En moped ruller hjem

Enhver nordmann som er i stand til å se et par tre slektsledd bakover, skjønner at det er vi nordmenn som er skyld i døm mange rike amerikanere. Rektignok ikke alle rike amerikanere. Vi er kun opprinnelsen til døm som ble rike med ærlig og hardt ærbe. Det kom som kjent folk til Amerika også fra Europas sydligere breddegrader som ble rike. Men for døm var det langt ifra hardt ærbe som var skylda i rikdommen. Døm skjøt seg fram, og berika seg på organiserte kjeltringsstreker. Det kom til og med folk til Amerika enda lengere sør fra, mer eller mindre frivillig. Døm måtte nøye seg med kun hardt ærbe og væl så de.

Vi nordmenn har grunn til å være stolte av dette. Et vært hjem, en hver husmannsplass ga avkall på sin sterkeste sønn, og sendte han til Amerika. Mange ganger kunne det ikke kalles hjem engang, det døm kom fra. Døm vokste opp bak en tre-stubbe. Mens døm ennå var barn krøp døm fram fra rota. Åt av det siste av bark som fantes på stubben, og ga seg av gåle til nærmeste brygge. Dit gikk døm barbeint eller på henda, for å spare på skoa. Døm snek seg ombord i et synkefærdig seilskip. Der slet og ærba døm seg over til Amerika som blindpassasjer.

Vel over i Amerika var ikke livet det granne bedre, kanskje værre. Her slet døm seg over tørre prærier og igjennom kalde vintre. Døm både frøs og svetta, og hadde knapt nok til salt i såret. Døm slåss om vannet med døde bison, for ikke å tørste ihæl. Men plutselig etter å ha lagt utallige metere med jernbaneskinner og kjempa mot både kolera og indianere ble døm rike. -Ille rike.

Det er ikke vanskelig å forstå å for en stas det var når døm hærre heltene og sliterne kom tilbake til hjembygda. Enten det bare var på et kort seksmåneders feriebesøk, eller for å leva sine siste år i barndomslandet. Det er i grunnen litt urettferdig at denne hederen som hjemvendt kun har tilfalt tobeinte. Derfor sørga han TempoTrond for at også en av nasjonens tohjulte skulle få oppleva det samme.

Tohjulingen det handler om rulla utfra samlebåndet på fabrikken til Jonas Øglens i Sandnes en sein ettermiddag i 1968. Like blank og flott i lakken som sine brødre. Likavæl var det noe spesielt med den. Den skulle til utlandet. Rektignok ikke til Amerika. Der borte var det svære biler med store åttere som råda over asfalten. Nei vår lille tohjuling skulle krysse grensa til våre naboer i øst. Derfor ble den utrusta med begrensa fartsmuligheter. Og navneplata ble prega med bokstavene D, B og S, før den ble sendt avgårde. Akkurat hvor og åssen ferd gikk sier historia ikke noe om. Ei heller hvor den hadde sine stopp, men den kom i hvertfall til Strömsund nord i Jämtland.

Er det så at dens vei gikk rett til Strömsund, kan den ha kommi med samme tog som Beppe Wolgers, Pippi Langstrømpes pappa. For oss som har vokst opp utta sykkelhjelm og barnesete, er han ikke bare kjent som negerkonge i Pippi filmene. Han var også mannen som fikk oss til å stå tidlig opp i romjula. Tidlig på morran da NRK knapt hadde fått hengt opp prøvebilde på skjermen, smilte Beppe Wolgers til døm som hadde svenske antenne på taket. I programmet "Där är du, här är jag" bød denne skjegget og røslige karen på Scooby Doo og andre tegnefilmer til oss som var sultefora på den slags kultur ellers i året. Han kom nemlig også til Strömsund i 1968.

Dessverre så endte ikke moppa vår opp hos Beppe, men hos farbror Anton. Der hjalp moppa farbror Anton i hans vante og daglige gjøremål, mens tiden gikk. Dager ble til uker, uker til måneder, måneder til år, og år til… - Nei, år blir hvis ikke til noe, men tia hadde i hvertfall gått. Eller som det passer seg bedre å si her. Dagene hadde rulla avgårde. Så en vakker dag. Eller kanskje det regna, for alt man vet. Samme kan det være, men det ble nå slik at ryktene om denne gamle DBSen kom han TempoTrond for øre i 2010. Om det var han eller DBSen som hadde vanskelig for å bestemme seg er ikke godt å si. Det skulle gå enda ei stønn før to-hjulingen skulle starte på hjemreisa, men senhøstes 2011 var det avgjort. I begynnelsen av november sto han TempoTrond i Karlstad og venta på DBSen som hadde tatt turen sørover fra Strömsund som bussgods. Nå skulle den få sine veterandager i hjemlandet.

