Moppe-tut og marked til besvær

Det hadde seg nemlig sånn at det var stor kø. Noe som ikke er merkverdig når Joralf er ute og kjører. Det var bare det at køen pleier å være bak Joralf. Han syns han har best kontroll på den da. Denne gangen hadde han endt midt inne i køen. Nå sto ikke køen helt stille. Den hadde fart nok til at Joralf holdt balansen og væl så det. Da han passert Ise på vei mot Rakkestad lå han pent og pøntelig i køen. Ingen tegn på at det skulle oppstå problemer. Men et eller anna sted før han kom så langt som til Rakkestad må det ha skjedd noe. Han hadde rektignok holdt et godt øye, eller to, med døm to ongjentene i baksetet til bilen foran. Kanskje litt for godt, men alle i Joralfs alder vet at man skal passe seg for ongdommen. Og da kan det vel heller ikke være noe gærnt i at han følger med, og passer litt på ongdommen åsså.

Det var da heller ikke Joralfs tanker om døm her jentene som skulle bli dagens problem. Det vil det da heller aldri bli, hvis han holder tett om disse tankene for ho Margit. Det var bare det at da bilen foran var framme, måtte åsså Joralf finne seg i å være ved veis ende. Det var ikke mer vei å kjøre på. Den gikk ikke lenger den. Men der var det ikke noe kjent jaktterreng. Hvor det hadde blitt av Indre Østfold hadde han ikke peiling på. Han tenkte ikke så mye over det heller. Han parkerte Moppa ved siden av Volvo’n han hadde loggi bak. Jentene og døm andre som hadde sotti i den var forsvonni før Joralf hadde fått moppa til å stå støtt. Joralf ser på bilen og sier høyt og tydelig til seg sjøl. «Dæggar’n, denna doningen må væra tongt lasta. Subbær nesten bakken jo». Han titter seg rundt, og ser at døm fleste bilene rundt på plassen er like tongt lasta. Masse folk er det her åsså. «Må væra marked her», sier Joralf til seg sjøl. «Lurær på å det er døm har i dessa bilane, som døm ska sella». Dette måtte han se nærmer på. Han tar av seg moppe-tuten og løsner reima på skinnhjelmen og byner å løfte opp øreklaffene. «Å fytterakker’n for et leven» utbryter han. Det var en blanding av motordur og støyenannes musikk, som jakthørsla til Joralf ikke hadde bra av.

Jeg får brette ner øreklaffene før jeg kontrollerer mer, tenker han, og strammer til et hakk ekstra på hakereima. «Døm kan ente ha godt av henna piggtråmusikken» momler han. I tillegg tar han på seg moppe-tuten igjen. Strikken på den demper sikkert litt den åsså, tenker han i det han går mot ei sammenstiming av folk. Joralf er som Einstein og Edisson. Døm var nysgjerrige på ting døm åsså. Joralf får trengt seg såpass gjennom folkemassa at han får et lite blikk av hva som skjer. Det er en såpedemonstrasjon. Masse såpe, en bil og tre onge jenter. «Jasså, det er såpe døm ska sella», sier han, mens han nikker intelligent med hode, og ser mot døm andre som står rundt der. Såpa egner seg nok best i varmt vann. Det kan Joralf fastslå utfra jentens enkle og sparsommelige bekledning. Nå er rektignok Joralf tilhenger av «Sebastian Kneipps Hel-Vasking med kold vann» døm gangene han finner det for godt å vaske seg. Men det kunne ikke dempe hans nysgjerrighet og løst til å gå nærmer å ta en årntli titt.

Helt nøyaktig hva som skjede vet vel ingen. Antagelig har Joralf kommi litt for nær en av jentene. Hvis man kan snakke om for nær når det gjelder sånne jenter. Kanskje han har bøyd seg litt ner, for å se på skommet som fløtt på asfalten. For så å ta en titt opp igjen. Antakelig har den ene jenta kommi virkanes i samme retning. Om hun ikke var barbeint var hun i hvertfall barbrøsta i dette øyeblikk. I det Joralf titta opp må ho ha bøyd seg fram å riste litt på puppestellet. Nå var ikke dette puppestellet av de små heller. Vil nok heller påstå at det lå på andre sia av skalaen. For det ene brøstet passa akkurat ner i moppe-tuten til Joralf. Og det var nettopp der puppen endte. Hadde den bare vært litt større så hadde det nok ikke skjedd. Da hadde det ikke vært plass. Kan hende det heller ikke hadde skjedde hvis den ikke hadde vært så glatt av såpe.