklamen "Et lite stykke Norge". Rektignok har det gått med Norsk rødt fe som annen norsk kultur og tradisjon. Døm er bytta ut med noe mer amerikansk. Det er den veien det går når store hamburgere blir viktigere enn et lite glass med kald melk. Om døm amerikanske kjøttfea ikke sklei like gått inn i det norske landskapet som døm gamle norske melkekyra, passa døm godt til dagens hjelpebil. Alfredesen hadde tatt Chevroleten og fått med seg en liten hjelpemann. Sammen var døm turens kriseteam. Og heldigvis skulle det til slutt vise seg at Chevroleten fikk andre roller enn å bare stå der til pønt. Ikke det at det er noe gærnt i å være kulisse på Cowboy- og Western-bilder. Etter at Cevroleten og mannskapet hadde forlatt oksen Ferdinan og hans mange hustruer fikk hjelpebilen gjøre sin tiltenkte oppgave. Straks den hadde fått asfalt under hjula var det en scooter, som syns det var nok for i dag. Den sa god natt og ble helt livløs. Dermed måtte også hjelpemannskapet ærbe for maten denne dan.
Den scooteren må sellsagt takkes, for at hjelpebilen slapp å kjøre til inga nøtte. Å for ei som skal ha den største takken den dan er det ikke tvil om. det er sellfølgelig ho Helen. Ikke bare for den gode maten, men også for at vi fikk okkupere hennes lille Sverige for en etter middag. For oss var det så vellykka, at vi true med å gjenta suksessen. Nok en gang TAKK, Helene.