Og som alle vet en utlending er en utlending. Døm er det ikke noe forskjell på, om døm er tobeinte eller tohjulte. Døm skal ha sine papirer i orden. Slik at det norske tollvesen holder sine lesekunnskaper ved like. Nå har han TempoTrond vært ute en vinternatt før. Og når man har en liten stuga i Sverige så har han kryssa grensa noen av døm hærre nettene. Han viste derfor hva som skulle til, og hadde sørga for at den gamle DBSen hadde papirene i orden. Besøket på tollstasjonen gikk unna så stempelsverta spruta. Men for Den Norske Stat var ikke saken ute av Verden, selv om moppa var ute av Sverige. DBSen fikk ordre om melde seg for nærmest biltilsyn før den foretok seg noe som helst på norsk asfalt.

Alle som har levd ei stønn vet at ei lyseblå skjorte er ei lysblå skjorte, samme om den sitter på en toller, bilsakkyndig, eller det som værre er. Nå hadde vel ikke den skjorta som DBS’en møtte det aller værste innholdet som fins, men noe skal det være. Er man ansatt i staten får man jammen ærbe for penga. Noe annet ville vært misbruk av våre skattekroner. Er oppgave å se etter feil får døm jammen finne noen. Etter iherdig gransking utta å finne noe å peke på, ble papira granska. Og, heldigvis det mangla noen tall på kvitteringa. Hr. Bilsaksakskyndig kunne rette opp ryggen og fortelle med et smil at person-nommeret, eller ramme-nommeret som det så fint hetter hos døm tohjulte, mangla på det ene papiret - kvitteringa. Feilen var fonni, så nå var alt i orden. Heldigvis lever vi en siviliserte verden med både telefon og postvesen, så det var ikke verdens vanskeligste problem å løse.

Hr. Bilsaksakskyndig som endelig hadde fonni en feil fikk sikkert et klapp på skuldra og stjerne i boka. …eller var det motsatt? Noe dårligere kom ikke han TempoTrond ut av det. Rektignok fikk han hverken stjerne i boka, på skuldra eller andre steder. Han fikk derimot føle åssen det er å være stjerne, - TV-stjerne. Rett etter TempoTrond parkerte moppa utafor biltilsynet rulla det inn et par tohjulinger av litt større kaliber. To Harleyer, med mærtsende klientell på sadelen. Idet døm klatrer av syklene roper døm til han TempoTrond “Deg har vi sett på TV”. Snakk om å få godt betalt for å ha frøsi et par runder rundt julegrana til Aaserud. Trond retta seg opp i ryggen og smila mot MC-karene som tok fram kamera, for å ta bilde av DBSen. Nå var det engang for alle blitt bekrefta at det ikke er størrelsen det kommer an på.

Som kjent, i hvertfall for oss overvektig mopedister er det i motbakke det går oppover her i livet. Og like sikkert er det at det går fortest utfor. Så når han TempoTrond sto der på toppen og smilte fra øre til øre, viste han at det med tid og stunder måtte bli et eller annet. Akkurat som for et par tusen år sia, så kom problemet da man skulle innføres i manntall. Den gangen løste problemet seg ganske raskt for Josef. Idet andre tok på seg farskapet. Nå, da DBSen måtte manntall-føres i biltilsynets protokoller, for å få sitt norske vognkort, var det tre stakkars store bokstaver var problemet. Det viste det seg at bokstavene D, B og S ikke var bra nok for den statlige etaten. Det kunne vært forståelig hvis det hadde vært Ö og Ä som bød på problemer. Døm har tross alt stokki fra det norske tastaturet. Skulle tru D, B og S var greie nok. Døm er da i daglig bruk her i landet, men nei da. Akkurat som du ikke kan hete Ruth om du har no hengende mellom bena. Kan man ikke hete DBS hvis man har en motor hengende i ramma. Her i landet er det navnet forbeholt to-hjulinger med pedaldrift.

Så klart DBSen ble lei seg. Her hadde den rulla gjennom livet, og blitt stolt av sitt korte og greie navn. Så kort at selv en svenske kunne stave det rektig. Heldigvis er det ikke bare gamle mopper som har sjel, også visse byråkrater må ha et ørlite snev av den slags. Det ble gitt løfte om at DBS alltids kunne godtas som mellom navn. Derfor lyder den hjemvendte to-hjulingen i dag det greie navnet “Tempo Lett, Modell DBS Swing 3000 Type 390”. Føyes det til “1968 modell” høres det nesten ut som ei doktoravhandling eller en adelig engelsk tittel. En ting er sikkert det er en av døm få mopeder som har fler bokstaver i navnet enn brødre. Produksjon antallet skal vissnok være bare 20 støkker av denne spesielle mopeden.

- Må hell og lykke følge den på den norske landvei!