Tur til Dahls konditori

Det ble meldt fint vær lørdag. Derfor bestemte vi å ta turen da. Vi hadde snakka lenge om ta en moppetur til Dahls Konditori. Der vi skulle nyte marsipankake og kaffe. Skulle det bli noe tur måtte det gjøres i høst. Det koselig og en av de få gode gamle konditoriene som er igjen, står nemlig i fare for bli lagt ned. To dager å organisere en tur er ikke all verden, men det holder fint. Annonsering på nettsida, og et par telefoner fikk holde. Vi ble ikke så mange. Regner vi med Sola, som slang seg med da vi kom til nordre Varte, ble vi fem.Tor møtte hos Alfredsen. Der lessa han av moppa. Rett etter kom Trond kjørende. Oi, hele bakstykke og innmaten i potta hadde skrudd seg løs. Puchen hadde gått litt dårlig. Trond beslutta å prøve fri-eksos på resten av turen. Enklest også, slapp all skruinga. Stoppa på Ise, for å se om det var noen som møtte opp der. Da ingen hadde kommi til fem over elleve la vi i vei for å treffe Kabo ved Kokkimkrysset.

Å kjøre moppe bak noen på fri-eksos er ikke det største problemet. Hører så lite likavæl når man kjører moppe. Men denne dagen førte det med seg visse komplikasjoner. Har en mistanke at det skyltes ansikts-tuten. Den virka antakelig motsatt av tuten på en sveivegrammofon. Hvert fall føltes det sånn, at tuten fanga opp all lyd fra Puchen til Trond. Og førte den langt inn i begge øreganger, med uforminska styrke.Ikke noe problem på slettene. I motbakkene kunne det by på problemer. Jeg hørte ikke lyden av min egen moppe. Merka riktig nok at den begynte å gå tregt, og måtte gire ned i andre. Når Trond da lå foran, og han også måtte gire, kunne det føre til visse forviklinger. Moppa mi er ikke den letteste å få i gir. Når Trond hadde fått Puchen i gir og gasser på. Samtid som jeg har gira og gir gass. Trodde jeg det var moppa mi som hadde vært snill og gått rett i andre-gir uten problemer. Da moppa rulla bakover isteden for å dra oppover. Da skjønte jeg at det var noe som ikke stemte

Ved Varteig kirke var vi nære ved å kræsje med toget. Merkelig da det ikke går noe jernbane i denne kanten av bygda. Mistenker at det hadde noe med Varteig skoles 50 års jubileum å gjøre. Samme kan det være. Det så ut som vi gleda passasjerene, og det er det viktigste. Begynner å bli van til at det ikke bare er vi som smiler når vi er ute på moppetur. Bilistene smiler, pæreter og vinker. Det fins riktig noen på den andre ende av humørskalaen også. De pærter og vifter med ærmene de også, men på en annen måte. Noen hundre meter etter at Kabo har tatt plass i rekka, ble også sola med. Den ble med oss resten av turen. Den kasta sin glass over naturen. Og fikk det til å glinse flott av landskapet, som så vidt hadde begynt å ta på seg sin fargerike høstfrakk. Ser man bort fra av å gå. Må det være å kjøre utrimma moppe, som gir deg ultimate sanseopplevelsen av naturen. I bil lukter det enten Wonderbaum eller innestengt. Samt at man er forbi før man har oppdaga at det var noe å se på. Når man sykler kjenner man bare sin egen svettelokt. Og hjerte slår så man ikke klare å konsentrere seg om noe som helst. Sånn føler i hvert fall jeg det.

Lykken varer som kjent ikke evig. Det var tid for hjemover-veien. Rakkstad sentrum er ikke større enn at vi bød rakstingene på en råne-runde før vi svingte mot Os. Trygve syns vi burde få med oss noen meter med grusvei. Han viste om veien, som gikk nedom Grytlandskjernet. Vi trodde han med dette mente at han kunne veien. Ikke at han bare viste at det gikk en vei der. I for sei ikke noe problem. Førte bare til at vi fikk sett et par til av Os avsidesliggende gårder.Dypt inne i skauen her følte Tor trang til å være opposisjonell. Jeg hadde påpekt at dette ikke var noe ”Cola, Hamburger og Børne” tur. Derfor kom behov for å lage en åttetalls bård i grusen. Ved å gå av Handyen var ikke dette noe problem. Da var det tid for å komme seg hjem.

Første turen til ”nye” Team Alfredsen var et faktum. Og den frista til gjentagelse. Spørsmålet er bare om vi rekker det før Dahls Konditori låser døra for godt.