Vinter-race i vintervær
Ideelle værforhold kan være så mangt. Det kommer an på hva man skal. Når det snør, blåser og er ti minus, er det ikke mange ting det er det rette værforholdet for. Før viste jeg ikke om en eneste ting. Nå vet jeg om en - israce for gamle doninger på Kala. Hadde kanskje vært litt triveligere for døm som bare kom for å glane, hvis sola hadde skint, vært vindstille og noen minus grader færre. Noe av døm var faktisk så feige at døm satt inni bilene. Men for oss som satt på moped-setet hjalp været til med å vise for alle og enhver, at vi er barske. På høyde med polarheltene Nansen og Amundsen.
Nå er jeg av døm heldige som bor bare noen få kilometer fra Kala. Derfor kunne jeg ankomme på moped. På veien til Kala så jeg langt flere som var ute og lufta hunden enn moppa. Jeg så faktisk ingen andre mopedister i det heltatt. Flere av bilistene jeg møtte så ut som døm aldri hadde sett en mopedist før. Nå kan det riktignok skylles antrekket. Jeg er helt enig i at Selbu-votter og gummistøvler ikke er pent til dress.
Jeg gir meg aldri med å forundre meg over hvor mye glattere det har blitt døm siste 30 åra. Har sikkert med klimakrisa å gjøre. Men jeg kom meg vælberga fram til Kala. Selvfølgelig var flere mopedister på plass. Broderen, som alltid like pen i tøyet. Trond hadde også tatt turen dit, og i god Team Alfredsen ånd hadde han ikke latt seg friste til å tre en helhjelm ned over skælten. Andre som kom med doninger var, Brynhildsen, og Skarning fra NSMC, Cato Slakteren, og begge Lars-ene.
SSMKs Lars kom med en speed way moppe med nok av fart. Ise Tur’n & Mopeds Lars hadde stabla inn et par mopper i varevogna. Blant annet det siste skudd på stammen, rætt-moppa. Her har det dreid seg mer om å skru sammen enn å restaurere. Resten overlater jeg til bildene å fortelle. I tillegg var noen større tohjulinger på plass. En gammel Harley og en Ural med støttehjul, kamuflert som sidevogn var blant våre kollegaer denne dagen.Det var bilene denne dagen skulle være for, så døm må jeg ikke glømme. Døm var det et assortert utvalg av. Det var store Amerikanere både de som nesten hadde brukt opp all lakken sin, og de som skinte som juvelene i smykkeskrinet til ho mor. Og som det hør og bør seg på et israce var Amazon, PV og Escort representert. For å gjøre utvalget fullendt var det en som hadde tatt ut Hot Rod-en på glatta.
Alle gamle doninger starter ikke på første slaget, men man vet alltid at det er håp. Det er bare å gi et lite dytt eller få lånt litt startstrøm, så poffer det til så nysnøen blåser ut av luftelukene i pansret. Det var vel bare en speedway-sykkel som måtte melde pass. Riktignok klarte ikke alle og ta seg rundt sine to tilmålte runder, men hva gjør vel det. Koking må ses på som et luksusproblem i vinterkulda. Og det får heller gå at man bommer på telefonstølpen, når man ligger mykt og godt pakka inn i snø, nede i grøftekanten.Vi i Team Alfredsen har aldri lagt skjul på vårt eksponeringsbehov. Derfor gjorde det ikke noe at vi ble kalde i bena da vi venta på legge i vei på presentasjonsrunden. Vi tohjulinger hadde nemlig fått hedersplassen helt foran mens vi sto og venta. Når man står og ser at publikums øyner er rett mot en, da vet man åsså Elvis hadde det. Det ga heller ikke noe mindre selvtillit at karen i Escort-en kom ut og sa ”Jeg trudde jeg var gær’n jeg, men dere…”. Jeg syns selvfølgelig synd på denne fyren. Han må ha følt det som Scott følte det, da han kom fram til sydpolen, og skjønte at Amundsen hadde vært der før han.
Det ble noen minutter å vente på startstreken. Vet ikke hva vi venta på. Med skinnlappene på hjelmen godt spent rundt øra, og et dusin to hjulinger som dura, var det ikke rå å få med seg hva speaker Magelsen hadde å formidle. Kanskje venta vi på Rock Ola, for plutselig kom han fykende på sin ”Tempo kassevogn”. Med den tre-hjulingen, den hjelmen og de brillene er det mest sandsynelig at han var forsinka, for at han hadde vært med og spilt inn den neste Flåklypa filmen.Jeg fikk litt problemer med moppa da vi sto der og venta på å legge i vei. Moppa er ikke helt god i gira. For at alt skulle vær klart når startsignalet lød, sjekka jeg åssen det sto til i girkassa. Det var ikke bra. Det var ikke rå å få den i gir. Litt hardhendt lirking så var den i gir.
Men nå var det et annet problem, umulig å få den ut av gir. Også kløtsjen slo seg vrang. Ga bare halv effekt. Jeg hadde følelsen av at ærmene forlenga seg en centimeter i minuttet, der jeg stod og holdt igjen moppa med det jeg måtte ha av rå muskelkraft. Omsider gikk starten. Det viste seg at jeg hadde andre giret. Det så jeg ikke noen grunn til å endre på. Riktignok ble jeg forbykjørt. Av noen til og med flere ganger, men hva gjør det. Det er da bedre å bli forbykjørt enn overkjørt.
En ting som var værre for ego-eksponeringsbehovet mitt var at broder’n klarte å påkalle oppmerksomheten til en journalist. Jeg får trøste meg med at noe oppmerksomhet tilfalt teamet. Det er tross alt ikke lett å bli lagt merke til på et sted hvor ingenting er A4, eller tilnærma andre normer. Er også glad jeg er moped-kjører og ikke journalist, for det må være kaldt. Tenk deg å gå rundt en slik dag med åpen jakke og kun skjorte som slapp inn det som fantes av nordavind under. Jeg får si ”Takk på forhånd” til det nye bladet Bilklassikere, hvis Tor kommer trykk.
Gutta i Viken Rod & Custom hadde sørga for buljong og priser som ligna på 1950-talls nivå i kiosken, så intet var glømt. De ga oss nok en gang en hærlig dag. Jeg bukker og sier TAKK, men skammer meg litt over at jeg er av døm som låser inn veteranbilene vinterstid.
